– Jeg har likt meg godt i fjøset

Nyttårsaften takket en av de siste budeiene for seg

Signe Dalsegghagen: Det var slik at jeg skulle bli budeie, det var liksom ikke snakk om annet.

TORBJØRN MATHISEN: Nyttåraften takka Signe Dalsegghagen for seg i fjøset på Rolstad nordre i Sør-Fron. Hun hadde bestemt seg for å legge opp og nyte godt av trygden etter at hun i mer enn 52 år har tjent i forskjellige fjøs på garder i Sør-Fron. 68 år er hun blitt, og nå nyter hun tilværelsen i sitt lille hus like ved Jensbakken sammen med buhunden Truls. Dermed har en av de aller siste budeiene i Sør-Fron sagt takk for seg. Budeie av det gamle, gode slaget, som har tjent på gardene både sommer og vinter. Om sommeren har Signe vært på fjellet i alle år, og når våren kommer igjen, vil nok lengten til Fronsfjellet bli sterk. I vårt rasjonaliserte samfunn er det snart ikke plass for budeier lenger, og på de fleste gardene er det mannen selv eller kona som tar et tak i fjøset.

På sju garder har Signe tjent i disse årene, og hun har vært trofast både mot bølingen, bøndene og bygda. Hun kunne ikke tenke seg noe annet yrke, og kjærligheten til kyrne er stor.

-Det er noe som må ligge i oss som steller med dyr, sier hun. –Det var slik at jeg skulle bli budeie, det var liksom ikke snakk om annet. Og jeg har aldri angret. Jeg har likt meg godt i fjøset, selv om det tidligere kunne være mange tunge tak. Signe minnes bører med fôr og vanskelige melkeveier. Men hun minnes også gleden ved å stelle dyra, få kalvene fint fram og miljøet i setergrendene før i tida. Da det var kyr og budeier på alle setrer.

I fjor sommer setret Signe på Håkåsetra og var den eneste budeia i ei setergrend med åtte nedlagte setrer. Og det synes hun er en stusselig utvikling, og praktisk som hun er, tenker hun også på all den gode fjellhamningen som ligger der til ingen nytte.

-Før hørte vi bjølleklangen over setervollene hele tida. Nå er det knapt nok en hører ei sauebjølle i fjellet, sier hun.

Utviklingen i fjøsstellet har vært enorm. Signe var med og ystet og kinnet og har greid overgnagen til melkemaskiner og kjøletanker fint. Hun synes at alt det nye har medført at fjøsstellet er blitt mye lettere arbeid enn det en gang i tiden var.

-Savnet du fjøset?

-Det er rart med det. Når jeg er borte på besøk hos andre, har jeg ikke helt ro på meg. Jeg kikker på klokka og har det på meg at jeg snart skal i fjøset. Jeg våkner også tidlig, men legger meg igjen nå, og har det godt.

Signe har skaffet seg fjernsynsapparat. Det har hun ikke hatt tidligere, for hun hadde ikke tid til å se på det. Hun måtte tidlig opp og kunne ikke sitte oppe utover kvelden og følge med i titteskapet.

Signe Dalsegghagen har selv gått som en maskin som budeie på forskjellige garder. Ikke en dag kan hun huske at hun har vært syk og sviktet kyrne. I fjøset måtte hun, selv om hun kanskje enkelte ganger skrantet litt. Og når fjøsstellet var over, hendte det nok at hun tok et tak inne i huset også.

Signe har vært en arbeidets adelskvinne og trofast både mot dyr og mennesker. På veggen i det koselige huset hennes henger det diplomer for godt fjøs- og melkestell. Men vi ser ingen medalje for trofasthet overfor dyr og mennesker og etterlyser en slik.

-Å, jeg har vel ikke fortjent det, sier en av de siste budeiene i Sør-Fron og ler.