– Merkverdigere gjest har dalen ikke hatt

Klok mann og klok tale om Heilag Olav for 100 år sidan

Fredrik Paasche fortel om Snøfrid og kongen på Dovre (Foto: Privat /Familien Stauri)

«Ingen kunne heldt ein slik tale i dag», sa prosjektleiar Bjørn Sletten som innleiing på Dale-Gudbrands gard 29. juli ved opninga av Hundorp 2021. Der framførte Rasmus Stauri talen som professor Fredrik Paasche heldt 100 år tidllegare, ved 900-årsfesten på Hundorp 29. juli 1921. Professor Fredrik Paasche var ein svært nær ven av folkehøgskolen på Hundorp frå 1917 og fram til han døydde i 1942. Han kom ruslande inn på gardsplassen etter å ha kome frå Kristiania ein sommardag i 1917 med desse orda. «Mitt navn er Fredrik Paasche. Jeg er bedt om å holde noen foredrag her». Seinare vart besøka mange, og han vart den sanne venen som let mange ord dekkje den inderlege vennskapen han kjende til høgskulefolket og til den historiske staden Hundorp. Han snakka systematisk om «det høie Hundorp!».

Ingen kan halde ein slik tale i dag? Kan hende, men er det litt synd? Her er talen i alle fall. Døm sjølv:

FREDRIK PAASCHE: I dette store, strenge Norge kunne det stundom komme over oss – utsøkt komme midt i hverdagen- at vi kjente oss underlig forenet med landet, i hemmelig, hellig forbund med det. Det suset i skog, hav drønnet mot fjell, og med en gang var det som om Norge ville ha oss i tale, og det var ingen røst fra i går eller i dag, men en evighetsrøst, en som har talt til slekt efter slekt og sagt til alle fra folkehøvdingen til den ensomste: «Du og jeg, vi hører sammen».

Fredrik Paasche

Norge klart for hans syn

Slekt efter slekt har vi fått de samme syn av fjell og hav, og stundom kjentes det som om de døde var her på ny, eller som om de stod hos dem i det land, som forener seg hos alle. Heftig beveget hørte Olav Haraldssøn landets røst. Se ham som han i julidagen vender hjem fra landflygtigheten og rider over grensen ned i det sommerlige Trøndelag, langsomt skilt fra sine, i sterk indre opplevelse. Han mindes all glede Norge har gitt ham, og gjensynet blir stadig større og merkeligere, han ser lenger og lenger ut, hele Trøndelagen ser han stige frem, siden følger mer og mer av landet, til slutt ligger hele Norge klart for hans indre syn.

Da har han også sett ut over denne dal, her han red frem i sine lykkeår og så all bygden så fager. Han har sett bregrønn maktfull elv, mørk skog oppefter høy li, ryddet land med lave hus over bratt bakke. Og glede har strømmet gjennom ham når han mintes opptrinnet her på tingplassen, Torsbilledet, som brakk sammen, solskinnet som suset ned i dalen, høvdingen og folkemassen, som kom og bøyet seg for korset og tok imot dåpens nåde.

Klart står de mot hverandre

Der finnes ikke i kongesagaene en mer iøynefallende fortelling om folkets overgang til kristendommen enn den som har Gudbrandsdalen til ramme. Klart står de stridende makter mot hverandre: den gamle Gud, som er stokk og sten og lever på en bærebør i mørkt hav, og den nye Gud, sett under billedet av solens lys, solen som seierrik stiger av natten og tendes og bærer alt liv.

Full av glede peker Olav den hellige opp mot solen. Han føler seg som en lysets tjener i landet, han er ikke i tvil om at han er en formidler av nåde og salighet når han forkynner sin tro. Han kan tvinge dem frem mangen gang, han kan være hård, ja, grusom. Og mange kan skremmes og finne at der står kulde av ham. Men i virkeligheten var der en flamme i hans sjel. Han var ikke kold når han red gjennem det kolde land, han var het av oppgavens storhet og triumfens fryd.

De fulgte ham til kamp mot overmakt og fall

Skald, fantasimenneske, som han var, har han sikkert hørt seierssang over seg. Her hvor vi står nu, har han engang stått og vært stormende lykkelig. De som i slike stunder kom ham nærmest og kjente ham best, elsket ham. Intet beviser vel klarere det rike og givende i hans sind, enn at skaldene, kunstnerne, de store givere, elsket ham, og svikesløst fulgte ham, til landflygtigheten, til kamp mot overmakt og til fall.

Endnu som en ung gutt kom Olav Haraldssøn seilende hjem over Nordsjøen, hjem til sin farlige livskamp. Han samlet landet efter dyp splittelse, han gjenopprettet Norges kongemakt, som synes håpløst sunket, og han grunnfestet den nye tro, og med den et nytt folkeliv og kulturliv i vårt land. Det heter i de gamle kilder, at han stødte mange fra seg med sin rettferdighet, en ny rettferdighet, som ikke spurte efter byrd og rikdom, knapt nok efter trell eller fri. Og rundt om i dalene og langs kysten satt menn som ikke forstod hva de skulde med det norske rike han kjempet for. De så bare bygden, landskapet, sin egen kreds. Slik er Thore fra Bjarkøy. Han er stor i ordene hjemme, han kan ikke tro at kongens arm rekker saa langt. («Slik fælder vi bjørne nord i Finmark»).

Uten ham fantes vi ikke i dag

Han har en større plass i folkefantasien enn noen annen nordmand i gammel eller ny tid. Sagamenn, skalder, bildende kunstnere så i ham sin helt.  

Hans grav blev det skjønneste byggverk i Norge, og i vår historie ble den gravlagte en makt. Uten ham bestod vi ikke i dag; thi først da han ble Norges evige konge, fikk riket faste grenser, da var det avgjort at det skulle være ett rike. Nu gikk det ikke an lenger at Norge var delt mellom fremmede eller oppløst i bygdelag. Det ville være et ran fra den hellige. Dagen i dag, den 29.juli, ble en dag, som samlet nordmenns tanker, hvor mange hundrede mile enn bygdene lå skilt fra hverandre. Den samlende dag var en manns dødsdag. Da gjentok seg den gamle hemmelighet: «Uten at hvetekornet faller til jorden og dør, bærer det ingen frukt»

29. juli må ikke bli en museumsgjenstand

Men han som sank på slettene ved Stiklestad, ble jo ikke bare vår. Han fikk navn langt utenfor landegrensene, den eneste nordmann som varig hadde det i gammel tid, og inntil denne dag en av de få. Han gjorde Norges grenser faste, men han stengte dem ikke. Dagen i dag var jo en religiøs festdag som samlet pilegrimer langveis fra: broderskapsfølelse. Og det skulle bare gjøre den 29.juli ennu vakrere og verdifullere for oss, at den har så rikt et innhold. Samtidig som den bygger vårt hus, er den uten sneverhet, gir minnefesten uttrykk for en ånd, som setter over alle landegrenser, for idealer, som ikke følger åslinjer og kystlinjer, langt mindre strategiske linjer.

Denne dag må ikke få bli en slags museumsgjenstand. Hadde den ikke sin oppgave blant oss ennu, lot vi den falde, men den har sin oppgave. Det nytter ikke å komme med tomme sinn til den Hellige Olav. Han har krav til oss i dag, som han hadde til sine kongsmenn for 900 år siden. Her er ennu- i nye former- bruk for hans rettferdsvilje, her i dalen som over det hele land, hvor vi ennu kan leve sammen i så grovt ulike kår. Her er ennu bruk for det vidtfavnende Olavsminde, for en helt som kan gå ut over landegrensene, for pilegrimenes broderskapsfølelse. Og her er ennu bruk i vårt land for en samlende makt, som ligger i tanken på Norges evige konge.

Partistriden trellebinder tankegangen

At vi strides er sundt, men stundom kan det kjennes som om partistriden trellebinder tankegangen, og som om rankhet og høyt utsyn blir borte.

Hvor ofte hører vi en politisk taler, som gir oss sammenhengsfølelser med det varige og grunnleggende, med hele landet og dets skjebne gjennom tusen år? At vår tunge historie har skapt sprogkamp i landet er naturlig, men vi skulle ikke ta så dyp forargelse av at somme bruker to konsonanter hvor andre nøyer seg med èn, og vi skulle alltid minnes at mere eller mindre norsk i skrift ikke er mere eller mindre norsk i sinn. I dypeste grund er jo hele Norges gått over til Olav Haraldssøn, selv de av oss som ikke føler sterkt historisk og ikke vet at det er til ham vi er gått over. Vi vil holde fast på kong Olav også her. Nettopp her og nu skulle vi se ham klart. Uløselig er Gudbrandsdalens navn knyttet til hans minne, merkverdigere gjest har dalen ikke hatt.

Av ingen er den fastere føyet sammen med det store Norge. Som vi står her nu mellem gravhaugen og Dale-Gudbrands og Olavs Hundorp under det høye Steig, som så ofte nevnes i vår saga, skal han forene oss med hverandre, med landet og med dets skjebne. Her stod også ham, her randt sollyset opp over ham, vidt og festlig, et billede på hans Gud og seier over mørkemakter, strenghet og mismods synd. Vi skulle kunne se det og forstå det. Det skjer jo om og om igjen:

Olav Aukrust skriver:

No ljosnar Gudbrandsdalen,

og natti søkk og sig.

Sjå bruri inn i salen

med solbjart åsyn stig.

– – – –

Hugs der skein ei

mild og rein ei

djupt i sjølvom deg.

Éin kommentar

Filed under Biografiar, Kunst og handverk, Litteratur, Menn

One response to “– Merkverdigere gjest har dalen ikke hatt

  1. Rasmus Stauri

    Språket er opphøgd, men talen er inderleg formulert og tenkt. Han var ein formuleringskunstnar.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s