Da bjørnen slo kyr i Børkdalen

Han hørte selv jammeren fra kuer bamsen slo ned

Det skjer fortsatt. Fra avisa Østlendingen 16.9.2014: Tatt av bjørn: Unn Skjærbæk og datteren Anne Line ved siden av ei ku som ble drept av bjørn i Ringsåsen på Julussdalen i løpet av den siste uka. SNO bekreftet i går kveld at det er bjørn som har tatt livet av kua. Foto: Arnfinn Uthus

PEDER NILSEN fortel om si tid som gjetar kring 1820. : I skogene i Børkdalen var det på de tider meget rovdyr, særlig bjørn. Hvor mange ganger hørte jeg ikke min troende mor be Gud bevare hennes kreaturer. Og hennes bønner hørtes av Ham, som kjenner hvert sukk, hver tåre. I den lange tid fra 1810 til 1852 mistet hun ikke et eneste dyr ved ødeleggelse av rovdyr, mens mangen ku og okse dreptes for andre på Børkdalen. Selv har jeg hørt en del av jammeren på 2 – 3 kjør, som bamsen nedslo.

Jeg og min bror levde nesten hver sommer i seteren, kledte i de første år med knebukser og for en stor del streifende om barbent, hvorved de arme tær fikk mangen liten skramme. Undertiden talte vi oss imellom, at når vi var blitt store, ville vi bort for å tjene, for da kunne vi få god mat og drikke. Høyere enn til tjenestegutter steg ikke våre forhåpninger.

Blant de lyse barndomsminner fra seteren må jeg nevne noen. Når blåbærene ble modne, var det en hel liten fest å gå ut med en skål eller fat og «hemte bær». Vi fikk da gjerne søt melk og spiste bærsold. Men en større glede ventet på oss den tid Sygard Skurdal kom til kveen. I gunstig vær var gjerne min mor med for å «høye», og da fikk vi også være med. Da ble vi traktert med melk, rugbrød, brennevin, god sold, flesk og endog fløtegrøt. Det var en fest som jeg aldri tapte av minnet.

I en alder av 11-3 år førsøkte jeg og min bror jevnlig stangfiske med agn i Læbben og Børken, og vi voldte da ofte min mors bekymring inn til vi langt på aftenen kom hjem drivvåte av regn, eller også gjennombløte i en høl ved et eneste feiltrinn i klippeskråningen. Det var alminnelig at vi med selvfølelse tok frem 20-30 små blanke kjøer, og vi var alle tilfredse. Denne tilgift av elvens beboere bragte da jevnlig avveksling i vårt matstell.

Frå Ragnar Øvrelid: Historia om Fron, bind 1. Peder Nilsen var lærar og ordførar i Sør-Fron og fortel her om si tid som gjetar kring 1820.