Fått med deg at Peer er dødsdømt?

Og at brudens far gir blaffen?

Han blir snart dømt til døden. Mads Ousdal som Peer.

CARL HENRIK GRØNDAHL: Når Henrik Ibsen forteller så uoverkommelig mye i Peer Gynt, er det også noe han underforteller. Viktige hendelser, skjebner, innsikter vi virkelig må lete etter i dialogene, replikkene. Stoppe opp og tenke etter hva ordene faktisk innebærer. Hvor mange får med seg at den unge Peer Gynt blir dømt til døden? Og at Ibsen jukser fælt med bryllupet på Hegstad for å få historien sin på plass? Og at Peer er sjeldent dyktig til å bygge seg opp fra ingenting?

La oss lete i det underfortalte.

Ingen bryr seg! Bare brudgommen.

Ingrid – mange kunne fått et bedre liv om hun hadde sagt nei på en ryddigere måte. Charlotte Frogner. Foto: Jan Rudolf Pettersen

Odelsjenta på storgården Hegstad, Ingrid, skal gifte seg. Stor bryllupsfest med spelemann, dans, brennevin. Bygdas ungdom er med.

Ingrid er – som alle Ibsens kvinner – litt utenom det vanlige. I sitt eget bryllup nekter hun å se brudgommen og låser seg inne på stabburet. Mange kunne fått et bedre liv om hun hadde sagt nei på en ryddigere måte før festen var i gang.

Den nokså tafatte brudgommen, Mads Moen, får ikke opp låsen. Og underlig nok er det ingen, hverken foreldre eller venner, som bryr seg! Hva med brudens far? Hegstadbonden? Er han ikke litt brydd over at hans datter ødelegger feiringen med å låse seg inne? Det ville vært nokså normalt. At han grep inn og fikk orden på sakene. Det er vel ikke brudgommens oppgave å få bruden til alters?

Henrik Ibsen gjør altså noe forunderlig for å få historien til å gå opp. Han får det til å se ut som om det er vanlig i Gudbrandsdalen at bruden ikke vil ha noe med brudgommen å gjøre. At bruden stenger seg inne, ville jo unektelig vært den store snakkisen på festen. Men her farer den stakkars Mads Moen rundt som en tulling. Foreldrene mobber ham attpåtil når han ber om hjelp til å få tak i bruden: «Du skulle vært bundet på båsen!» Det gjorde man med de utagerende psykotiske i tidligere tider. Du tar vel hardt i nå, Ibsen.

Peer er den eneste som hører på Mads Moen og hjelper ham. Mads Ousdal og Even Olstad. Foto: Bård Gundersen

Den eneste som omsider hjelper brudgommen, er Peer Gynt, som trolig aner at det kan bli litt jentemoro etter at en annen ungjente, Solveig, har avvist ham. Om Ingrid åpner stabburdøra for ham eller om Peer lirker opp låsen, sier ikke Ibsen noe om. Men de to går i alle fall ikke pent tilbake til bryllupet og lar brudgommen overta. De stikker av fra festen. Til fjells.

Hva gjør de der? De fleste teateroppsetninger mer enn antyder at de har seg. Det regissørene da bygger på, er ett ord: dette:

«Peer Gynt: Gå ifra meg! Ingrid (gråtende): Etter dette!»

Sex eller ikke. Peers hjelp til en kvinne i nød varer ikke så lenge. Han vil ikke ha henne, og sender henne hjem. Han han møtt Solveig, en ungjente omkranset av en stor uskyld, og lar seg ikke lenger lokke av en vill og gal og kåt kvinne som vil ha ham.

Hevnmaskinen

Hva Ingrid fortalte da hun kom hjem, sier ikke Henrik Ibsen noe om. Men han dikter igang hevnmaskinen i bygda – og underforteller. Det som nå skjer, er sterkt, for å si det sånn. Og Ibsen tegner et nokså grotesk bilde av omgangsformer i Gudbrandsdalen.

Første signal får vi da brudens far – han som overhodet ikke brydde seg og ikke hjalp brudgommen – ser datteren oppe i fjellsiden sammen med Peer. Han «(kommer barhodet og hvit av vrede): Jeg tar hans liv for det bruderov!»

Jeg tar hans liv? Mener Henrik Ibsen at norrøn rettspleie var gjengs i Gudbrandsdalen i første halvdel av 1800-tallet? Med hevndrap og æresdrap? At det ikke er rettsstaten som etterforsker og straffer, men den som føler seg krenket? Burde ikke noen anmeldt Hegstadbonden for å ha kommet med drapstrusler?

Langt i fra, for hele sognet føler seg krenket. Peer er på flukt, «(kommer i fullt sprang og stanser i bakken) Hele sognet er etter i flokk! De har væpnet seg både med rifle og stokk.»

Kanskje er det fordi han nå blomstrer opp med all denne voldsomme oppmerksomheten – «Det er liv. En blir bjørn i hvert et ledd» – at vi ikke riktig får med oss hva han egentlig forteller: Hele sogner jakter på ham med ladede rifler! De vil skyte ham, jakte ham som et skadedyr.

Moren, Åse, prøver også å finne ham og ser det: – «og så menneskene! De er ute på drap!»

Bygdefolket vil altså henrette ham fordi bruden stengte seg inne. Peer fikk henne ut, sammen strøk de til fjells, og nå skal han dø.

Peer kommer seg unna. De får ham ikke på skuddhold. Hva gjør de så?

Rettssak?

Dommen over familien Gynt er stalinistisk. Pål Christian Eggen som Peer, Ågot Senstad som Mor Åse. Foto Bård Gundersen.

Henrik Ibsen tar oss med inn i Åses stuer. Huset er tømt.

«Åse (gråtende) Både gård og grunn er ute av ætten; stri var den gamle; men striere var retten.»

Retten? Det har altså vært en rettssak. Ettersom de ikke klarte å henrette Peer uten lov og dom, tydde bygda åpenbart til en eller annen form for juss. Hva var dommen? Solveig oppsøker Peer på fjellet. Han forteller henne:

«Og kjenner du dommen som ble lest i vår?
Den skiller meg både ved arv og gård.»

Retten konfiskerte altså hele hans slektsarv. Men ikke nok med det: «Utenfor skogen tør de fakke meg fritt om jeg treffes av nogen.»

Han er dømt fredløs. Den som vil, kan drepe ham om han viser seg i bygda. Han viser seg i bygda. Han kommer til morens dødsleie, og hun sier:

«Men hvor tør du ferdes her nede? Her er jo ditt liv forbrutt.»

Det er altså stalinistiske dimensjoner over dommen. Ikke bare dømmer de denne statsfienden til døden. De straffer også pårørende og tar alt slekta eier.

Henrik Ibsens diktet ikke inn denne rettssaken. Vi vet lite om den. Fra det Åse forteller, får vi med oss at tiltalte ikke var til stede og ikke engang hadde en forsvarer: «Peer var borte; ingen kunne meg råde.»

Var det overhodet noen jurister der? Eller var det bygdedyret som dømte Peer i storstua på Hegstad? De fikk ikke skutt ham, så brukte de jussen til å ta ham?

Hvilken juss i så fall? De som kan slikt, viser til at i alle norske lover siden Magnus Lagabøter finnes ingen forbud mot bruderov. Og dermed heller ingen hjemmel for dødsstraff. Dette er Henrik Ibsens juss. Han har vært innom det før. I ungdomsdramaet Olaf Liljekrans rømmer bruden med gårdsgutten fra et arrangert ekteskap. Og i sagaene kunne Ibsen finne hjemmel for strenge straffer. Om så bruden var med på rovet, ble det straffet, fordi det var et rov fra ætten.

God sak for en forsvarer

Dette er stygg mobbing. Aksel Henie som Peer. Foto: Bård Gundersen.

Men en forsvarer ville hatt en rimelig god sak her – hvis retten hadde tillatt det. Følger vi de gamle sagaene, hjelper det altså lite om Ingrid vitner at hun frivillig åpnet døren og frivillig ble med til fjells. Hegstadbonden er likefullt krenket og hevntørst. Etter å ha vært totalt likegyldig til at datteren låste seg inn i sitt bryllup. En forsvarer kunne kjørt ham godt på den. Og i prosedyren burde det være mange muligheter til å brette ut formildende omstendigheter. For hva er det som skjer på Hegstad?

Peer Gynt blir observert i bryllupet. «Jenter! Nå blir det liv i tingen!» sier en gutt. «Peer Gynt er på gården!» «Hvem har bedt ham?» spør smeden. «Ingen», svarer kjøgemesteren.

Javel. All bygdas ungdom er samlet, men Peer Gynt er ikke invitert? Vi skjønner snart hvorfor. Han blir ikke tatt imot så hjertelig. «Snakker han til dere, så hør ikke på ham», sier smeden. Jentene er med på den: «Nei; vi later som vi aldri så ham.» Peer prøver å få seg en dans. Alle jentene avviser ham. Ibsen skriver inn i sceneanvisningen:

«Peer Gynt er med ett blitt stille. Han skotter skjult og sky mot flokken. Alle ser på ham, men ingen taler. Han nærmer seg andre klynger. Hvor han kommer, blir det taushet; fjerne han seg, smiler man og ser etter ham.«

Dette er mobbing. Og det blir verre. Ungdommene vil ha mer moro på Peers bekostning. De tømmer i ham brennevin, lokker ham utpå, får ham til å fortelle eventyr med seg selv i hovedrollen, eventyr han har fortalt før. De driter ham ut og truer ham med en «mørbanket rygg! Et blåmalt øye.»

Ungdommen i Gudbrandsdalen!

Så går festen videre. Brudgommen får Peer til å befri Ingrid. Mens det skjer, kommer bandeføreren, smeden, med en hissig gjeng inn på tunet. Nå skal de endelig ta Peer. Hva er det de sier? «Sparke ham av laget. Spytte ham i øynene.» Det får så være. Smeden høyner innsatsen: «Øket skal slaktes!»

«Noen: Smeden vil denge ham!

Andre:                                    Flenge ham!

Smeden (spytter i hendene) Henge ham!»

Henge ham? Smeden får mobberne med på å lynsje Peer!

Dette er altså Peers rolle i ungdomsgjengen. En som skal lynsjes. Neppe særlig godt for selvfølelsen å være gjenstand for noe sånt. Henrik Ibsen er altså ikke snau når han beskriver ungdomsmiljøet i Gudbrandsdalen.

Men Peer unnslipper. Attpåtil med et trofé: bruden. Den etterfølgende jakten med gevær og dødsdom er bare oppfølging av mobbingen og truslene. Stort tydeligere kan ikke verden fortelle Peer Gynt at han ikke skulle vært til.

Svin til sønn

Mor Åse: «Gid du var blæst som en bytting ut av verden.» Kari Simonsen og Svein Sturla Hungnes

Han bærer det med seg hjemmefra. Hans mor er en kruttønne og stein gærn. Hva er det hun sier til sitt eneste barn? «jeg, som har slikt svin til sønn». Og enda verre: «Gid du var blæst som en bytting ut av verden!» Hun freser altså mot Peer at han ikke er hennes barn, men en bytting, et monster de underjordiske etterlot, da de stjal hennes egentlig sønn. Peer kan ikke være i tvil om at han er overordentlig uønsket.

Man skal ikke være psykolog for å fatte at det er ikke slik man hjelper sin sønn til en trygg plass i tilværelsen og bygger opp hans selvfølelse.

Mor Åse er attpåtil så selvopptatt at det holder. Peer prøver å fortelle henne at han blir mobbet og banket. Litt medfølelse å få? Langt i fra:

«Mangen skam og skjendsel led jeg; Men at dette skulle skje, det var dog den verste spe.»

Mor Åse får det vondt når Peer mobbes. Det er hennes selvfølelse det dreier seg om. Ok. Han kan ikke være en hun må vise litt omsorg for. Da prøver han noe annet. Det var han som ga de andre juling. Han er den uovervinnelige. Hjelper det? Får han da litt ros? Overhodet ikke. «O, din slagsbror! Du vil legge meg i graven med din ferd.» Det er alltid Åses følelser det handler om.

Det er da Peer kommer med de berømte ord. Han ler, men tenåringen må være ganske desperat:

«Om jeg hamrer eller hamres, – Like fullt så skal det jamres. (ler)«

Meget presis beskrivelse av en meget selvopptatt og ustabil kvinne. Hvem må Peer være for at moren skal ta ham inn til seg og gi ham det han må lengte tungt etter? Henrik Ibsen legger godt grunnlag for at Peer resten av livet tumler med gåten: Hva er det å være seg selv?

En sak for barnevernet

Hos faren er det ingen støtte å få. En alkoholiker som sløste bort familiens velstand og strøk sin vei. Dette er mannsbildet Peer vokser opp med, og hans farsarv er skammen. «tenk; sønn til Jon Gynt!» flirer smeden.

Angstanfallene hjemsøker ham. Voldsom, formløs angst: Bøygen. Ingen skikkelse. «Det er som å tørne i en dynge av knurrende halvvåkne bjørne!» Peer biter seg i armer og hender og sier: «Klør og flengende tenner i kjøttet. Jeg må kjenne dyppet av mitt eget blod.»  Dette er selvskading. Den indre smerten, angsten, er så uutholdelig at den må få kroppslig uttrykk. Peer er selvrisper.

I våre dager ville det gyntske hjem avstedkommet bekymringsmeldinger til barnevernet.

Dette kunne en forsvarer holdt opp for dommeren. Satt bygda og foreldrene og Hegstadbonden på tiltalebenken. Slik Henrik Ibsen tegner bygdedyret, aner vi at det hadde vært fåfengt. Forsvareren ville blitt kjeppjagd ut av dalen.

De som har greie på sånt, vil ha stor forståelse for at Peer vil ta igjen, ri over dem alle og drømmer om storhet, om å bli konge, keiser. Den som tråkkes så grundig ned, må i alle fall kunne ha håp om å reise seg i fantasien.

Den driftige og dyktige Peer

Framstilles gjerne som en småfull halvtulling, men har virkelig skapt noe av ingenting. Jakob Oftebro som Peer.

Henrik Ibsen sender altså Peer Gynt inn i det voksne liv med tung, tung bagasje. Men vil samtidig ha oss til å se at Peer er meget begavet. «Du var nå eslet til en blinkende knapp på verdensvesten», sier Knappestøperen. Blinkende knapp på verdensvesten! Det er ikke småtteri. Peer Gynt har altså potensiale til å gjøre seg gjeldende internasjonalt.

Og han gjør det. De fleste oppsetninger framstiller ham som en småfull halvtulling i begynnelsen av fjerde akt. Men hør etter hva Ibsen forteller!

Peer rømmer fra landet og kan ikke hatt med seg mer enn klærne på kroppen. Han kom som «fattig kar med tomme hender» og måtte slite sårt for føden, sier han. Men i løpet av bare ti år har han jobbet seg opp, blir kalt «Krøsus mellom Charlestowns redere» og hans rykte «fløy fra havn til havn».

Imponerende. Uten arv, egenkapital og bankforbindelser har denne mobbete, uønskete og dødsdømte byttingen fra Gudbrandsdalen hatt kraft og dyktighet til å bygge seg opp som velstående og vellykket reder. Slektsgården ble konfiskert, han kjøper seg en plantasje i stedet. Hans forretningsmetoder er ikke pyntelige, han har drevet slavehandel, men det var han ikke alene om.

Med denne dyktigheten og kraften kunne Peer utrettet noe. Men.

Storhetsfoprestillinger over styr

«En blinkende knapp på verdensvesten, men hempen glapp», sier Knappestøperen. I denne fjerde scenen i Marokko viser Henrik Ibsen hvordan hempen glipper. Peer må skryte og juge seg bedre enn han er. Hans storhetsforestillinger går helt over styr. Han kjemper mot bygdedyret som vil henge ham og skyte ham og fjerne ham fra jordens overflate. Han vil bli keiser over hele verden.

Henrik Ibsen tegner hvor skrøpelig dette rikmannsselvet er i Peer.

«Det gyntske selv – det er den hær av ønsker, lyster og begjær, – det gyntske selv, det er det hav av innfall, fordringer og krav,»

Som 40-åring er altså Peer narsissist i full utfoldelse, styrt av sine krav, ønsker, lyster og begjær. Da ryker hempen, og Peer betaler en høy pris. Det er bagasjen han har med seg fra Gudbrandsdalen.

Bygdedyret styrer ham

Rundt 20 år senere vender han hjem som en bitter og ensom gammel mann, misunnelig på dem som har familie. Han har ingen slekt, ingen venter på ham.

Hvorfor velger han å reise hjem? Underlig nok ofte strøket i mange oppsetninger: Han vil ta tilbake det dødsdommen tok fra ham – med alle midler. Han vil ta tilbake Gynt-gården med ond eller godt. Han skal bygge den om, den skal lyse som et slott.  For å være et vennesælt sentrum i dalen? Ånei.

«Ingen får lov å komme inn i stuen! For porten skal de stå og dreie på luen; tigge og trygle; – det kan de fritt; men ingen får en eneste skilling av mitt; – – måtte jeg under skjebnens piskeslag hyle, så finnes vel de jeg igjen kan pryle – -«

Her har hempen på den blinkende knappen røket for lenge siden. Han er fortsatt styrt av kampen mot bygdedyret. Han skal bli stor og gjøre de andre små.

Det store vendepunktet

Hans vei går forbi Hegstad. Og der er det store vendepunktet i det dramatiske diktet. Peer går rett inn i sin fortid. Hva er det han møter?

Henrik Ibsen underforteller, så man må lese nøye. Aslak Smed og Mads Moen får ikke navn. Aslak er Den sørgekledte og Mads Den gråkledte. Hva skjedde med Ingrid etter at han sendte henne hjem? Hun giftet seg med Aslak Smed og er nå død. – «bruden ligger i et ormebøl», og hennes husbond ønsker henne ikke tilbake: «Bare hun ikke tar døden ved nesen.» Det har tydeligvis vært godt med alkohol i det ekteskapet. En gutt roper etter Aslak: «Salig mor kommer etter deg, Aslak, hvis du svelget fukter.»

(Det er noe rart her. Ingrid må være godt oppe i 50-årene når hun dør, og en guttunge kaller henne «mor»? Han kaller ikke Aslak «far». Hadde ikke guttens alder gjort tanken ugrei, kunne man tenkt at han ble avlet av Ingrid og Peer på fjellet. Henrik Ibsen hadde sans for sånt.)

Hegstad er til salgs, det er auksjon. Ettersom alt på Gynt-gården ble kjørt til Hegstad etter dommen, er også Peers oppvekst og løgner til salgs: Reinsbukken han red på, sleggen som knuste nøtten med Fanden i, usynlighetskuften.

Her møter Peer konsekvensen av sine handlinger i bryllupet på Hegstad. Han ødela seks livsskjebner i løpet av kort tid: Sin egen, morens, Solveigs, Ingrids, Aslak Smeds, Mads Moens. Men ingen kjenner ham igjen. De ønsket ham bort, og han finnes ikke.

En skakende ferd

Der og da snur Peer. Henrik Ibsen sender ham nå ut på en skakende ferd mot selverkjennelse. Drømmen om gården og slottet er død. Det grandiose og selvforherligende blir revet av ham. Nå auksjonerer han bort sitt liv, han har både gull og skrap, som er kjøpt med forlis og selges med tap. Han selger en gal manns grå hår.

«Alt skal han få, som viser meg på heien stolpen med påskrift: her går veien!»

Det er livsmening han nå trygler om. Rikdom er blitt verdiløst. Hans storhetsforestillinger begynner å krakelere. «Du er ingen keiser, du er en løk.» Han skreller løken og leter etter seg selv. Vær deg selv? Hva er det? Han finner ingen kjerne.

Å være seg selv er seg selv å døde. Og Peer utsletter seg selv. Per Tofte som Peer, Lars Andreas Larsen som Knappestøperen.
Dennis Storhøi som Peer, Stein Grønli som Knappestøperen. Foto Jørgen Skaug

Seg selv å døde?

Og denne smertefulle innsikten tar Henrik Ibsen med inn i Peers siste monolog. Den er vakker. Kanskje er det derfor vi ikke umiddelbart får med oss hvor grusom den er.

«(griper seg sammen som i angst og går dypere inn i tåkene; stilt en stund, så skriker han:) Er der ingen, ingen i hele vrimlen – Ingen i avgrunnen, ingen i himlen -! (kommer frem lenger nede, kaster sin hatt på veien og river seg i håret. Etterhånden  faller det en stillhet over ham.) Så usigelig fattig kan en sjel da gå tilbake til intet i det tåkete grå.»

Jorden er deilig, men han har trampet gresset til ingen nytte. Solen har sløst med sine stråler over ham, for han var aldri der. Jord og sol var dumme som bar og lyste for hans mor. I døden vil han

«se å få snedyngen over meg kavet; de kan skrive derover: «her er ingen begravet»

Han skulle ikke vært til. Han finnes ikke. Han er ikke. Han er ingen.

Peers selvforherligelse er snudd til selvutslettelse. Han er nådeløs mot seg selv. Hans selvkritikk er diger og drepende. Den er like mye ute av dimensjon som hans storhetsforestillinger. Er han ikke alt, er han ingenting.

Seg selv å døde? Det er jo det han gjør!

Hvem er det som kommer til orde i ham i denne monologen? Dette er jo mobbernes sannhet om Peer. «Vi later som vi ikke så ham.» Det er morens sannhet om Peer: «Gid du var blæst som en bytting ut av verden!» Peer har gjort dette til sin sannhet om seg selv. Når alt rives av ham, er det denne Peer som står igjen.

Her er kjernen. En understrøm av magma som har formet hele hans livsferd og smuldret opp hempen på den blinkende knappen.  Han er ingen ting, han skulle ikke vært til.

Er det dette Henrik Ibsen mener når han lar Knappestøperen svare på Peers spørsmål?

«Hva er det «å være seg selv» i grunnen? Å være seg selv, er: seg selv å døde.»

Det er jo det Peer gjør her. Et eksistensielt selvmord. Han tar fra seg selv all livsberettigelse. Han er ingen ting verdt.

De som driver i det faget, vil kanskje si at ja, det er dit vi alle må, våge oss inn bak fasaden, inn i smerten med det laveste i oss, et ekleste, det ynkeligste, det avskyeligste. Døde seg selv. Når vi våger å være i denne smerten, forsone oss med den, slipper den kanskje grepet om oss litt etter litt, slutter å styre våre handlinger.

Forsoningen

Hvordan løser så Henrik Ibsen denne livskampen? Han skriver ikke en tragedie. Han lar ikke hovedpersonen gå under. Han forsoner. Kanskje. Forsoningen er en kvinne. En favn. Tilgivelse.

Peer hører sang i en stue. Han

«(løper mot huset; i det samme kommer Solveig ut i døren, kirkekledd og med salmebok i kledet, en stav i hånden. Hun står rank og mild.)»

Hun famler etter ham og finner ham. Henrik Ibsen antyder altså at den gamle Solveig er blind, og det må hun kanskje være for å se det hun ser.

Solveig er ikke lenger en realistisk skikkelse. En nykonfirmert jente som gjør opprør mot sin familie, forlater dem for å leve sammen med en fredløs i skogen, som så forlater henne. Hun drar åpenbart ikke hjem etter det, men venter på ham i 40 år i en uferdig hytte (hvordan har hun livberget seg?), og når han endelig kommer tilbake, har hun ikke et vondt ord. «Livet har du gjort meg til en deilig sang.»

Nei. Slike kvinner finnes bare i drømmen. Solveig er lengselen etter en favn, etter godhet, forståelse, kjærlighet. Den favnen barnet aldri fikk. Den som kan forsone og hele. Døyve smerten. Bare den forbeholdsløse, totalt aksepterende favnen kan roe ned et menneske i krig med seg selv.

Denne siste scenen er underlig fra Henrik Ibsens hånd. Den er vanskelig å spille, jeg har sett få oppsetninger som klarer å gi den dybde og mening.

Henrik Ibsen legger inn nok signaler til at den kan tolkes evangelisk kristent: en nådig gud venter på Peer. Solveig er kirkekledd, hun har en salmebok i kledet, hun velsigner deres pinsemorgenmøte. Men Henrik Ibsen var ikke utpreget kristen. Så hva betyr dette:

Peer Gynt: Til gutten der inne er selv du mor!

Solveig: Det er jeg ja; men hvem er hans fader?

Det er han som for moderens bønn forlater.

Peer Gynt (et skjær av lys går over ham, ham, han skriker):

Min moder; min hustru; uskyldige kvinne! –

O, gjem meg, gjem meg der inne!

Her er det bare å tolke i vei. Og det er sånn det skal være. Sammensatt. Uklart. Mangetydig. I striden for å komme fram til en tryggere selvforståelse er alle enkle svar usanne.

Kommenter innlegget

Filed under Kunst og handverk, Litteratur

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s