Rustværar som utvandra til Inderøy

Frå 1836 til 1840 var det uår og naud i Gudbrandsdalen

Tarud i Ruste. Det var her familien reiste ifrå. Til høgre ser vi steinfjøset frå 1867, bygt av Hans Poulson, bror til Ole som drog nordover. Hans skal også ha bygt gammelstugu i Tarud, som vart rive rundt 1970. Stabburet til venstre har vi ikkje opplysningar om. I dag er det Hans Erik Tarud som er eigar av garden. Foto: Ole Chr. Risdal

ANDERS HAUGEN/ÅSHILD VANG: For tre år sidan kom det ein laurdag to frå Inderøy som søkte slekt i Ruste. Ole Brandstadmyren var namnet dei kunne oppgje. Det tok litt tid før eg kunne plassere den karen. Det viste seg at han var av den gamle Tarudslekta, den som hadde Tarud før Ole Gryttingslien kjøpte den av Pål Hansson Tarud i 1895. Pål, som også var skulemeister i Ruste, hadde ikkje eigne barn og selde garden. (Les om han i Årbok for Gudbrandsdalen 1982 s. 73.) Ole Poulson Brandstadmyren var onkelen til Pål. Ole var nummer tre av ein syskenflokk på fire. Alle syskena vart gifte og har mange etterkommarar i Ruste og Amerika, men også på Inderøy i Trøndelag, dei som denne historia handlar om.

Ole var som dei andre syskena flinke folk. Ole var blant anna hjulmakar og vart husmann under Brandstad i Myren. Han vart gift med Anne Olsdtr. Korsgaden i 1820. Det vart etter kvart mange barn, sju i talet. Barbro født i Tarud i 1821, Ole i Brånå i 1823, Sigrid i 1825, Anne født 1829, Marit 1831, Pauline, som artikkelen handlar om, var født i 1835, Ole i 1838, alle i Myren. Etter ein tur til Inderøy i sommar fatta eg ny interesse for historia som eg fekk av artikkelforfattaren, Åshild Vang. Ho er gift med Nils Vang som er etterkommar av Ole og Anne Brandstadmyren. Etterkommarane etter Nils driv T. N. Vangs Mekaniske Verkstad AS på Inderøy, med 59 tilsette. Dei driv i «Giggbransjen» fortsatt, men no med 400 til 600 hestar i draget. Dei byggjer hengarar for transport av tunge maskinar.

Her er artikkelen:

«INNVANDRER» ANNO 1839

Pauline Olsdatter 1835 – 1924

I tidsrommet 1825 – 1855 ble folketallet i Gudbrandsdalen nesten fordoblet. Fra 1836 til 1840 var det uår og nød i dalen. Det var vanskelig å skaffe såkorn, og matmangelen var stor. Mange husmenn måtte slakte buskapen. Løsningen for en del ble å flytte til områder med sikker tilgang på mat. Folk fra Gudbrandsdalen reiste hovedsakelig nordover eller til Amerika.

Mange søkte mot Trøndelag og Trondheimsfjorden. Og noen kom hit til Inderøy.

Blant disse var familien til henne denne artikkelen handler om.

 

Begynnelsen

Den 15. august 1835 ble det født ei lita jente, sannsynligvis på plassen Brandstadmyren i Nordre Fron. Hun var nr. 6 i barneflokken til Anne Olsdatter og Ole Paulsen Myren. Hun ble døpt i Sødorp kirke, og fikk navnet Pauline. I 1838 da den eldste av barna var da 15 år, ble det syvende barnet i familien Myren født.

Det var sannsynligvis i 1939 at Anne og Ole bestemte seg for å flytte fra Brandstadmyren og Fron, for om mulig å finne et bosted hvor det var enklere å brødfø familien. Om de var alene eller sammen med andre da de la ut på sin vandring over Dovrefjell, det vet en ikke sikkert. Pauline fortalte i ettertid til sine etterkommere at hun husket at hun gikk på egne bein lange strekninger over fjellet.

 

Til Inderøy

Hvorfor de valgte å slå seg ned på Inderøy er det ingen som vet. Det som imidlertid er sikkert er at det var mange familier fra Nordre Fron som bosatte seg her sist på 1830- tallet; Av registrerte innflyttere fra Fron i kirkeboka for Inderøy finnes det 6 familier med til sammen mellom 25 og 30 personer på denne tida. Kanskje hadde Anne og Ole kjente som hadde reist før, eller kanskje var de flere som reiste sammen?

Ole Paulsen Myren med familie er registrert som utflyttet fra Nordre Fron og innflyttet til Inderøy våren 1840, men de kom nok hit allerede i 1839, for den 4. september det året ble både Pauline og den yngre broren vaksinert på Inderøy. Familiens første bosted på Inderøy var på Norum.

 

Plassfolk på Letnes

En husmannskontrakt mellom Lars Lorentzsen Lethnæs og Ole Paulsen Lethnesplass undertegnet 28. juli 1841, viser at Ole mot en avgift på 10 spesidaler årlig får bygsle plassen Wigen for sin og sin kones levetid. Dette betyr at det var der innerst i Yttervågen på Letnes ved Beitstadfjorden, at Pauline fikk sin heim fra hun var 6 år gammel. Plassen var så stor at de hadde både ku og sauer, de dyrket poteter og litt korn og hadde fisken like utenfor stuedøra.

Ved innflyttinga til Inderøy er Ole benevnt som «Jul- og ?mager. Flink arbeider». Dette var egenskaper som kom godt med. I tillegg til arbeidet på plassen, laget Ole hestekjøretøy, og gikk under navnet Ole Giggmaker. Ole fikk ikke så mange år på Inderøy; Han døde av tæring i januar 1850.

 

Mor Anne

Selv om Anne og Ole hadde lite «gods og gull» da de flyttet til Inderøy, ble noen av eiendelene deres igjen i Fron. Blant annet var det ei ku som ikke ble med på flyttelasset.

Det er fortalt at Anne etter at familien var etablert på Inderøy, gikk tilbake til Fron og hentet denne kua. Denne turen var nok hennes «siste farvel» med Fron og Gudbrandsdalen. Kanskje var det da familien ble oppført i kirkebøkene som utflyttet fra Fron og innflyttet til Inderøy. Eller kanskje var det da de flyttet til Letnesvika at Anne hentet kua.

Anne hadde 7 barn da familien flyttet til Inderøy. Det åttende barnet, Ole, ble født på Inderøy i 1842. Han døde bare 11 år gammel. Også den eldste datteren, Barbro, døde sannsynligvis ung. De andre 6 vokste opp og stiftet etter hvert egen familie.

Som andre steder økte folketallet på Inderøy mye fra 1820 og utover. Dette gjorde at det ble «trangt om plassen» for de som skulle etablere seg, og var også en av grunnene til at så mange emigrerte til Amerika på slutten av 1800-tallet.

Innvandrerne fra Gudbrandsdalen fikk også erfare at det kunne være vanskelig å finne seg husrom.

Ved å sette sammen opplysningene fra kirkebøkene om bosted ved kirkelige handlinger, finner en at det til tider var mange som fikk «tak over hode» hos mor Anne i Letnesvika.

Den eldste sønnen, Ole, bodde der med kone og fem barn fra 1846 til rundt 1860. I den perioden døde både kona og tre av barna hans. Oles datter Anne Olava ble boende hos farmora også etter at han flyttet og stiftet ny familie.

Datteren Siri giftet seg i 1849, og det kan se ut som om hun og mannen også bodde i Vika inntil de i 1853 fikk bygsel på plassen Saltbuvika under Letnes. De flyttet senere til Beitstad.

En annen datter, Anne, og hennes mann bosatte seg på Letnesplass (Vika?) da de giftet seg i 1850. De fikk tre barn før de i 1859 flyttet til Øverenget under Tronstad.

Sønnen Paul med familie flyttet først på 1870-tallet til Beitstad, men i 1865 bodde han med kone og et barn i Vika.  Det samme gjorde barnebarnet Anne Olava og ei lita fosterdatter med samme navn.

Dette viser at Anne var en kvinne som ganske sikkert hadde «der det er hjerterom, er det husrom» som leveregel.

 

Det er fortalt at den samme Anne var livende redd når det var uvær. Hvis hun var alene hjemme når vinden økte, gikk hun opp til gården Letnes og var der til uværet ga seg. Det var sannsynligvis en sånn tur hun la ut på midt i februar 1873, men denne gangen kom hun ikke fram. Anne døde 18. februar 1873, vel 73 år gammel. Ifølge kirkeboka ble hun funnet død mellom Letnes og Letnesplassen. Videre står det noe om at det var storm og snøfokk den dagen.

 

Pauline stifter egen familie

Hvor lenge Pauline bodde i Vika etter at hun ble konfirmert høsten 1850, er ikke godt å si. Det en derimot med sikkerhet kan si, er at hun etter hvert ble tjenestejente på Melhus.

Hos Johanna og Hans på Melhus var det to tjenestefolk i 1865; Pauline Olsdatter og Johan Oluf Jacobsen.

Johan Oluf var født 26. oktober 1844 på Rostadbakken, en plass under Rostad. Barndomsheimen hans ble oppløst da begge foreldrene døde i 1863. Det var for øvrig to av hans brødre som fikk konto nr. 1 og 2, da Inderøens Sparebank ble etablert i 1864. Arveoppgjøret etter foreldrene og barnas verge, Ole Richter, gjorde dette mulig.

 

Forholdet mellom Pauline og Johan utviklet seg til noe mer enn bare det å være arbeidskamerater. Den 25. april 1866 fikk de nemlig en datter sammen. Hun ble døpt Marie.

Den lille familien fikk sannsynligvis sitt første hjem på Melhus. Det var husbonden der, Hans, som ga melding til presten da Marie skulle døpes, og den samme Hans var forlover da Pauline og Johan giftet seg 14. november 1867.

Når så barn nr. to, Jonetta, meldte sin ankomst 15. juli 1868, bodde nok også de hos mor Anne i Vika. Da Jonetta ble døpt var farens navn skrevet Johan Jacobsen Letnes.

 

Etter hvert fikk Pauline og Johan muligheten til å etablere sin egen heim. Plassen Småvikran under Grønnesby ble ledig, og de flyttet dit. Dette var ingen stor plass; De hadde 2 sauer og 1 geit, og de dyrket litt korn og poteter.

Familien ble etter hvert større. Barna som ble født etter at de flyttet til Småvikran, var: Anna Olava, f. 23. september 1870, Oline, f. 09. juli 1873, Johannes, f. 02. juli 1875.

Pauline var nå 40 år, hun hadde mann og 5 barn, som alle bodde hjemme. Det var sikkert vanskelig å få endene til å møtes mange ganger, men de hadde egen heim, litt mat fra eget bruk, fisk og sild fra fjorden, og de hadde hverandre.

 

1877 – et vanskelig år for Pauline

I «Gode og slette aaringer» etter Håkon Kvam står det om 1877: «Frostår og lite høj. – Sterk storm 16/11 forvoldte adskillig skade. Storbrand i Levanger under markedet 12/12 -14/12, der brente under voldsom storm, 113 huse af 136 brandnumre. – Eidsvold prestegård nedbrendt 8- 9/1. – Oversvømmelse i Kalifornia.»

Selv om disse hendingene ikke fikk direkte betydning for Pauline, så dannet de bakteppene for det hun opplevde dette året.

Etterjulsvinteren gikk sin vante gang i Småvikran. Etter hvert begynte naturen å våkne til liv, og alt ble lysere og lettere. Så, rundt påsketider ble Johan syk. Han fikk lungebetennelse og døde den 28. april 1877, 32 ½ år gammel.

Pauline ble altså enke da hun var 42 år. Hun hadde 5 barn i alderen fra 2 – 11 år, og enda et lite barn var på vei.

Hva skulle hun gjøre?

Hun hadde ingen mulighet til å holde familien samlet, så hun måtte sette bort barna rundt omkring i bygda. Om barna ble værende på det stedet hvor de først ble plassert, vet en ikke sikkert. Kirkebøkene forteller imidlertid hvor de var da de ble konfirmert. Marie var på Gjørv i 1881, Anne Olava på By i 1885, Oline var på Tronstad i 1888 og Johannes på Hogstad i 1890.   Jonetta som var nesten 9 år gammel da faren døde, kom til Skjelvan eller en plass under Skjelvan, som pleiebarn. Hva som tilstøtte henne vet en ikke, men hun døde 5. juli 1877, 2 ½ måned etter faren. Nok et hardt slag for Pauline.

Pauline fikk husvære hos sin søster Marit, som bodde i Farbuaunet. Marit hadde selv blitt enke med fem mindreårige barn vel 10 år tidligere. Og nå stilte hun opp for søsteren sin.

 

Paulines sjette barn, ei lita jente, kom til verden 28. desember 1877, på dagen 8 måneder etter farens død. Sikkert 8 vanskelige måneder for Pauline.

Den lille jenta ble døpt 17. februar 1878. Også hun fikk navnet Jonetta. Hun bodde i Farbuaunet til hun var 12 år, og kom da til Anne-Gurine og Petter Vang på Vang Østre.

 

Livet videre

Pauline ble sannsynligvis boende hos Marit i Farbuaunet noen år. Om hun flyttet derfra samtidig med datteren, Jonetta, vet en ikke helt sikkert, men i 1891 var hun budeie hos Bergitte og Konrad Hegstad på Sandvollan. Og der ble hun værende i mange år.

Både i 1900 og 1910 er Pauline på Hegstad beskjeftiget med husarbeid. Det betyr at det var på Hegstad Pauline hadde sin heim den lengste og sannsynligvis den minst dramatiske tiden av sitt liv.

At Pauline hadde et nært forhold til gårdsfolket viser blant annet det at hun sammen med «barnets moder» var vitne da sønnen på gården, Paul, ble hjemmedøpt i 1896.

Da kvinnenes underskriftskampanje for stemmerett ble gjennomført i 1905, finnes Paulines navn, sammen med navnene til andre kvinner på Hegstad og i nabolaget.

Pauline hadde hele tiden god kontakt med barna sine og deres familier.

Hun endte sine dager hos sin datter, Marie Moberg på Sandvollan, den 21. april 1924, nesten 89 år gammel.

 

Paulines barn

For noen er det kanskje interessant å vite hvor det ble av barneflokken som ble bortsatt, etter at de ble farløse i 1877:

Marie (1866 – 1952), gift med Jon Albert Simon Moberg (1868-1957). Bosatt på Moberg på Sandvollan.

Anna Olava (1870 – 1952), gift med Petter Andreas Bragstad (1875 -1959). Bosatt på Hylla.

Oline (1873 -1947), gift med Jørgen Sakshaug (1871 – 1944). Bosatt i Sakshaugmarka.

Johannes (1875), døde ca. 20 år gammel.

Jonetta (1877 – 1947), gift med Nils Vang (1881 – 1972). Bosatt på Ulvengjerdet på Utøy.

 

Kommenter innlegget

Filed under Kommunikasjon, Kvinner, Menn

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s