-Dette merkelige mennesket på Hundorp

Israel Krupp fikk eget kapittel i bok om de hemmelige tjenester

Israel Krupp på Tofte. Han «er en middels høy, kraftig kar som beveger seg med vuggende gange fram mot de ankomne. Under det kraftige, grå håret åpner det grovskårne ansiktet seg i et bredt smil.»

-Hundorp-bonden Israel Krupp var en av den hemmelige hærens viktigste støttespillere i mer enn førti år. Det hevder Ronald Bye og Finn Sjue i boka Norges hemmelige hær. Historien om Stay Behind., som kom i 1995 på Tiden Norsk Forlag.  Forfatterne har gitt  Israel Krupp et eget kapittel og spør:

Hvem var han så, dette merkelige mennesket der oppe på Hundorp i Gudbrandsdalen? Som klarte å holde seg unna rampelyset praktisk talt hele sitt liv? Bare en mindre del av livet hans har det til nå vært mulig å grave fram. Men den er desto mer interessant.

«Bonde og tidligere motstandsmann Israel Krupp driver gård i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Israel Krupp i hammocken utenfor huset med pipe i munnen.» Foto: Johan Brun/Norsk folkemuseun

Denne sommervarme junidagen i 1973 ligger Gudbrandsdalen badet i sol. Lågen flyter rolig forbi Vinstra, Hundorp, Ringebu,Fåvang, Tretten, Øyer og ut i nordenden av Mjøsa ved Lillehammer. Turister passerer en og annen saktekjørende bonde på traktor. Dalen døser. Verdens fredeligste plett.En stor stasjonsvogn med gardiner i vinduene svinger av hovedveien ved Hundorp og glir opp mot Tofte gård. Et følge med israelere befinner seg i bilen, to av dem sitter i forsetet. Snart møter de en mindre bil. Israel Krupp sitter bak rattet. Bonden på Tofte gård er på vei ned i bygda, med Oslo som mål. Men da han ser de to i forsetet på den store stasjonsvogna, skjønner han at dette er det israelske følget som kvelden før meldte sin ankomst. Da hadde en kvinne ringt og spurt etter «farmer Krupp». Hun hadde sagt at de kom direkte fra Israel og at de ville besøke ham. Israel Krupp snur og drar tilbake til gården. Her venter israelerne på tunet. Krupp er en middels høy, kraftig kar som beveger seg med vuggende gange fram mot de ankomne. Under det kraftige, grå håret åpner det grovskårne ansiktet seg i et bredt smil. Han håndhilser på hver enkelt, og ber dem inn i våningshuset.

Jeg har aldri vært i tvil om at de israelerne som besøkte meg sommeren 1973 hadde noe med drapet på Ahmed Bouchiki å gjøre.

Israel Krupp spilte på det norske landslaget i fotball som slo – ikke Sverige, men Sveits 3-0 på Ullevaal 19. juni 1930. Bak fra venstre: Jacob Berner, Knut Andersen, Sverre Berg-Johannesen, Arne Børresen, Alexander Olsen, Israel Krupp, Jørgen Juve, Olav Gundersen. Foran: Egil Brenna-Lund, Henry Johansen, Thaulow Goberg. Det hevdes at han ble advart mot å være med til Berlin under OL i 1936, laget som tok bronse, fordi han så meget jødisk ut.

Familien kom østfra. Bestefaren var soldat under den russiske tsaren. Om oppveksten fortelles det lite, bortsett fra at han var fra beskjedne kår. På 30-tallet dukket han opp som habil fotballspiller. Så dyktig var han med lærkula at han fikk spille landskamp mot Sverige i juni 1930. Som indre venstre hadde han æren av å sørge for ett av Norges tre mål. Så kom krigen. Israel Krupp måtte flykte til Sverige, og gikk inn i de norske troppene der. Snart fikk han kureroppdrag inn i Norge. Flere ganger ble han bedt om å utføre viktige oppdrag for en av Arbeiderpartiets sentrale  lederskikkelser, Martin Tranmæl. Dette var en forbindelse som skulle komme godt med etter krigen.

Israel Krupp på en plakat for en utstilling på Jødisk museum i Oslo om jødisk idrettsinnsats og integrasjon.

Sommeren 1948 dukket så Krupp opp i en «helseleir» for unge jødiske jenter og gutter. Det skjedde like etter at staten Israel var proklamert 14. mai. Tilfeldige turgåere som passerte leiren, ble i alle fall fortalt at dette var en helseleir. Aktivitetene utfoldet seg på en slette i Bærum, ikke langt fra Skui. Her var en rekke norske militærtelt satt opp rundt Jødisk Ungdomsforenings hytte. I virkeligheten var «helseleiren» en militær treningsleir for jødiske kvinner og menn mellom 17 og 45 år.» Flere av deltakerne kom fra oppsamlingsleire i utlandet, personer uten hjem og land. Noen få kom fra Norge. Arrangøren var Haganah, den jødiske undergrunnshæren i Palestina som hadde kjempet for en egen jødisk stat — mot britisk kolonimakt og ikke minst mot Palestinas arabiske innbyggere.

Til sine nære og betrodde forbindelser kalte Krupp leiren ved Skui for «Utdanningssenteret».Det var Krupps gode og sentrale venner i Arbeiderpartiets ledelse som hadde gjort leiren mulig, ikke minst Martin Tranmæl, Haakon Lie og Trygve Bratteli. Det var ikke tilfeldig at Tranmæl var den første Ap-leder fra Youngstorget som besøkte den nye staten Israel. Våpen og annet utstyr til leiren var lånt ut fra Jegerkompaniet, Infanteriregiment 2 (IR-2), som den gang holdt til på Akershus festning.

Det har tidligere vært hevdet at avtalen om «Utdanningssenteret » ble inngått mellom enkelte i forsvaret og Haganah — uten at den norske regjering visste om det. Men blant de få gjenlevende kildene som kjente det hemmelige opplegget nærmest fra innsiden, hevdes det at regjeringen hadde godkjent det hele.»

Men var dette senteret egentlig noe mer, noe viktigere og langt mer eksklusivt enn en leir som skulle skaffe våpenkyndige rekrutter til den nye israelske hæren? En veteran med store kunnskaper om det nære samarbeidet hevder at senteret slett ikke handlet bare om  våpenopplæring. Det var på mange måter starten på det som snart skulle bli Israels mest kjente hemmelige tjeneste med operasjonsfelt i utlandet, Mossad — eller Institusjonen for etterretning og spesielle oppdrag. Det hevder i alle fall denne veteranen, en person som bør vite hva han snakker om.

Dette stemmer godt overens med hva Krupp i 1979 fortalte en av Stay behinds veteraner og en av de første sjefene for Blue Mix-nettet, nå avdøde Gunnar Bjålie. Kursene og våpenopplæringen ved Utdanningssenteret i Bærum tok sikte på «å skolere unge jøder for spesielle oppdrag ». I så fall betyr dette at rekruttene som fikk sin våpenopplæring ved Skui, var en del av den første kjernen i det nye Mossad. At de kom fra leire i mange og ulike land, kan også være en indikator på at rekruttene ble håndplukket. Allsidige kunnskaper om Europa ble sikret allerede i starten.

Dersom dette viser seg å være riktig, dreier det seg ganske enkelt om en sensasjon. Det ville bety at personer i den aller innerste sirkelen av arbeiderpartiledere i Norge har en viktig historisk «aksje» i Mossad. Dette ville kaste nytt lys over det uvanlig tette forholdet mellom Israels og Norges sosialdemokratiske ledelse i så mange tiår. Fra norsk side har Haakon Lie og Jens Chr. Hauge uten tvil vært nøkkelpersonene i dette samspillet.

— Har du hørt om Israel Krupp? spurte Stay behind-sjef Sven 011estad den ferske altmuligmannen i E-14, Frank Siljeholt.

— Ikke det, nei. 011estad smilte, akkurat slik en kunne forvente det når han fikk mulighet til å demonstrere sine forbindelser med «særdeles viktige personer» overfor en fersking i tjenesten.

— Han er norsk jøde, en meget viktig mann, fortsatte 011estad.

—Han er en meget viktig støttespiller for vår avdeling. Du skal snart få treffe ham.

Som den mest selvfølgelige ting på jord sa Krupp plutselig, som en forklaring på hvorfor han visste så mye:

— Golda og jeg snakker ofte sammen. Ofte ringer hun hver dag. Hun formidler informasjoner fra blant annet Moshe Dayan.

—Krupp var en snill mann, men med et sterkt temperament. Med stor bekjentskapskrets. Økonomien hans var til tider høyt oppe, lavt nede til andre tider. Det virket som pengene  brant i lommene hans. Han måtte kjøpe et eller annet. Så gikk det bra en stund, siden nedoverbakke.

Israel Krupp (nr to fra høyre) i fjerde tropp av KP IV i Reservepolitiets feltbataljon VII. Foto frå Jødisk Museum.

Hvorfor hadde Israel Krupp et så tillitsfullt, og innbringende, forhold til nettopp Stay behind-systemet? Det spilte nok en stor rolle at han under krigen fikk et nært forhold til en så sentral lederskikkelse i Arbeiderpartiet som Martin Tranmæl. Dette fungerte åpenbart som en døråpner til resten av den indre Ap-kretsen. Etter krigen oppsto det for eksempel ganske raskt et positivt og nært forhold til en annen viktig person i Arbeiderpartiet, sekretær Haakon Lie. Det spilte nok også en viss rolle at han kom ut av krigen med kapteins grad. Med sine gode forbindelser, bakgrunn i forsvare og som aktiv forretningsmann pekte han seg ut som en viktig ressursperson for den hemmeligste av alle tjenester, Stay behind-hæren. Fra tidlig på 50-tallet var han med og bygde opp Stay behind. Senere CIA-direktør William Colby deltok for øvrig også i en Stay behind-øvelse i Krupps skogsterreng. Det var i 1951 mens Colby var stasjonert i Stockholm. At CIAs representant allerede tidlig deltok i en øvelse i Krupps hjemlige trakter forteller i klartekst hvor sentral posisjon — i eller utenfor Stay behind — Krupp må ha hatt. Enkelte mener at han var Rock-kaptein. Andre tror han var talentspeider og ressursperson for Stay behind, at han altså sto utenfor, men bidro sterkt til å bygge opp systemet.

Jeg husker at jeg i 1954 ble invitert opp på Tofte gård på Hundorp for å være med i et jaktlag. Her deltok også tre-fire kjente personer fra næringslivet. Det var godt kjent at jeg hadde

store ressurser på grunn av rederivirksomheten min,. i jaktet både vel og lenge, og førte siden hyggelige samtaler over leirbålet. Siden, etter en tid, fikk jeg en henvendelse fra   mannen som tydeligvis eide gården og som arrangerte jaktlaget. Da fikk jeg vite at dette var Israel Krupp. Jeg ble spurt om jeg ville være med i det nye beredskapsarbeidet, i Stay behind. Det gikk opp for meg at den langvarige jakten nok var stelt i stand for å se hvordan vi som var invitert med, fungerte under forholdsvis krevende forhold.