Nakne om natta for å spare klærne

Iver I. Syverstuen fortel om 40 m², eitt rom med bord og taburettar

syverstuen

På 1950-talet samla Norsk folkemuseum informasjon om korleis det var å vekse opp på ein husmannsplass. Sambygdingar intervjua husmenn og husmannsborn. 29. juni publiserte vi intervjuet med Johan Smikop, (1892-1969), som vaks opp på husmannsbruket Lagestuen i Kvikne.  Her har Lars Lauvsletten frå Kvikne – fødd 28.12.1925 – prata med Iver I. Syverstuen, fødd på husmannsbruket Syverstuen i Kvikne 19. april. 1878. Han hadde vore husmann sidan 1917:

Min far var født i Syverstuen 1832, han hette Iver Olsen Syverstuen og giftet seg med Rønnaug Knutsdotter fra Heidal født i 1833. Dei var husmenn i Syverstuen i 48 år og bodde der til sin død. Mine besteforeldre var også husmenn i Syverstuen, dei hette Mari og Ola.

syverst

I folketeljinga frå 1865 er far til Iver, Iver Olsen, 35 år og framleis ugift. Om dette er rett. Han er 35 år og må altså vere fødd i 1830, ikkje 1832 som Iver seier. Amund og Kari er ikkje søsken han nemner. Det bur altså 12 menneskje i Syverstuen i 1865. To hushaldnningar.

Vi var 8 familiemedlemmer, vi var også 8 søsken, men to døde mens dei var små. Dei andre var; Ola, Sigrid, Marit, Kristian, Mari og Iver. Ola og Kristian er reist til Amerika. Sigrid er gift til Hage i Skåbu, Marit døde i ung alder, og Marie blev gift med Torger Watterland.

Husmannsplassen hette Syverstuen og hørte til gården søndre Sylte i Kvikne. Plassen hadde 14 mål jord og var ryddet av Syver Syverstuen. Vi kunne avle en 10 –12 tønner poteter og 8 tønner korn. Far hadde som regel 1 hest, 2 – 3 naut og syv – åtte småfe. Et naut hadde han som regel på oppavl som det kaltes den gangen.

Han fôra et dyr, (enten okse eller kvige) til en fehandler. Dyret skulle vere 3 år ved leveringen og var da betalt med 12 daler. Eg husker en gang far hadde en okse på den måten. Like før han skulle leveres døde oksen og far måtte da sette på et nytt dyr, og fôre enda i 3 år. Han måtte således fôre en okse i 6 år for 12 daler. (48 kr).

Foret til denne besetning var det som var avla på plassen og så var det brukt mye mose og ris. (bjerkeris). Vi hadde ikkje beiteret, men vi hadde vedrett i husbondens skog. Og vi hadde også rett til å avvirke tømmer til vedlikehold av hus og gjerde.

Husene på plassen eides av husbonden, men husmannen holdt dem ved like. Uthusene var små, tungvinte hus, et for hvert dyreslag, stall, fjøs, gjeithus og låve.

Plassen er nå blitt selveierbruk, og nye hus er bygd.

Husmannstua var en tømret stue på ca. 40 m². Den hadde et rom, og innboet var bare det aller nødvendigste, som regel et bord og noen taburetter. Vi låg i halmsenger og gjerne en tri og kanskje fire i hver seng, ihvertfall mens vi var små.

Kjøkkenutstyr var malmgryte, turu, sleiv, tresjeer og et trefat som alle spiste av.  Kostholdet var vassgraut og melk en og to ganger om dagen, og så var det hjemmebakt flattbrød og litt smør. Kostholdet var stort sett det samme på bondegarden og i husmannsplassen, bare den forskjell at der var det nok, men på husmannsplassen var det både og. Husmannen hadde støtt kosten på gården når han arbeidet der. Det hendte nok at vi kjøpte mel og andre varer hos gardbrukeren, men det måtte da helst betales med arbeid, og prisene var da de samme som andre steder.

Eg hugser ikkje vi hadde bilder til pynt, men som regel hadde vi blomster.

Eg kan ikkje hugse at far hadde hjelp fra kommunen eller andre for å klare seg, men eg hugser fortalt at det var en fra Melbybrenna som kom til fattigforstanderen og ba om mat. Hun fikk da noe slakteavfall, og den beskjed at med det måtte hun klare seg lenge.

Klærne var hjemmelavde og av hjemmevevd tøy. Som regel hadde vi bare et sett, og det var få slike folk som hadde yttertøy da. Skoene var også hjemmelavde og for det meste av lær som var tilvirket hjemme. Eg hugser ikkje at vi fikk klær fra andre. Men eg veit vi måtte ofte klæ oss helt nakne om natta for å spare klærne.

Husmannsplikta var pliktarbeid på gårdene. Det var en uke om våren som kaltes “vårviku”. Da dreiv far for det meste og môl korn på en kvern som garden hadde ved kvernåa. Så var det 10 melinger å slå med ljå i Slåttonna. Det var for det meste lett slått, når en mæling var 4 mål. Så var det ti mål skur, med skjyru i skuronna, og 18 daler (72 kr) og betale kontant. 18 daler var da så mye penger at det var utelukkende å klare det med mindre selge hesten eller et naut.

Når han arbeidet der utenom plikta hadde han 20 skilling (60 øre) dagen så seint som eg husker. Da dreiv han helst med smiing og reprasjon av redskap. Da far for det meste hadde hest, selv var det sjelden han lånte hest av gardbrukeren, men vis det forekom så var det mot betaling. Far dreiv også med smiing og forsjeligt for andre enn husbonden, men han hadde arbeide på plassen som hovedyrke.

Husmannskona hadde ikke plikt til å arbeide på garden, men som regel var hun med i skuronna. Og hvis både mor og far arbeidet på garden, var vi som regel med der vi også mens vi var så små at vi ikkje kunne vere att heime aleine.

Far hadde skreven husmannskontrakt, og han kunne sitte på plassen så lenge han svarte sine forpliktelser. Kontrakten inneholdt ingen bestemmelse om at han skulle ha erstatning for forbedrelser han utførde på plassen.

Husmannen var som regel bedt til bryllup og gravøl hos gardbrukeren, men gjerne da andre dagen. Det var da også så barna kunne vere med. Det var som regel aldri lag bare for husmennene, men som regel var det slottgraut den dagen en var ferdig med slåtten, men det var da for dem som var på gården den dagen i arbeid, det var ingen spesielt innbedt.

Langfredag var vi bedt til garden på maltstomp og sild, men det var ikkje skikk og bruk at barna var med da.

Den økonomiske og sosiale forskjell på gardbrukeren og husmannen var stor. Som regel spiste husmennene og gårdbrukeren ved vert sitt bord når dei var på garden. Husbonden holdt ikkje gravøl etter husmannen når han døde, det måtte dei som var att gjera på den visen det vart. Enka kunne nok få sitte på plassen etter at mannen var død vis hun greide sine forpliktelser, men hviss ikkje så hadde ikkje husbonden no ansvar på og forsørge henne.

Verken far eller mor kunne skrive. Far gikk på skole i (?). Eg har gått på folkeskule, men har ikkje nokon annen skule.

Det første arbeid vi hadde utenfor hjemmet, var helst gjeting av buskapen for husbonden. Det var helst bare for maten.

Ungdomslivet er det ikkje mye og skrive om. Det var ikkje noe spørsmål om va en ville bli, når vi vart konfirmerte så måtte vi ut på arbeid.

Det første året eg tente etter at eg var vaksen hadde eg som løn 2 par sko hosso og labbi (strømper og sokker) en dress og 50 kr. Arbeidstide var 10 – 12 timer om dagen. Arbeide var da gardsarbeid for karene og budeietenest for kvinnfolka. Både kostholdet og soveplassene var mange ganger så som så. Det var mye brukt at tenarene spiste ved eget bord. Budeiene låg nesten alltid i fjøset. Eg har arbeidet på forskjellige garder og at eg fløtte var helst kostholdet og forteneste som kanskje ikkje var helt like alle steder.

Eg har selv vore husmann siden 1917, da eg overtok husmannsbruket. Plassen og har hatt stort sett dei samme vilkår som eg før har fortalt. Eg er fremdeles på bruket, men svarer nå ingen husleie.

Den eneste forening eg har stått som medlem av er småbrukarlaget.

Norsk Folkemuseum, Arkiv 1001-03: Husmannsminner Kopier finnes ved Opplandsarkivet avd. Maihaugen.

Kommenter innlegget

Filed under Biografiar, Jordbruk, Menn

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s