Om brennevin og katolske kvinnfolk

Et spennende portrett av Ole Nilsen Steig og hans vanskelige ekteskap

Ole N Steig

Ole Nilsen Steig, 1813-1872

John Mælum var født på Mæhlum på Kjønås i 1843, og i 1911 skrev han ned noen erindringer fra sitt liv. Han skriver blant annet om slekt og kjenfolk på en svært underholdende og frisk måte. Han tenkte vel ikke at dette skulle offentliggjøres, men når det nå er gått over 100 år, og personene som omtales har vært døde i nesten 150 år, kan det være morsomt å få et lite innblikk i et liv som er så annerledes enn våre.

JOHN  MÆHLUM: Ole Nilsen Steig f. 1813, d. våren 1872, gift med Mari Olsdatter Hågenstad Han var den mest begavete mann jeg har kjent. Hans høye hvelvete panne og intelligente ansikt vitnet også om stor begavelse. Han var i lang tid pot og panne på Sør‑Fron. Fra fjernt og nær reiste folk til ham og søkte råd og vegledning i vanskelige spørsmål.

Skrivefærdigheten og opplysningen på hans tid var liten, og de få sakførere som dalen var velsignet med nød liten tillit, og var kostbare å ha bekjentskap med. Han hadde tilegnet seg adskillige juridiske kunnskaper som i forening med hans glimrende evner i regelen ga god veiledning for de mange som søkte hans bistand. Han var en stor humorist. Å høre ham fortelle var en ren nytelse. Det var især den pussige måte som han fortalte på som fikk latteren på gli. Til å gi folk som han ikke likte, piller som vedkommende ofte ikke skjønte, iallfall ikke i øyeblikket, var han som en stor mester.  Uærlighet var han især slem mot.  Å komme til ham å søke råd forbundet med knep var et utakknemlig arbeid. Han var betrodd alle de tillitsverv en kommune rår over. Ordfører, forlikskommisær, overformynder, fattigkommisjonær med mer.

Han var en driftig mann, opparbeidet mye jord og bygget en mengde hus hvorav nevnes søndre bygning, fjøset, låven, skålbygningen, alt  i seteren, idet han flyttet fra nedre Eldåen til Nyseteren alt. Buseteren, hvilket han hadde innkjøpt. Vålbruen og Stulkjølen (den nåværende statskog og noen teiger på sørsiden av Søråen hadde han kjøpt i et dødsbo og fallitbo, og bygget det nåværende møllehus og en tidsmessig sag med 6-8 blad i samme grind, 2 små bygninger med mer. Han var en framsynt mann og skjønte nok at Vålebro hadde framtida for seg. Ved utskiftningen av den til Vålebro tilstøtende sameieskog fikk han ordnet det slik at den lille teig som tilfalt ham ble lagt nærmest broen. Den gang var teigen nærmest værdiløs (1853) idet den harde stein og sand var uten nevneværdig betydning som skogsmark og ingen annen enn Steigin tenkte seg da noe annet bruk av den tarvelige jorden.

Steigin ble etter mye strid og gjenvordigheter i 40 års alderen gift med Mari Hågenstad, Vågå, datter av den bekjente Stortingsmann Ole Hågenstad. Først var han i mange år hemmelig forlovet med hennes eldste søster Guri, men denne ga omsider etter for foreldrenes bestemte vilje, og lot seg vie til sitt søskenbarn, den gjerrige innskrenkete Paul Tofte på Dovre. Hun glemte nok aldri Steigin, og formodentlig var det sorgen som la henne så tidlig i graven. Hvor mange år hun levde etter å ha tatt det fortvilete skritt å gifte seg med Paul Tofte vet jeg ikke, kun at det ikke var noen lang årrekke. Steigin lot seg imidlertid ikke forbløffe. Det ble det samme oppgjør med Hågenstads yngste datter Mari. År gikk og ‑år kom. Faderen viste den same halstarrigheit. Ingen av hans blod skulle gifte seg utenfor slekten (den gudbransdalske adel). Men Mari førte kampen med like så stor fasthet og utholdenhet, og gammern måtte omsider gi etter.

Ekteskapet kan dog ikke sies ble det lykkeligste. Mari var sykelig, fikk ikke barn, og kom på eldre dage i vane med å drikke, kan gjerne si etter legens råd. For sin helbreds skyld ble hun nemlig tilrådet daglig å drikke noen glass sterk portvin og litt Bayerøl. Og da hun syntes at den tilsiktede virkning sporedes økte hun nok på, og gikk omsider over til nytelsen av brennevin. Selskapeligheten førte også Steigin inn på samme galei, og på sine gamle dager led han nokså tungt under åket. Han bar dog alt som en mann og fremmede folk kunne vanskelig skjønne noe på ham, selv om han var nokså sterkt påvirket. Hermed får jeg ta avskjed med min kjære morbror, kanskje kan jeg som antydet senere komme tilbake til ham (Hopper over noe).

Slekten teller mange stortingsmenn, men i alle fall i våre dager trenger ikke dette være tegn på begavelse. Ole Teige var dog en begavet mann.(stortingsmann) .Hans bestemor var fra Wålen. Jon Håv på Slette i Hedalen, var en meget begavet mann, men som offentlig mann kom han ikke til å spille noen større rolle. Ved sin diplomatiske begavelse fikk han på hånden og kjøpte det halve Slette av Toftekaran, såvidt erindres for 4.000 sp.d.(1.600 kr) Den andre halvdel hadde han tidligere fått i medgift med sin kone Kari Olsdatter Slette, som var gardjente. Han drev eiendommen særdeles godt, og ble en formuende mann. Toftekaran angret nok at de hadde overlatt den halve garden til Slettin, og det er også ubegripelig at de kunne forledes til å gi eiendommen på hånden til en av dem så forhadt mann, som endog hadde snappet fra dem Slettegardjenta og dessuten var av den Stenerske familie, som hadde forvoldt den gudbrandsdalske adel så mange bekymringer. Det var jo et svært hogg for de adelige da John Wålen knep Harildstadgardjenta, Ole Steig Mari Hågenstad, som var etla Iver Tofte, og lignende kupp kunne den Gudbrandsdalske adel aldri være sikke for.

Kvinnfolkene var blitt rent katolske det siste århundrede. Den gode gamle tid da de unge uten mukk eller klage bøyde seg for de forutfattede bestemmelser, mens det for slektens eksistens lille vesen ennå lå i vuggen, lot til å være rokket i grunnvollen. Gård og grunn og formue veiet lite for de mest forskuete. De talte om kjærlighet, det gikk ikke an å gifte seg med den man ikke elsket og lignende sludder.

Ja det nittende århundre var en merkelig tid. Slikt hadde man ikke hørt om tidligere. Den velsignede dansketid var forbi. Friheten og halstarrigheten bemektiget seg de enkelte individer på kvinnesiden av den fra gamle dager fast sammenkoplede slekt, og ingen kunne vite hvor dette skulle ende. Især var enkelt enkelte avleggere av den Stenerske familie noen rene djevler til å gripe forstyrrende inn i de gamle tradisjoner. Og nesten det ergerligste var at det lot til å være de mest begavede av den sammensnørete slekt som led skibbrudd og havnet i fremmed blod.

Publisert her første gang 22. desember 2015

2 kommentarar

Filed under Biografiar, Jordbruk, Kvinner, Menn

2 responses to “Om brennevin og katolske kvinnfolk

  1. Når John Mæhlum referer til den «Stenerske familie» tenker han på Stenersenslekta på Wålen i Gausdal. En slekt som var «beryktet» for å inngå strategiske giftemål på 17 og 1800-tallet og som det således finnes utallige etterkommere av på Fron.

  2. Jon Ole Steig

    Artigt å lese. Ting man ikke helt viste alt om.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s