Merra hogg tak med alle sine krefter

Den gang hest var drivkraft i treskinga

Hestevandring – fotomontasje

EIVIND HOLEN: Hestevandringene bestod av sirkelrunde plattinger som ofte ble muret opp ved låvebrua. Hesten gikk i sirkel og dro et oppvekslings-maskineri som skaffet tilstrekkelig høg rotasjonshastighet på slagvinna i treskeverket. De fleste hestevandringene var fabrikklaget med tannhjulsmaskineri. Det finnes for øvrig deler av ei slik hestevandring på bygdetunet på Vinstra.

Tresking var i gammel tid vinterarbeid. Loa ble lagt opp i lo-golvet i treskerlåven om høsten og tresket på vinterstid. Bestefar fortalte han husket fra sine barneår den taktfaste bankinga da faren Anton Tagestad stod på låven og tresket med tust. Loa ble lagt opp slik at rotenden på kornbanda vende ned mot golvet, ut mot veggene og opp. Dette ble gjort slik for å hindre mus i å spise av kornaksa. Tresking med tust må ha vært både slitsomt og seint arbeide.

På slutten av 1800-tallet kom det enkle treskeverk, som slo ut kornet fra loa, men manglet renseapparat. Noen av disse treskeverkene ble drevet med håndmakt ved at det stod én mann på hver side med hver sin sveiv.

Hestevandringa hjemme i Holen ble bygget av bestefars bror Ole A. Holen, og jeg vil tro det var en av de siste som ble bygget. Ole hadde garden fra 1907 til 1916, og hestevandringa ble antakelig bygget i et av hans første driftsår. På den tida var det nok dannet treskerlag i Øverbygda, ved at alle gardene langs Øverbygdsvegen gikk sammen og kjøpte treskeverk med dampmaskin, lokomobil, som drivkraft. Når Holen ikke var med i dette laget, var nok det fordi maskineriet og spesielt lokomobilen var for tungt utstyr til å transporteres ned med hestekraft på den bratte og dårlige vegen.

Hestevandringa her var nok laget av lokale håndverkere og bygde på et helt annet prinsipp enn de som var fabrikkproduserte. Plattingen som hesten gikk på, er murt opp på utsiden av treskerlåven. Terrenget her er svært bratt og muren er flere meter høg, som bildet viser. Når en ser denne muren, imponeres en av hvordan de i gamle dager kunne håndtere stein med hest- og håndmakt. En del av steinene er så store at det ville bydd på atskillig utfordring å transportere dem med traktorredskap.

Ifølge bestefar ble de roterende delene til hestevandringa kjøpt brukt fra nabogarden Stokke. De bestod av en loddrett aksling laget av en stor trestokk med et stort drivhjul i tre, 1,5-2 meter i diameter, på toppen av trestokken. I endene på trestokken var det slått inn jerntapper for opplagring. Den ene av disse akslingstappene er vist på bilde nedenfor. Den er håndsmidd i herdet stål, og er den eneste gjenværende del av hestevandringa.

Opplagringa i øvre enden av stokken var festet til låveveggen. For å holde oppe det store trehjulet på toppen gikk det skråstøtter fra felgen på hjulet ned til nedre enden av trestokken. Dragstanga som hesten ble spent for var festet radielt til trestokken. Rundt det store drivhjulet på toppen gikk det ei trosse gjennom to hull som er boret i låveveggen inn til treskeverket inne på låven. Ei tretrinse som styrte denne trossa finnes fortsatt på låveveggen (bildet under).

Denne hestevandringa ble bare brukt noen få år, for siste gang den var i bruk, endte nokså katastrofalt. Bestefar fortalte at det var et lite knep med å kjøre i gang hestevandringa. En måtte ta tak i dragstanga og skyve den forsiktig i gang for hand samtidig som hesten begynte å gå. Startet den for brått, kunne hele maskineriet sette seg bom fast. En gardskar skulle overta kjøringa og fikk forklart prosedyren med oppstart. Men denne karen var nok av den typen som visste best selv og i liten grad lyttet til andres gode råd, for han satte i gang merra han kjørte med på vanlig måte. Da hestevandringa satte seg fast ga han dyret et rapp over baken med tømmene. Merra hogg tak med alle sine krefter og slet løs festet for dragstanga slik at dette kunne gå fritt rundt på den loddrette treakslingen. Siden akslingen satt fast, ble skråstøttene som holdt oppe det store drivhjulet på toppen, revet løs. Bestefar hadde nok hatt en anelse om at oppstarten ikke ville gå problemfritt, for han stod på litt avstand og så hele seansen. Han fortalte at kjørekaren ble liggende på ryggen inne ved det nedre lageret for den loddrette treakslingen kavende med armer og bein for å verge seg som best han kunne mot løste deler som haglet ned rundt ham mens merra løp rundt og rundt i vill fart. Til alt hell ble verken kjørekar eller trekkdyr skadet.

Hestevandringa ble aldri reparert etter denne ulykken. På den tiden var det kommet stasjonære bensinmotorer, og slikt utstyr som hestevandringer gikk ut av bruk. I nærområdet her var det i tillegg til Stokke og Holen hestevandring på Ånne. Jeg husker murene etter den raste delvis ned en gang på 1950-tallet.