Sliteren i Borolien

Petter Borolien hadde det godt da han fikk alderstrygd

vannmannen

Petter Borolien i Flåttå-grenda i Nordre Lia har tre kuer på båsen, og det er ikke lite vann de trenger i døgnet. Borolien regner med at det går med minst 40 liter til hver ku om dagen, og han får med seg vel 100 liter på hver kjelketur. Det går to til tre timer hver dag med vannhenting. Vannet blir borte i brønnen først i desember og kommer vanligvis tilbake i midten av mai. På bildet kommet Petter tilbake fra elva med  ny vannforsyning. Han går i sitt 71 år, men er sprek som en ungdom og har alltid et humoristisk glimt i øyet. Bildet i Dagningen 22.2. 1972.

TOBBEN I GUDBRANDSDØLEN 22.2.1975: Den snart 74-årige Petter Borolien vokste opp på det lille bruket Borolien i Flåtågrenda like ved Tofte i Sør-Fron. Faren var den kjente spillemannen Hans Borolien, som ennå har melodier som blir spilt der spillemenn møtes. På Borolien har det alltid vært tungvint å drive med krøtter. Bratt og vanskelig ligger bruket til, og vann måtte hentes 800 meter unna. Det kunne være harde tak om vinteren når man skulle dra med seg tunge vannspann på en slede. Heller ikke i dag er det bilvei fram til Borolien, og det lille bruket ligger ensomt til, ettersom nabobrukene med årene er blitt fraflyttet.

borolien

Bruket Borolien, der Hans og Ane Borolien slo seg ned i 1893, og der det vokste opp en søskenflokk på 11. Bilde fra Dagningen 29.5. 1976.

Petter Borolien var en av de yngste i en ungeflokk på 11 og måtte holde seg nær hjemmet for å hjelpe til. Men han tok også på seg arbeid på andre gårder og da for det meste jobb som sveiser. På grunn av at moren ble syk, måtte Petter også utføre det som ble karakterisert som typisk kvinnfolkarbeid i tillegg. Han setter fram et velfylt fat med hjemmebakte kaker når vi kommer på besøk og tar fram strikketøyet for å fortsette med vantene mens vi slår av en prat.

PBstrikk

«Jeg tok bundingen med meg.» Foto: Tobben i Gudbrandsdølen 22.2. 1975.

Jeg lærte å strikke av mor mi, og ofte når jeg gikk bort og besøkte andre, tok jeg bundingen med meg. Da kunne en benytte den tida også.

Ellers sydde Petter også en del. Broren hans var skredder og lagde for det meste dresser og jakker. Petter sydde skjorter og buseruller. Det ble lange arbeidsdager. Moren døde, og Petter måtte passe og stelle faren, som i sine siste år var sykelig og blind.

I over 20 år var Petter budeie på Toftsetra med stell for over 20 melkekyr. Han melket for hånd, og ennå går det frasagn om farten han kunne sette opp. Han brukte gjennomsnittlig fire minutter på hvert dyr. Ysting og kinning var det på setra, og etter en sommer hadde han 212 firekilos blandingsoster ferdig.

Men det er nok vintertiden i Borolien Petter minnes mest. Det var mange hundre meter å frakte melkespannene, og hadde det kommet snø om natta, måtte han tidlig opp for å brøyte før han gikk i fjøset.

Etter at broren Ole døde, har Petter bodd alene i Borolien, og etter som tiden går, blir det lenger og lenger til naboene.

Det er ingen bitterhet å spore hos Petter. – Jeg var født til det på denne måten, sier han, – men jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle få alderstrygd. Så mye betaling for ikke å gjøre noe har jeg aldri fått, sier han og smiler lurt. 375 kroner for et halvår var lønna han fikk som sveiser på en gård den første tiden.

Petter har vært trofast mot bygda si. Det ble bare slik enten han ville det eller ikke. Det eneste han var ute, var på eksis på Jørstadmoen og Terningmoen ved Elverum. Da Petter kom inn i militæret, fikk hans mor et diplom fordi hun hadde alet opp seks sønner som alle var stridende A.

Jeg hadde interesse for skolen og kunne godt tenkt meg å studere, men det skulle midler til for å få det til.

Han forteller en rørende historie om en gang han var på butikken for å handle som guttunge. Det ble igjen en del penger, og Petter kjøpte en geografibok til 65 øre. Denne boken har han den dag i dag, og den bærer tydelig preg av å ha vært lest mange ganger. – Jeg turte ikke fortelle mor at jeg hadde kjøpt boken. 65 øre var mange penger å bruke på slike ting. Men jeg fortalte det til far. Han forsto meg litt bedre slik.

I dag ligger Borolien uten husdyr. Det er stille på bruket, og Petter stuller for seg selv.

PB

Petter Borolien i mai 1976. Bilde fra Dagningen.

Savner du ikke dyra som du har stelt for i så mang år?

Jeg savner dem ikke på den måten, selv om de var det kjæreste  jeg hadde, det var dem jeg levde av, og de var en nødvendighet for meg. I dag er det ikke slik. sier Petter og kikker ut av vinduet på Borolien. Øyet farer vidt her. – Ta en kake til, sier han, – de er hjemmebakte.

Artiklene om Petter Borolien (1901-1978) er samlet av Egil Stakston.

Kommenter innlegget

Filed under Biografiar, Jordbruk, Menn

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s