Den gamle kona og maskingeværene

Skjermbilde 2020-04-14 kl. 19.05.07 kopi

Øyenvitneberetning om kampene i Nord-Fron i april 1940

 

S. SANDBU RAPPORT 1942: Bortset fra enkelte fly som paserte oppover dalen hadde vi de første 8 dage av krigen ingen direkte føling med det som foregik lenger syd i landet. Nyheterne vi fik gjennem radio og pressen blev mottat med ro. Noen tilløp til panik var ikke å merke. Fra bygdefokets side blev det under ledelse av et par eldre underoffiserer, ordføreren m.fl. planlagt en del mindre forsvarsforberedelser vesentlig med tanke på forhindringer langs veien og organisering av vagtvern. Der blev rekvirert geværer og delt ut ammunisjon til vagtmannskaper. De planlagte forhindringer blev dog ikke til noget, og vagtmannskaperne fikk ikke annen oppgave enn å gi meldinger om usedvanlige ting og varsle eventuelle faldskjermtropper o.l. Disse mannskaper fik dog ingen betydning her i bygden, og blev indrad etter 78 dages forløp. De mangled forresten ledelse. Fra befolkningens side blev det ellers ikke truffet noen foranstaltninger hverken av militær eller forsyningsmessig art.

På kommuneeiendommen Furuheim, Vinstra, blev det innrettet et provisorisk lasarett, likesom bygdens sanitetsforering anordned en del senger og skaffed tilveie sanitetsmateriel bl.a. på gamlehjemmet, i bygdens ungdomslokaler, skolestuer og liknende med tanke på å motta og forpleie sårede. Der blev ordnet med sanitetsbiler og innsamling av sengetøi. Lasarettet på Furuheim stod under ledelse av distrikslegen og sanitetssøsteren og frivillige pleiersker.

Her er en samleside om det som er lagt ut på denne heimesida om krigsåra 1940-1945 i Fron.

Den 18. april meldtes det at de første tyske fanger kom til Sell hjelpefengsel. Det var ca. 20 i alt. De kom med kveldstoget sydfra og førtes videre fra stasjonen med tilbundne øine.

Hele natten gik det transporter av alle slags militært utstyr, mest ammunisjon, på rekker av store lastebiler på vei oppover dalen.

Mobiliseringsordren blev mottatt med ro, enkelte var ivrige etter å komme i vei og drog med en gang, men andre, og det var nok de fleste heromkring, vilde vente «på nærmere ordre.» Enkelte av de som reiste kom igjen med det samme. Befalet på møtestedet hadde sagt fra, at de kunde reise hjem, «det var ikke bruk for dem» eller det var ikke utstyr til flere, blev det fortalt.

Den 20. april kom de første flyktninger. Det var 5-6 biler med medlemmer av overintendanturen og forsyningsstaben. De overnatted og drog videre dagen etter. Om natten passerte en masse biler på vei oppover, deriblandt en hel del merket med røde kors, og nedover dalen kjørtes busser og lastebiler med engelske soldater.

Den 21. blev jernbanelinjen nordenfor Sjoa, Eide jernbanebro og et paserende tog bombet, men uten at noen av målene blev skadet. Eksplosjonen forårsaked noen knuste ruter, brud på telefon og kraftlinjen, men ellers ingen skade. Fra et av flyene blev der skutt med maskingevær mot toget og mot noen huse. Ingen skade skede.

tysk2

Fra Gudbrandsdal krigsminnesamling

Den 22. blev Kollobrua skadet av en bombe, som eksploderte under broen. I strøket fra Sandbu nordover til Otta blev det denne dagen kastet mange bomber og skutt med maskingevær. Et hus på Otta blev sterkt skadet og Solhjell skole blev skut i brann, men brannen blev slukket før noen skade var skeed. Her fra tunet kunde vi se hvorledes luftvernets projektiler eksploderte mot himlen når flyene paserte. Et av flyene blev rammet og en del skadet, men ikke verre enn at det forsatte et stykke nedover dalen før det faldt ned.

Avdelinger av norske tropper var innkvartert på hver gård fra søndre Kvam og nordover. En oberst med stab og en del menige var innkvarterte her på gården. De hadde bl.a. til oppgave å anlegge forhindringer i Kvamsporten og å underminere veien m.m. Med dette blev det vistnok ikke stort gjort, enn en utsprengt stenblokk og en utsprengning i veien ved Støsrusten.

Den 25. april hadde de tyske fortropper nådd Kvam. Norske og engelske tropper hadde tat stilling på forskjellige steder bl.a. på gården Vik, i sluktene langs elvekanten, bak kirkegårdsmuren, i skogholtene langs lille Veikleå og mange andre steder var det oppstillet maskingeværer og mitraljøser. Noen feltkanoner var oppstillet i Veklejordet og i lien vest for Brende.

Skjermbilde 2020-04-15 kl. 18.41.04

Korporal Stokes panservernkanon bak broen nord for landhandelen i Kvam. Tegning: Forsvarmuseet

Kampene pågikk fra om morgenen den 25de. En del av sivilbefolkningen var varslet om å evakurere, den andre reiste allikevel. De fleste til setrene inne på fjellet. Kun på noen få steder, som lå noe oppe i lien, var det noen voksne personer tilstede for å tilse kreaturerne. Så å si ingen av de som evakurerte hadde fåt noe med sig, unntat litt matvarer for de nærmeste dager.

Skjermbilde 2020-04-15 kl. 18.46.03

Løytnant V.X. French med soldater fra York og Lancaster Regiment, går til motangrep og driver de tyske angriperne nordover fra Veiklesaga ovenfor Kvam kirke. French blir hardt såret. Tegning: Forsvarsmuseet

Øienvitner har fortalt at kampen pågikk uavbrutt. Fra her kunde vi bare høre kanonenes drøn og eksplosjoner av granater og bomber fra flyene som stadig kredsed over stillingerne. Enkelte ganger kunde vi se lysene fra prosjektiler som eksploderte mot himmelen.

Skjermbilde 2020-04-15 kl. 18.39.02

Tyskerne stormer Kvam sentrum. Tegning: Forsvarsmuseet

Lys og telefonlinjerne blev brudt, så vi blev uten begge deler. Norske tropper blev etter hvert om natten avløst av engelske og trak sig tilbake nordover. En avdeling som lå her under ledelse av oberst Chrewfurd fortrak den 26.de om morgenen. Siden var det ingen tropper her. Det blev ydet ein seig og hård motstand i Kvam, og forsvarerne blev først fordrevet fra sine stillinger den 27.de om natten til den 28. de etter at flere gårder, kirken, Killis hansdelssted og en hel der andre bygninger var lagt i aske. Kirken var et av de sidste hus som brendte ned. Den blev først antendt etter at Kirkevolden og Teigen var brendt. Om brannårsaken var gnister fra de nermestliggende hus eller branngranater har jeg ikke kunnet få sikkert kjennskap til. Et øienvitne forteller i alfald at kirken var i fuld brann før de tyske soldater nådde frem.

Skjermbilde 2020-04-15 kl. 18.43.46

Kampene i Kvam. Hele sentrum var nå et flammehav. På Kirkevolden brant 6 bygninger, på Killi 3 og på Skreddarstugen 5. Også Kvam gamle tømmerkirke fra 1777 ble skutt i brann ved 21.00-tiden. I alt ble 70 større og mindre hus i Kvam flammenes rov på to dager. Tegning: Forsvarsmuseet

Foruten Killis handelssted og kirken, brendte 5 gårder og 15-20 andre større og mindre hus, foruten at en hel mengde bygninger blev mer eller mindre skadet av granater, bombeeksplosjoner og geværkuler. 2 sivilpersoner faldt, en eldre mann og en gammel kvinne, og 5 blev såret ved granateksplosjoner, derav 3 som var evakuert til Krok.

2 norske soldater faldt i kampen, og 60 engelske, der blev gravlagt i Kvam. Hvor mange tyske soldater som faldt her er det ingen som har greie på. (8-10 stykker var begravet på ymste steder, derav en på på nordre Vangen, men trolig faldt der mange flere.) De blev så snart det lot seg gjøre fragtet bort sammen med sårede. En tysk soldat som var med i forreste linje fortalte noen dager etterpå, at de «misted mange gode kammerater.»

En stor tysk tanks blev gjort ukampdyktig, og blev stående på veien litt syd for Klevstad, hvor den av de etterfølgende blev sprengt i stykker for å rydde veien.

Etter at stillingene i Kvam måtte rømmes lørdag 27de og natten til den 28 de, flykted en del av baktroppene til fjells for å fortsette fjellet nordover eller østover, en del overga sig, og andre trak sig tilbake etter veien nordover. de hadde slitt ondt mens kampen pågikk, de netterne var kolde og forpleiningen lite effektiv, men enda verre blev det for dem som for til fjelds, da de på ingen måte var utrustet for en slik tur i dyp sne og temmelig sterk kulde om natten. De måtte derfor også, hvor ingen annen råd var, bryte sig inn og forsyne sig av det som var forhånden. Hvor der var folk tilstede, blev alle soldater enten de var norske eller engelske, godt mottat, og den verste nød avhjulpet, så langt det lot sig gjøre. Det skal i den forbindelse helller ikke legges skjul på at enkelte av disse flyktningerne, slet ikke oppførte sig så pent, som en etter omstendighederne kunde ha ventet av voksne mennesker, der hvor ingen andre enn de var tilstede.

Heller ikke enkelte av sivilbefolkningen undlot å nytte anledningen under evakueringen og den almindelige forvirring til å forsyne sig, hvor anledning gaves. Rigtignok gik det kanskje mest ut over etterlatte militære effekter og utstyr, men heller ikke hytter og enkelte privathus og landhandleres varelagre gik fri.

I mange tilfelder fik soldaterne skylden allene.

Baktroppene av de engelske avdelinger fra Kvam fortsatte hele tiden, etter som de rykket undda, å gjøre motstand og å sinke den tyske fortrops fremrykning. Både ved Ruststuen, Heggerusten og Bakken foregik små kamper.

En gammel kone, som var sengeliggende, lå igjen i et hus hvor en engelsk avdeling hadde tat stilling og plassert maskingeværer. Hun ble i al hast brakt inn i et sauefjøs av soldaterne, og her blev hun liggende til faren var over, og hennes pårørede fandt henne usåret.

Natten til den 27 de blev Eide jernbanebro spengt og forsøk blev også gjort på Kollobroen. Dette sidste lykkedes ikke, heldigvis, men bardunene på brospennet blev skadet.

Ved Varphaugen hadde en del engelske soldater satt sig fast så den tyske fortroppen måtte gjøre et lite opphold. Noen engelske soldater blev såret og noen blev tatt til fange. Dette var ved 7-8 tiden søndag morgen den 28 de. Ved 1/2 9 tiden stopped fortroppen opp like syd for husene her på Sandbu. En rekke engelske soldater i flokker på 5-6 til 40-50 hadde hele formiddagen drad nordover, noen var inne og fik sig drikke, de fleste gik forbi. Alle så de slitne og trette ut. En enkelt var såret i armen så blodet randt av fingertuppene, men han hadde ikke tid til å vente på forbinding, som jeg tilbød. For det meste var de uten geværer og utstyr. Her ved gården blev det 2 1/2 times stands, idet noen engelske soldater med maskingevær hadde tat stilling i en havneløkke nedenfor veien og beskjøt fortroppen fra bakhold. Her var jeg fra nært hold selv vite til kampen. De tyske skjøt med en liten feltkanon et par skudd, ellers blev geværer og maskingeværer brukt fra begge sider. Ingen engelskmenn var å se. Da skytingen var slut kom de sig over elven og oppgjennemvlien på andre siden, noen hadde svømmet over elven. En faldt mellem Sandbu og Mehlum, de øvrige 4-5 kom sig vek. Ingen hverken faldt eller blev såret blandt tyskerne, det jeg kunde iagtta.

Etter 2 3/4 time drog fortroppen videre, mens et par offiserer og noen soldater flyktigt undersøkte husene her på Sandbu. Jeg var ikke lengre vekk enn at jeg hadde god oversikt over hvad som foregikk på tunet og omkring husene.

En løitnant og en ordonnans blev satt igjen som vakt. Da det ved 3 tiden blev litt roligerere etter veien gik jeg frem og begyndte å stelle i fjøset, som jeg forlot da de første tyske tanks og biler stopped opp ca. 50 m. syd for husene.

Etter en tids arbeide blev jeg anropt av ordonnansen og beordret inn for å vise ham omkring. Med geværet i ryggen gik jeg foran inn i hovedbygningen hvor jeg blev «presentert» for løitnanten, en ung, mørkbrynt, firskåren godslig fyr, såret i den ene hånden av granatsplinter.

Jeg blev i heletat straks høflig og pent behandlet, og etter at jeg var overhørt og omvisningen var over, fik jeg gå som jeg vilde.

Hovedbygningen var beslagslagt for natten for 180 mann hvoriblandt en oberst – Fisher  – og flere andre ofiserer. Disse tropper skulde vende tilbake fra Bredevangen. De kom om aftenen ved 10-11 tiden. Det blev opplyst at det ialt var 210 mann, som formentlig da hadde fåt avløsning. Hele ettermiddagen den 28. de var det artelleriild, bombing fra fly, knittring fra mitraljøser og geværer å høre og en sterk røk bredte sig i dalen. Om aftenen lyste varmen langs hele Mæhlumsberget og nedenunder Bu. Vi kunde tydelig se lysningen fra uthusene på Sell distriktfengsel, på den sidste gård i Nord-Fron, Vengen, av hovedbygningen på Breden, Solhjem og Solhjemsbergum og Bredevangen i Sell, der alle brendte ned. En hel del innbo og løsøre og mange kreaturer brendte inne, en sivilperson blev lettere såret. 6 engelske og 3 tyske soldater vites med sikkerhet å ha faldt ved distriktsfengslet.

Da jeg mandag den 29.de tok en tur nordover for å se på ulykken, lå ennu et par lik i veikanten.

En ting som jeg i denne forbindelse merked mig var at de engelsk soldater ikke kunde ha hat tanke for å nytte det utmerkede terreng som var der, til å søke god dekning for sin stilling.

Etter hvert som de tyske tropper rykked nordover fulgte nye motoriserte-, infanteri- og kavalleri-avdelinger og al slags utstyr og transporter etter. Hele veien var lange tider fyldt av militæravdelinger på mars. At en hel del av sivilbefolkningen langs veien herunder led adskillig skade på besetning, innbo og løsøre er en kjendsgjerning. Særlig var det hester og kjøretøier det gik mest ut over, men også andre ting f.eks høi og havre til hestene. En del blev riktignok, særlig av det siste, betalt straks.

Befolkningen som etter de par første dager begyndte å vende tilbake, blev ikke forulempet på noen måte. Soldater, som for egen del vilde skaffe sig ekstra tilskudd til provianten, opptrådte altid høflig og betalte alt de forlangte og fik, med full pris.

De av sivilbefolkningen som misted sine hjem og andre som kom i vanskeligheter blev i førstningen hjulpet av naboer og slektninger, så ingen kom til å lide nød. Her i bygden blev det forøvrig ganske snart satt igang arbeide for å skaffe forsyninger på de mest utsatte steder og å forberede våronnarbeidet så godt det lot sig gjøre.

Den 16. april blev det holdt herredstyremøte og gjort forskjellige vedtak for å sikre såkorn, settepoteter og ståfor m.v. Jordstyret og forsyningsnemnda fik vidtgående fullmakter. Det hele blev dog nermest bare med beslutninger.

Det i det neste møte den 16. mai nedsatte kriseutvalg ordned med overtagelse av en del slaktedyr, som var rekvirert til hæren, og skaffed på denne måte tilveie et kriselager av kjøtt.

Etter at komminikasjonen var brudt, blev det også gjennem utvalget ordnet med lastebiltransport av varer som trengtes eller som skulde fordeles i bygden.

Noen stor betydning for forsyningene fik dog ikke dette kriseutvalg. Dessverre har jeg ikke kunne finne nogen noteringer eller noen forhandlinbgsbok over de beslutninger som utvalget tok.

Av de utkommanderte militære var det to som ikke vendte tilbake, men da dette er nemnt i en annen beretning tar jeg det ikke med her.

Jeg har her forsøkt å fortelle det jeg har sikkert kjendskap til ved å ha hørt det på første hånd av pålidelige personer, eller selv iagtat, men jeg gjør ikke krav på at alle mine småting er tat med eller at situasjoner som i og for sig er humoristiske, ubehagelige eller tiltalende og oppofrende – slike er det mange av – og utført fra både den ene og andre.

Sjoa, den 31. januar 1942.

P. Sandbu

Skrivefeil og språklig inkonsekvens er forhåpentligvis fra originalmanus

 

 

 

 

 

 

 

 

Kommenter innlegget

Filed under Kommunikasjon, Krig

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s