Sykebesøk i Kvikne med dans

En høsttur i karjol til misbrukt fri legehjelp?

*Doktor Carl Stoltenberg holdt ingen tordentale, men tok seg en svingom. Foto: H.H. Lie, Maihaugen*

TIDSSKRIFT FOR DEN NORSKE LEGEFORENING 2004: Carl Stoltenberg (1865-1939) var lege i Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1900-tallet og omtaler det som sine beste år. En gang skulle han på sykebesøk hos en eldre kvinne i Kvikne. Det endte med at han tok en svingom med pasienten. Her er hans fortelling:

Det var en vakker høstdag i oktober. Jeg følte det rent som en nydelse, der jeg satt i min karjol på veien til den fjellbygd, hvortil jeg var hentet. Det var meg en så meget mer en nydelse, som jeg for et par dager siden hadde kjørt den samme vei i den vemmeligste snestorm med våt, ekkel sne, som pirket i ansiktet og fant vei nedover nakke og hals og det hele virket så, at mitt innvortes barometer ikke stod en smule høyere enn luftens. Men i dag var det annerledes. Nu sendte høsten en av sine siste farvegyldne dager til et skjønt, men vemodig farvel.

Min reise gjaldt altså denne gang en plass oppe i fjellbygden Kvikne. Jeg hadde fått beskjed om at der var «e låk kjærring, som trængte dokter». Før jeg kom frem, var det aften og mørket, og da jeg nærmet med målet for min reise, lød der dansemusikk ut fra den opplyste plass. Forsiktig åpnet jeg døren og stod noen øyeblikk som ubemerket tilskuer til den situasjon, som nu presenterte seg for meg.

Istedenfor å finne min pasient liggende i sin seng omgitt av et sykeværelses stille ro, stod der en spillemann og strøk av alle krefter på sin violin, mens en skare gutter og jenter danset rundt. Borti en krok satt min pasient, den låke kjerringa, og drakk kaffe, sannsynligvis «kaffedokter». For det stod en flaske brennevin ved siden av henne. I munnen hadde hun en snadde, og hun nikket smilende i takt til musikken og fulgte med livlig interesse dansen. Men så gikk der én hen og visket min pasient noe i øret. Jeg var blitt oppdaget.

Nu skjedde der plutselig en sceneforandring. Brennevinsflasken forsvant under hennes skjørter, snaddestumpen gjemte hun i hånden, og ansiktet la hun i lidelsesfulle folder. Musikken stanset, dansen hørte opp, og der ble lydløst stille i rummet.

Min første følelse var ergrelse, ergrelse over å være hentet den lange vei for ingenting, og jeg tenkte på å holde en tordentale til forsamlingen i alminnelighet og pasienten i særdeleshet. Men det komiske i situasjonen overvant hurtig ergrelsen. Jeg besluttet nu å ta saken fra den gemyttlige side, lot gulvet rydde, så der ble en liten plass, gav spillemannen orde om å spille en rask galopp, gikk så hen og bukket dypt for kjerringen, min pasient, og bød henne opp til dans.

I begynnelsen fulgte hun motstrebende med; men da hennes aldrende lemmer var myknet litt opp, glemte hun alder og sykdom og danset slik, som hun vel neppe har gjort siden hun stod brud. Om sykdom og medisin talte hverken hun eller jeg under dette belivede forholdet ett ord.

Efter denne «pliktdans» med husets vertinne svinget jeg så yngre, mere tiltalende «balldamer» i dansen og forsvant så, efter først å ha pålagt min pasient endelig ikke å glemme å innby meg også til neste dansemoro. Og så reise jeg hjem den lange vei i høstnattens mørke.

Om hun da alldeles ikke hadde vært syk? Jo, hun hadde nok av og til «vondt for bringa», litt kardialgi, og så hadde hun fått doktor på «kassa» – fritt altså.

Historien illustrerer hvorledes den lette adgang til fri legehjelp ofte misbrukes. Den illustrerer også, hvor lune og gemyttlige forholdene i Gudbrandsdalen kunne være.