Tyskerne kom stadig og banket på

Frå krigsdagboka til Iver Lo

Tysk fly styrta ved Fagerli i april 1940. Bilde frå Johan Brandstad/Vegar Skar

I 2015 samlet avisa VG personlige beretninger fra krigen 1940-1945. VG 9.4. 2015. Fra familien fikk avisa gardsdagboka til Iver Lo:

Hele året hadde begynt vanskelig. Vinteren var råkald. 23. januar var det fullstendig vannløst på gården. Siden kom og gikk vannet. Samtidig er Adolf Hitler er på stadig fremmarsj.  – Den 9. april var jeg en tur til Oslo. Jeg hadde reist inn med nattoget og da jeg kom frem, gikk flyalarmen! De tyske soldatene hadde tidlig om morgenen besatt Danmark og de viktigste byene i Norge. I løpet av formiddagen inntok tyskerne Oslo.

Men Iver klarte å komme seg på et tog som gikk nordover klokken 12.30, På toget hjem igjen fra Oslo dukker Iver Lo fra Vinstra bokstavelig talt for de tyske flyene med hakekors som buldrer over hodene på han og de andre passasjerene. Ryktene går om at alle togstasjoner skal bombes. Han angrer på Oslo-turen han hadde tatt. Den var utsatt mange ganger allerede. Hvorfor dro han akkurat i dag? Hjemme på gården Lo i Nord-Fron knytter alle i familien hender. De er urolige. Hva skjer? Hvor er far? Iver kjenner hvordan det knyter seg i magen hans.

De neste dagene ble triste, heter det videre. Flyene suste lavt oppover dalen, som sorte fugler. Ungene var redde. De voksne med. Mange dro ut for å delta i krigen, men det var rot og sommel overalt, fremgår det av gårdsdagboken.

De tyske soldatene strømmet til Vinstra. Store tropper samlet seg der. En natt lå en stor gruppe norske soldater også over på familiegården Lo. De ble drevet nordover, fra slagene ved Tretten. Det var harde kamper, spesielt i Gausdal og i Kvam.

Flere av gardskarene deltok også i kampen mot tyskerne. Familiemedlemmer meldte seg også. Selv måtte Iver ta seg av gården og gårdsfolket. – Heldivis kom de hjem i beste velgående, heter det i gårdsboken etterpå.

Der heter det også fra de dramatiske første krigsdagene: – Margit og barna. Marit og Randi, kasserer Ekerns og Kristiane Kongsli, hennes mor og barna er evakuert til Vetl-setra, fordi det er blitt så urolig nede i dalen

Ivers datter, Marit, idag 79 år, husker det godt. Faren er oppe og ser til dem på setra. Og Marit er redd og ser de tyske krigsflyene sveve lavt over dem, langsetter dalen. Flyene er som store, farlige, truende. De står bak dodøra på setra og tør såvidt å kikke frem. Så snart de hører motorduren, løper de og gjemmer seg.

Nede på Lo er det mange som overnatter og bor, folk som er kommet ned fra Fefor, høyfjellshotellet. Der hadde en del søkt ly for urolighetene. Men Fefor var nå tatt som krigslasarett. Dermed søkte man seg ned i dalen igjen.

Iver prøvde å ta vare på familien og gården, midt oppe i kaoset. 11. mai sådde han hvete. Deretter gikk det slag i slag. Det var krig, men gårdsdriften måtte gå sin gang. Og han hadde ansvar for mye folk.

Han husker at tyskerne kom til gards. Offiserene var stort sett høflige og opptrådte korrekt. Men andre fôr fram brutalt og med hard hånd, spesielt i den første tiden og tok for seg, akkurat som de ville.

Gården ble pålagt å levere både det ene og det andre?

Ja, vi ble pålagt leveranser. Russerne kom hit for å plukke poteter – som skulle sendes videre. Og tyskerne tok for seg, både av høy, halm og hester. Men stort sett gikk det bra her, heldigvis, sier Iver.

I krigsårene drev Iver våronn med traktoren over hele bygda. Utover høsten tresket han på mange gårder. I 1940 kjøpte han et transportabelt treskeverk. På det meste, i 1941, pløyde Iver på 22 gårder og tresket på 78. Siden ble det noe færre, det ble vanskelig med parafin og bensin. Tyskerne krevde at alt skulle oppgis av det som ble produsert på gårdene. Men det skjedde ikke. – Vi holdt unna så mye vi turte, sa han.

For flere av årene var egentlig gode. I 1941 begynte skuren 1. september og det var et rekordår.

Tyskerne kom stadig og banket på. De syntes ikke at Iver leverte nok melk i forhold til besetningen. Og det gjorde han vel ikke, heller. Han ble til slutt anmeldt og innkalt til forhør på kommunehuset. – Jeg innrømmet ingen ting. Men du store all verden hvor mange som fikk melk herfra. Melk og annet. Erter. Vi dyrket masse erter under krigen.

Han prøvde mange nye planteslag i krigsårene. Til og med sukkerroer. Det gikk ikke så bra. Men tobakksplantene vokste godt, og skaffet fortjeneste, forteller han.

Det var melkerasjonalisering, tvangsinnlevering av høy og halm. Stadige nye forordninger ble innført.

I september 1941 kom også ordren om å samle inn alle radioapparatene. Iver tok ikke sjansen på annet enn å gi fra segradioene. Han kunne ikke ta sjansen på å gjemme unna noen – det var mange folk på Lo, folk han hadde ansvar for. Men under hele krigen holdt han seg informert, borte hos tannlegen i bygda Han hadde radio og var oppdatert på alle informasjoner.

De fleste tyskerne her i bygda var på Vinstra. De hadde en slags hovedkvarter her, Jeg husker ikke hva det var. Men var det noe, kunne man klage til overkommandanten på hotellet. Det hendte det at vi gjorde, og stort sett ble det fulgt opp. Så lå det en del tyskere på Bøndernes Hus. Noen lå i telt og andre lå i brakker, forteller Iver. – Hvor mange tyskere som var her, vet jeg ikke. De kom og dro i puljer. Det var vel noen hundre som lå her. Da kampene herjet som verst i Kvam, var det spesielt mange av dem her på Vinstra.

Freden husker han godt. – Det var en slagen hær som trakk seg tilbake og kom nedover dalen. Kikkerter, foto-apparater, alt ville de bytte. Under tilbaketrekkingen sto det elendig til med mange av dem. Klærne var slitte og de var sultne. Hestene som kom var helt utmagrede. Det var mange, og de hadde dem nede på ysteriet når de var her på Vinstra.

Hvordan ble de møtt av folk?

Nei, det var ingen som brydde seg om dem.

Møtte de ingen represalier fra hevntørste bygdefolk?

Nei. Men det er rart. Det var mange tyske soldater her i Gudbrandsdalen. Likevel gikk det fredelig for seg. Han må ha vært litt av en diplomat han Bøhme på Lillehammer, sier Iver. Bøhme var okkupasjonsmaktens øverste sjef i Gudbrandsdalen, underlagt mannen Hitler sendte for å styre i Norge – general Terboven. – Terboven ville at man skulle fortsette krigen her. Men så tok han livet sitt. Han var en tosk uten like. Det var synd man skulle få slike folk hit til landet, sier Iver og rister på hodet.

Iver fikk vite at Tyskland kapitulerte den syvende mai, dagen før den offisielle kapitulasjonen. Han hørte det på Lillehammer. – Jeg og søsteren min, Randi, var der. Jeg husker vi fikk skyss med en drosje. Der var det fullt i gatene. De ropte hurra. Flaggene var til topps. Dette var 7. mai 1945 om kvelden.

Jeg husker ikke om det var rykter eller om det var kjent. Men man så det på alle folk. Det gikk tyskere i gaten og de løftet ikke en finger.

Iver forteller at ryktene spredte seg også på Vinstra, etter at han kom tilbake fra Lillehammer. – Vi heiste flagget på Vintra om ettermiddagen.

Iver forteller også hvordan daværende lensmann var nazist og bodde på hotellet. Det dro folk fra bygda bort i gården der. De hentet lensmannen, kledte av ham og ba ham heise flagget. – Det var så mye folk. Og overalt sto det tyskere, sier Iver.

– Allerede 7. mai om kvelden var det fest?

Ja, men vi rakk ikke den. Da vi kom, var det mange ved kirken i stedet. Men 17. mai var det stor fest her. Aldri har det vært lenger tog, mer folk og større jubel. Tyskerne sto utenfor Folkets Hus og så på det. Det var spenning i luften. Ville de foreta seg noe? Men de rørte ikke på en finger. De bare så på.  Jeg hadde på følelsen av at de også var glade at krigen var over. De var slitne og leie. Jeg tror den menige soldat hadde forståelse for oss. Jeg hadde liksom inntrykk av det.

Alle nazistene i bygda ble kjørt til Ringebu. De ble arrestert og sendt til folkehøgskolen. Så ble det rettsaker. De som hadde penger, ble bøtelagt. Tross alt var det ikke så mange som var nazister her, mener han. Men det var en del i Kvam og i Sør-Fron.

Man kan spørre seg hvorfor de ble det? Det var en rar tid. Så var det vanskelig for jordbruket. Så var det dette med kommunismen. Her var man redd for kommunistene. Det var så mange problemer. Folk resonnerte slik: ”Nå er det så galt at det kan ikke bli verre”. Man håpet kanskje at Qvisling kunne gjort noe. Han var jo en veldig agitator.

Vi visste at innerst inne var ikke alle nazister. De håpet bare på en forandring – til det bedre. Noen av nazistene var bra folk også. De var bare forblindet, og det kunne ha så mange årsaker, desverre..

Det er mange ting Iver husker fra krigen.

En av dem er at jøden Karpol ble skutt. Han hadde gård. Han fløy over jordene og skulle redde en kvige før han flyktet. Så ble han skutt. Midt ute på jordet.

Etter krigen ble han kjent med Israel Krupp, også han jøde, men norsk motstandsmann, bonde på Hundorp og etter hvert også en ganske myteomspunnet og legendarisk person i Forsvarets etteretningstjeneste. Blant annet var han involvert i det superhemmelige Stay Behind-nettet, og agentene holdt øvelser, fallskjermtrening og flydropp inne på fjellet, hvor Israel drev prøvedyrking av nye gressorter. – Jeg hadde mye kontakt med ham. Han var interessant. Vi var sammen i Rotary. Jeg besøkte ham også en gang han lå på sykehus inne i Oslo, rett før han døde, sier Iver.