Category Archives: Folketru

Så blodet rann og hårtoppan fauk

Ivar Kleiven fortel om omgangslivet før i tida

«Slagsmaal i et Bondebryllup», Adolph Tidemand, 1858.

IVAR KLEIVEN: Det er lite og tunt det som let seg sanke om omgangslivet i bygdene frå gamal tid, men det var rusdrikken som både i 16- og 1700-talet var grunnlaget for all moro i omgangslivet, i lag og samkome. Livet gjennom denne lange tidsbolken var hardt og vilt, og den onde makta til rusdrikken kunne bli rå og ustyrleg. Både i likferd, bryllup og andre samkome hendte det tidt og jamnt at det braut laus med stygge hardkulo, usemje og slåsting så blodet rann og hårtoppan fauk, ofte tok folk skade på kropp og klede.

Les meir

Kommenter innlegget

Filed under Folketru

Stribukk!

Det blir ikkje jul utan Per Tofte

Kommenter innlegget

Filed under Folketru, Kunst og handverk

Blote til gudane, drikke øl og leve godt

Litt om kvifor høgtida heiter jul og ikkje har eit kristent namn

julsangkor

Dei tok over det heidenske namnet. Sør-Fron sangkor i Sør-Fron kyrkje jula 2013. Foto. Carl Henrik Grøndahl

Ordet jul er heidensk. I storparten av Europa har feiringa fått eit kristent namn: På engelsk Christmas  «kristmesse», tysk Weihnachten  «vienatt», fransk noël i tydinga fødsel. Men hos oss har høgtida sitt gamle germanske namn jul. Håkon den gode påbaud på 900-talet at landet skulle feire jul den 25. desember, samstundes med den kristne høgtida i heile Europa, og ville få slutt på det heidenske offerritualet, som del av striden med å kristne Norge. Derfor tok den kristne høgtida det gamle namnet jul i heile Skandinavia, Island, Grønland, Færøyene og Skottland. På engelsk finst Yuletide som noko riktig gammaldags. Jul kjem frå norrønt jól eller jólablót, frå den opprinnelege, heidenske offerfeiringa av midtvinterdagen i Norden, som var 12. januar. Kva ordet tyder, er omdiskutert. Jul eller Jol kan ha noko med norrøne  «Jòlnir» eller «Ýlir»,  å gjere, andre namn på Odin. Les meir

Kommenter innlegget

Filed under Folketru

Han introduserte Tesla

Eit møte med Per Ottesen (1945-2016)

skjermbilde-2016-04-19-kl-08-45-51

Per Ottesen 1945-2016

KJARTAN RUSET i Kyrkjeblad for Nord-Fron 2015 : Vi ser at Per har vore gjennom sjukdom. Han ruvar ikkje som før. Sjukdom og behandlingar har teke på. Det er litt rart å møte ein tunn Per Ottesen. Men mannen er elles den same. Vi kjenner att smilet, låtten, humøret. – Å, det er ikkje alltid på topp, vedgår han. – Det er dagar då eg ikkje orkar stort, ikkje ein gong å lese e-postane som kjem heile tida. Men så får eg ein god dag, og føler meg nesten som før. – Det var tøft å få diagnosen for vel eit år sidan. Men eg har fått god hjelp, har hatt mange flinke legar. Og så vert ein så veldig glad når behandlinga lukkast og det går betre for ei tid.

Per har vore alvorleg sjuk også før kreften meldte seg.

Les meir

Éin kommentar

Filed under Biografiar, Folketru, Kommunikasjon, Kunst og handverk, Menn

Ho prøvde med smeik og kjæling

Huldra ved Matbrunnen – Theodor Kittelsen, 1892

«Får eg vera jenta di?» spurte huldra Per Gynt

IVAR KLEIVEN: Han var støtt så ettersett av hulder og underbuande, han Per Gynt, når han var til fjells. Ho hadde det med det mykje iblant, huldra, at ho låg etter skyttarane og fiskarane. Han Per var ein staut, røssleg kar, og det var helst slike ho prøve komme seg inn med, ho kunne prøve både med smeik og kjæling og med skremsle og trugsmål. Men Per Gynt var nå ikkje den som korkje let seg lokke eller skræme, korkje av hulder eller troll. Les meir

Kommenter innlegget

Filed under Biografiar, Folketru, Jakt og fiske, Kunst og handverk, Litteratur, Menn

Bodde det en kirkerøver på Hundorp?

En liten historie om Hundorpskrinet – et klenodium

CARL HENRIK GRØNDAHL: Var han kirkerøver, bonden på Hundorp gard for 4-500 år siden? Reiste han rundt og sikret seg kirkegods? Han levde etter at reformasjonen hadde fjernet alle helgenbilder og relikvieskrin fra kirkene. Allikevel hadde han i sitt eie det som senere er kalt Hundorpskrinet, der pynten stammer fra katolsk tid. Skrinet havnet omsider på Rønshaugen, kjøpt på en auksjon i Haugland, og ungene brukte det som bokkasse. Da var det blåmalt. Amund Wadahl kjøpte så skrinet for fem kroner, og det hadde etterhvert flere eiere. Til sist solgte Johan Kjorstad det til Maihaugen, der det nå er et klenodium. Hvorfor?

Les meir

Kommenter innlegget

Filed under Folketru, Kunst og handverk

På Lo var det styggmykje underbuande

Derfor kom Lo-hornet til gards

«Dette drikkehornet fra garden Lo i Nord-Fron var en av de første gjenstandene Anders Sandvig kjøpte inn til samlingene. Tidligere direktør på Maihaugen, Sigurd Grieg, tidfester hornet til 1400-tallet. Det knytter seg et sagn til hornet. Man trodde at mennesker hadde stjålet drikkehornet fra de underjordiske.» Bilde frå Digitalt museum.

IVAR KLEIVEN: Mannen på Lo hadde vore nordpå vollen mot Sorperoa og funne att gampen sin. Da han reid attende til garden, møtte han eit framandt kvinnfolk, som ville skjenke han ut av eit vakkert horn. Mannen tok imot hornet og lot som han ville drikke, men han skvetta drykken attover aksla – det var nok sterk drykk, for det hadde kome nokre dråpar på lenden til gampen og svei håra. Med det same han skvetta ut av hornet, jaga han på gampen og sette på å renne alt det gampen orka. Les meir

Kommenter innlegget

Filed under Folketru

-Vis-Knut var mer skald enn noen av dem

Bjørnstjerne Bjørnson om datidens snåsamann

BBvisknutBJØRNSTJERNE BJØRNSON: Vis-Knuts liv var en lang lovsang, som steg opp av sykdom, fattigdom og ofte bitter mangel på anerkjennelse. Det fantes en poetisk spennvidde i hans sinn som forvandlet hver eneste liten stund til et paradis.

Han dannet ingen sekt, intet parti, ikke engang hva man kaller en «vennekrets». Han gjorde ikke det aller minste for å bli hva man kaller anerkjent. Når mennesker var gode mot ham (dvs behanldet ham vennlig og med aktelse), var han lykkelig og meddelsom, og kunne de så i tillegg dele hans syn på Gud og hans verk i natur og historie (dette syn var mer fyndig, enn treffende sant, han savnet kunnskaper), så ble det en gledesdag i hans liv. Les meir

Kommenter innlegget

Filed under Biografiar, Folketru, Menn

Gammel-Erik på Tagestad-setra?

En stein falt og fela låt

TOBBEN I GUDBRANDSDØLEN 4.11. 1974: En vakker dag i slutten av mai 1921 arbeidet Ola Guttormsen og Adolf Tagestad på Tagestad-setra på Gålå. De er nøkterne karer, nå 83 og 75 år gamle, men begge husker denne merkelige hendelsen tydelig. De kjørte stein fra nybrott. – Ved 20-tiden om kvelden ga vi oss med arbeidet og kom opp med hestene, som hadde plass i nordre enden av fjøset på setra. Vi hadde to hester, og idet vi var i ferd med å ta seletøyet av hver vår hest, falt plutselig en stor stein ned fra en liten glugge i bua til selet. Det var en brynestein, omkring 10 tommer lang, grov og tung. Vi ble begge stående som fjetret over at steinen plutselig fikk liv. Ikke noen rystelser eller andre ting kunne forklare dette. Adolf sa i spøk at nå var visst Gammel-Erik løs. Ikke før hadde han sagt det, før ei fele i nærheten spilte opp en feiende halling.

Les meir

Kommenter innlegget

Filed under Folketru, Jordbruk, Musikk, Setring

Ny kjerring på gammel gard II

Tradisjoner fra hedensk tid på Sygard Forr?

kbh

kbh

Kari Bay Haugen

KARI BAY HAUGEN:En juletradisjon som ikke eksisterer lenger, er juleroa. Lille julaften bar Hans inn sekker med fersk bjørkeved og tømte utover gulvet. Veden skulle legges tett sammen og dekke to kvadratmeter ved siden av peisen. Øksa ble flittig brukt, og utpå kveldsida var veggen ferdig. Et kunstverk med drivkvit bjørk, som utover året tørket og forandret seg til varme fager og tørr oppfýringsved. Les meir

Éin kommentar

Filed under Biografiar, Folketru, Jordbruk, Kvinner