– E måtte vara med sjefa og varsle kjerringen

Nedre Vinstra kraftverk var en livsfarlig arbeidsplass

For ensidig arbeidsbelastning gikk ut over helsa til anleggsarbeiderne? Bilde fra Torstein Hagen/Vegar Skar

Nedre Vinstra kraftverk står på lista over kulturminner i norsk kraftproduksjon. Utbyggingen tok i bruk nye fjellsprengningsmetoder. Tilløpstunnelen har en lengde på 23,6 km med et tverrsnitt på 30 m². Da den ble bygd, var det den lengste kraftverkstunnelen i Europa. Men det var en livsfarlig arbeidsplass, og helt utforsvarlig målt etter dagens krav. Når ulykker inntraff, måtte man til Vinstra for å få tak i lege. Laurits fortalte om en gang det gikk galt:

E va neri kraftstasjon da det va skyteulykke der om kvelden ved midnattsleiti. Da vart e oppvekt og måtte ut og prøve å få tak i og få i gang sjukebilen på Vinstra. Og den sto i kæild garasje. Så måtte oss tauge’n i gang. Og da oss hadde fått’n i gang, så måtte oss upp og vekke kjøpmæinn, så oss fekk tak i bensin. For da va’n tom for bensin au. Og så va det å kommå seg bort i kraftstasjon att, der det hende detta der. Og da måtte’n sjølvsagt ha inn æilt, både korga og klædin, og få værnt det før en kunne legge noen pasjient i det. Og da e va fornøgd med di, og sjukebilen va reist, det va itte e som kjørdde’n, så måtte e vara med sjefa bordi der, åt Hondorp og varsle kjerringen og familien åt den som gikk med.

Teksten er hentet fra Kristine Schjerpens masteroppgave fra Universitetet i Oslo 2011: Real ”slusk” og barske karer. Solidaritet og maskulinitet blant arbeiderne på vannkraftanlegget Nedre Vinstra 1947-1952. Redaksjonen har forsøkt å oppspore Kristine Schjerpen uten å lykkes. Noen av leserne som kan hjelpe?

Arbeiderne var kritiske til arbeidsforholdene på anlegget og til noen av kravene som firmaet stilte til dem. Det oppsto konflikter mellom anleggskarene og ledelsen, blant annet om lønn, overtid, opplæring, variasjon i arbeidet og sikkerhetsforholdene på arbeidsplassen. Flere av anleggsarbeiderne kan ha opplevd akkorden som et press, fordi deres effektivitet i utføringen av arbeidet var avgjørende for hva de oppnådde i lønn. I beregningen av akkorden ble det ikke tatt hensyn til at fjell kunne være vanskelig å håndtere og derfor krevde mer tid å bearbeide. Dersom berget var utfordrende, kunne det skje at anleggskarene ikke greide å holde akkorden fastsatt av firmaet, og da fikk de utbetalt mindre lønn for utført arbeid. Noen av anleggsarbeiderne reagerte dessuten på at arbeidsgiveren forventet at de arbeidet overtid.

Gunnar hadde følgende erfaring med arbeidsforholdene på anlegget:

Det med båråing. E må sea det at oss hadde det veldi vanskele. E væt e sto æitt og e hert år me lastemaskin. Vi ha itte anledning te å lere opp æin ny æin. Vi kunn itte bruke tid på det. Da måtte du berre fortsetja med det”.

Gunnars utsagn kan tolkes som at ledelsen ikke prioriterte å få satt inn arbeidere i ulike arbeidsfunksjoner for å gjøre rotering mulig. Han kan også ha ment at akkordordningen påvirket anleggskarene til å unngå å bruke tid på å lære opp kolleger til å besørge flere arbeidsoppgaver. Dette førte til at de kan ha opplevd arbeidet de var satt til å utføre som ensformig og for monotont. For ensidig arbeidsbelastning kan dessuten ha gått ut over helsa til anleggsarbeiderne.

Håkon beskrev mangelen på vernetiltak:

Det fæinst itte någgå sikkerhætsutstyr dæin gongen. Hjelm va det. Oss fekk ”sov i ro” da. Oss trilla opp e kule med papir og stappa inni.

Flere anleggsarbeidere pådro seg hørselsskader. Jakob fortalte at mange av anleggskarene var plaget av smerter i hender og armer etter boremaskinenes risting. Noen av anleggsarbeiderne utviklet silikose. Flere av anleggskarene ble skadet eller drept av steinras. Gunnar skildret en hendelse som kunne ha kostet han livet, hadde han vært

mindre heldig:

Lastemaskina va veldig farle, for du kunn bli knust attåt fjellvegga. Når du sku kaste oppi, så kasta du rett bak. Men når du fekk hælning, det va det som va så farle. For da kunn du kaste stæn over de sjøl. Så det va farle, altså. E hugse det at e heldt på og vart knust.

Håkon mente at firmaet gjorde lite for å bedre sikkerheten.Etter at en lokfører ble påkjørt og omkom, ble det satt opp signallys. Men Johannes mente at dette tiltaket burde ha vært iverksatt tidligere. Han påsto dessuten at arbeiderne ikke visste om helserisikoen som

anleggsarbeidet innebar. Dette kan forstås som at firmaet ikke hadde informert anleggskarene om de mulige skadevirkningene av arbeidsoppgavene de var satt til å utføre.