Fjellets makt og viddens vemod

Pål Kluften presenterer Rondane-reinlenderen

PÅL KLUFTEN I DNT ÅRBOK 1934:  Naturligvis forandrer fjellets poesi seg når separator og industrialisme holder sitt inntog på setrene – og automobilen krabber oppå toppen av selveste Galdhøpiggen. Men heldigvis er poesien ikke borte ennu – bjøllene klinger like vakkert som den gang Imbret Hougen skrev «Sjå sole på Anaripigg», budeiene i snørelivkjoler like pene og smilende som den gang, og fjellet med tinder og måsågrå vidder har samme stillheten og storheten.

Derfor søker også de gamle fjellvanderere år efter år tilbake til fjellet igjen. Fjellet har fått taket på dem og slipper ikke taket.

Men spør så om ikke de gamle fjellvandrere har humør og spenn i sig, selv efter en drøi dagsmarsj! Spør den gamle garde på Høvringen eller Rondablikk! Eller hvorfor spørre i det hele tatt?

Se major Lund svinge sig, major Grimsgaard ditto eller gubben Paul Stakston sjøl på Musvoldseter med peisvarmen en kveld! 80 år er da ingen alder, når det er en god reinlender. Det er sakkyndighet og fjelltravere enige om.

Og denne reinlender er god. Ja, og så hører den Rondane til. Den har vært bruk på setrene i Rondane helt siden mesterspelmannen i Sel, Hans Vineshaugens dager. Denne varianten har jeg tegnet op efter Anton Berge på Vinstra, så den er velkjent i Fronsfjellet også. Det er ikke bare fjellgubbene ved Atnasjøen som har svinget sig efter den! Den har noe av fjellets makt og viddens vemod over sig, så det var naturlig å kalle den Rondane-reinlenderen.