Bjørnstjerne Bjørnson om datidens snåsamann
BJØRNSTJERNE BJØRNSON: Vis-Knuts liv var en lang lovsang, som steg opp av sykdom, fattigdom og ofte bitter mangel på anerkjennelse. Det fantes en poetisk spennvidde i hans sinn som forvandlet hver eneste liten stund til et paradis.
Han dannet ingen sekt, intet parti, ikke engang hva man kaller en «vennekrets». Han gjorde ikke det aller minste for å bli hva man kaller anerkjent. Når mennesker var gode mot ham (dvs behanldet ham vennlig og med aktelse), var han lykkelig og meddelsom, og kunne de så i tillegg dele hans syn på Gud og hans verk i natur og historie (dette syn var mer fyndig, enn treffende sant, han savnet kunnskaper), så ble det en gledesdag i hans liv. Les meir