Språkgeniet frå Storsteinurda

Rolf Uhlen voks opp hos bestemora og vart konduktør i NSB

Om vinteren på Laugen gjekk det hesterekkjer på isen. Dei skulle til Loholkvenna med korn. Når dei kom heim att, høyrdes det av og til ut som om ikkje alt brennevinet hadde gått åt møllaren, fortel Helge Stormorken i ein artikkel i Fronsbygdin 2007. Og så kjem det ei lita setning: «Det var noko brennevinsindustri langs vegen, og ein «kafeteria», der ein av Norges største språkgeni kom frå, Rolf Uhlen. Kanskje skriv eg meir om han seinare.» Men det gjorde han ikkje. Helge Stormorken døydde i 2019, 96 år gammal. Og dette språkgeniet som voks opp hos bestemora i Storsteinurda ved riksvegen sør for Brekka, Rolf Uhlen, kven var han? Det vi veit, er at han vart fødd i 1910 og døydde i 1970. Paul Henrik Hage skriv litt om han på FB-sida si og har funne eit intervju med han i Dagbladet 22. mars 1947, og det seier mykje. Språkgeniet Rolf Uhlen vart konduktør i NSB!

PAUL HENRIK HAGE: Far til Rolf Alfred heitte Anton Olaf Larsen Uhlen og var frå Storsteinurda, eit lite bruk ved vegen sør for Brekka. Han flytte til Røyken og vart laborant ved Slemmestad Cementfabrikk. Han fekk to barn med Ragnhild Elise Paulsen frå  Oslo: Rolf Alfred i 1910 og Anton Olaf i 1911. Den yngste fekk førenamna til faren – truleg fordi faren døydde av poliomyelitt to månader før han vart fødd. Han budde hos besteforeldra sine i Røyken og broren Rolf Alfred hos bestemor si i Storsteinurda, står det i folketeljinga i 1920. 

Tanta til gutane, Marie Uhlen, som og var frå Storsteinurda og halvsyster til far deira, var også jordmor i Sulitjelma frå 1901 til 1920. Marie Uhlen var elles ei støtte for brørne etter ho flytte attende til Oslo der båe fekk vidare utdanning: Anton Olaf på Oslo Handelsgymnasium og Rolf Alfred på Oslo Katedralskole.

Rolf Alfred arbeidde mellom anna ei tid i Paris før han utdanna seg til konduktør i NSB. Interessa for språk som hobby og lidenskap hadde han med seg heile tida. Han kunne åtte språk flytande og hadde god kjennskap til ni til. Han var svært oppteken av det internasjonale språket esperanto som nå ikkje er så mykje brukt lenger, og var aktiv medlem i Oslo Esperantoklubb. Han og kona hans, Ruth, som var barnlause, testamenterte vel ein million kroner på deling til Frelsesarmeen og Esperantoforbundet, godt og vel 3 millionar i dagens kroneverdi.

«Legaco Rolf Uhlen por Akcelo de la Esperanto-Movado en Norvegujo» vart oppretta i 1985 for å fremje bruk av språket her i Noreg og har særleg vore nytta til å støtte ungdom som ville lære esperanto og reise på internasjonale esperantokongressar.

Rolf Uhlen kjende nok ei sterk tilknyting til dalen og staden der han voks opp. Han brukte Storsteinurda som feriestad, og på spørsmål frå ein av dei mange journalistane som intervjua han og spurde kvar han var frå, svara han Gudbrandsdalen og hadde ei utlegging om etternamnet sitt på denne måten:

– Nå ser De at jeg staver navnet mitt Uhlen, med h. Det er i grunnen galt, og feilen skriver seg tilbake fra den gangen vi hadde danske-prester. De fikk seg ikke til å si Ulen, skjønt etymologisk skriver navnet seg fra Uren, eller gjerne rett og slett ura for meg.

Frå Dagbladet 22. mars 1947:

Corps diplomatique skrøt svært av servicen på Lofot-reisen, Den var god, ikke minst på jernbanen mellom Oslo og Trondheim. Hele veien oppover fikk diplomatene beskjed på russisk, engelsk, fransk og spansk om: hvor langt en var kommet, hvor lenge en skulle stå på neste stasjon, hva den het osv. De fleste tok det merkelig nok som en selvfølge, men det var da de som la merke til at det var den samme konduktøren som behersket alle fire språkene. De nordmennene som hørte den språkmektige konduktøren, trodde alle som én at Statsbanene hadde fått en allsidig translatør til å trekke i etatens uniform for denne ene turen mot god betaling, En er nå engang ikke vant til at en mann som snakker fire språk flytende, slår seg ned som konduktør, og slett ikke når russisk går inn i fagkretsen.

Likevel skjøt de sørgelig bom. Vedkommende er fast ansatt konduktør i Statsbanene. Vanligvis reiser han på Østfoldbanen, men til ære for Corps diplomatique var han denne ene turen satt inn på ruten Oslo—Trondheim,

— Når har De lært de fire språkene, hvorfor har De lært dem, og hvorfor slår De Dem til ro ved jernbanen?

Konduktør Rolf Uhlen tok spørsmålsstormen med knusende ro. Han så bare litt brydd ut, og undertegnede ventet ærlig talt et svar i retning av: — Hva pokker skiller det Dem? I stedet ble det heldigvis noe annet.

— Språkene har jeg lært i løpet av diverse år. Jeg interesserer meg for språk, og jeg trives ved jernbanen.

— Når begynte De?

— Jeg tok latinartium i 1930, og allerede på skolen interesserte jeg meg svært for språk, i første rekke for etymologien. Etter artium var jeg et par år på kontor, så gikk veien til Paris, hvor jeg arbeidet halvannet år. I 1935 kom jeg hjem. Tidene var dårlige og vanskelig å få jobb, Etter noen måneders lediggang så jeg at jernbanen averterte etter folk. Jeg søkte og fikk jobb, og siden har jeg vært der.

– Enn språkene?

— Helt fra jeg sluttet på skolen, har jeg nyttet alle ledige stunder til språkstudier. For meg har det vært noe mer enn hobby, det har vært og er en lidenskap som jeg ligger helt under for. Straks jeg har fri en time eller to må jeg på Deichmanske eller Universitetsbiblioteket, eller jeg sitter hjemme og leser.

— Hvilke språk av de fire er det i første rekke som interesserer Dem?

— Jeg må vel nesten si, at i første rekke står russisk for øyeblikket. Det har jeg studert helt metodisk og fulgt forelesningene ved Universitetet.

— Og De behersker det?

— Behersker og behersker? Jeg vil heller si at jeg snakker like lett russisk som jeg snakker norsk. Bortsett fra aksentueringen er ikke russisk vanskeligere å lære enn andre språk.

— Kan De også skrive russisk?

— Ja, selvfølgelig.

— Enn de andre tre språkene?

— Det er på samme måten med dem. Helt siden skoledagene har jeg arbeidet med fransk og engelsk, samtidig som jeg på et tidlig tidspunkt tok opp spansken.

— For å komme sa langt har De vel ikke rukket noe annet i fritiden Deres?

— Litt til har det da blitt særlig av språkstudier da.

— Har De enda flere språk på samvittigheten?
Uhlens svar på dette spørsmålet tok i et hvert fall pusten fra undertegnede. Det var meget vanskelig å få blyanten til å fungere da trommeilden braket løs.
— Til skolefagene mine hører jo også tysk og latin, og de har jeg naturligvis arbeidet videre med.
Som jeg for har fortalt, så er det etymologien som interesserer meg, og studiene mine har ført meg inn på mange veier. Jeg har ikke vært så lite borte i klassisk gresk, klassisk arabisk, hebraisk, tyrkisk, polsk, tsjekkisk, serbisk og bulgarsk,

— Kan De snakke noen av språkene De sist nevnte?

— Nei, absolutt ikke, men jeg kan lese dem ved hjelp av ordbøker.

— Hvorledes er Deres viten i latin?

— Latinen volder meg ingen vansker. Den leser jeg omtrent som norsk, i et hvert fall trenger jeg ingen hjelpemidler for å komme giennom en tekst.

— Hvor har De lært de slaviske språk f. eks.?

— Jeg har fulgt forelesninger på Universitetet og studert på egen hånd. Når det kommer slik på en gang, så høres det kanskje meget ut, men da vil jeg få si på ny — språkstudiene er en lidenskap hos meg. Jeg kan ikke la være, jeg må. Kommer jeg over en eiendommelig ordsammensetning f. eks., må jeg ha nærmere forklaring på den, og så har en det gående, Det er lidenskapen og nysgjerrigheten som har drevet meg hele tiden.

— Hva slags bøker leser De?

— Først og fremst er det blitt klassikerne, men ikke systematisk som en må gjøre det for å ta eksamen i faget ved Universitetet. Jeg har innskrenket meg til å ta med det som jeg interesserer meg for.

— Enn aviser?

— Det blir det svært meget av. Hver eneste dag kjøper jeg «Pravda». Den har jeg stort utbytte av, dessuten L’Humanitée og de engelske, spanske og tyske avisene jeg kommer over.

— Hva leser De i avisene?

— Det blir ofte alt mellom himmel og jord, men jeg legger særlig vekt på kulturstoffet.

— Og i radioen?

— Jeg hører nyhetene og foredrag både på engelsk, russisk og fransk. En ting er det at det er morsomt, men jeg har også stort utbytte av det rent språklig sett. Jeg kan takke radioen meget for uttalen min,

— De har ikke kjennskap til esperanto?

— Jo, det er sikkert. Det er et genialt språk som har samlet alle fordelene og eliminert alle manglene ved de forskjellige språkene. Har en litt kjennskap til romanske språk, er det gjort på utrolig kort tid å lære esperanto. En trenger faktisk bare å sette seg inn i systemet for å beherske det. Meg tok det tre timer.

— Får De bruk for språkkunnskapene i Deres daglige yrke?

— I turistsesongen så, ellers ikke noe å snakke om.

— Har De aldri tenkt pa å skaffe Dem en annen stilling ved hjelp av språkkunnskapene?

— Nei, det har jeg aldri tenkt på. Språkstudiene har for meg vært en hobby, en avspenning. Business ligger ikke for meg.

— Enn i jernbanens reiseavdeling?

— Nei, jeg tror ikke det.

— Fikk De velge, hvilken jobb ville De da ta?

— En stilling i avdelingen for slaviske språk ved Universitetsbiblioteket ville være som å komme i himmelriket, men det nytter det jo ikke å tenke på. Jeg er ikke utdannet for bibliotekbransjen.

Lenger kom vi ikke. Uhlen skulle på vakt. Han trakk i uniformsfrakken og tok trikken ned til Østbanen.

Først når en har tenkt litt nærmere over tilfellet Rolf Uhlen, begynner refleksjonene å gjøre seg gjeldende. En blir klar over det absurde i at en mann med slike språkkunnskaper arbeider som alminnelig konduktør. Ikke så å forstå at ikke konduktøryrket er bra nok. Det er et hederlig arbeid, men det er helt unødvendig å beherske nærmere 10 språk for å fylle jobben. De få som er i besittelse av et slikt aktivum, burde kunne nyttes i en ganske annen krevende stilling. Har ikke Statsbanene bruk for en språkmektig korrespondent eller tolk, må det da være andre etater i staten som har det.

Uhlen er jo statstjenestemann, og staten kan ikke ha råd til å la en mann med slike kunnskaper klippe billetter på Østfoldbanen.