Hvilken Peer Gynt er vi i slekt med?

Peer Gynt-stemnet er over. Her er noen tanker om denne utskjelte Peer

pg5

Den grønnkledde – frykten for å ha en kvinne for nær? Mads Ousdal og Marie Blokhus ved Gålåvatnet 2016. Foto: Carl Henrik Grøndahl

CARL HENRIK GRØNDAHL: Enhver tid speiler seg i Henrik Ibsens Peer Gynt. Vi ser den selvnytende, selvopptatte, ustadige, en mann som ikke vil forplikte seg og viker unna det krevende. Narsissisten som ville delt sin fortreffelighet støtt og stadig på Facebook om han kunne. Før 1945 ble han spilt som det en ung nasjon trengte, en nasjonalhelt, sprek, lekende, fantasifull, evnerik og norsk. Etter krigen var han landssviker. På 1970-tallet brukte nymarxistene ham til å tegne en opportunist, som velger feil side i klassekampen. Psykiatere oppkalte et syndrom etter ham, betegnelsen på menn som forfører og forlater og alltid sørger for å ha en morsskikkelse som venter. Feminister fant en hemningsløs mannsgris. Peer Gynt ble vår søppelkasse. Alt vi ikke liker, legger vi inn i ham. Og Henrik Ibsens tekst er så rik at den kan romme både vårt avfall og våre drømmer.

Men bak alt det frodige og lekende, selvopptatte og drømmende er Peer Gynt framfor noe et dramatisk dikt om livssmerte. I en tid som gjør svære investeringer i å unngå ubehag, introspeksjon og livsalvor, blir den dimensjonen lett oversett. La oss derfor legge ut på en liten vandring i Henrik Ibsens tekst.

Hvordan er Peer Gynts livsløp? Henrik Ibsen forteller hans ytre historie omtrent slik:

En 18-åring fra Gudbrandsdalen blir kriminell. Han stikker av med en brud i et bryllup. I våre dager er det kanskje vanskelig å finne paragrafer som straffer sånt, men Peer blir dømt fredløs – uten rettergang og forsvarer. Hvem som helst kan slå ham ihjel hvis han viser seg i bygda, og han mister alt slekten eier. Farsgården med alt innbo blir lagt inn under Hegstad, gården hun skal arve, bruden han får med seg til fjells. Hans mor får bo på Gynt-gården i fattigdom den korte tiden hun lever etter sønnens forbrytelse. De straffer hardt og nådeløst for kjønnsdrift og selvhevdelse på avveier i den Gudbrandsdalen Henrik Ibsen tegner.

Den fredløse Peer rømmer landet. Så mister vi ham av syne i 20 år og treffer ham igjen i et heftig drikkelag på stranden i Marokko. Utenfor til ankers ligger hans Røkke-yacht. Uten egenkapital og bankforbindelser har han vært driftig og sterk nok til å bygge seg opp som velstående og vellykket reder. Hans forretningsmetoder ville neppe lagt seg inn under Oljefondets etiske regler, men det er han ikke alene om. Så får svirebrødrene melding om at grekerne gjør opprør mot det ottomanske rike. Det politiske korrekte vil være å støtte grekerne, men Peer Gynt aner at det er mer penger å hente hos tyrkerne. Hans kumpaner bruker denne kjetterske holdning som påskudd til å stikke av med yachten hans. Og får sin straff. Yachten eksploderer og går til bunns. Hvor mye av den gyntske formue som går med i det forliset, og hva han måtte ha igjen, bryr Ibsen seg lite om å redegjøre for.

På ny mister vi Peer av syne i 20 år og møter ham ombord på et skip på vei mot Norge. Noe formue har han og forteller at den tidligere skipsrederen og plantasjeeieren i mellomtiden har livnært seg som både gullgraver og pelsjeger. Hans prosjekt er å kjøpe tilbake Gynt-gården, den dommen tok fra ham, og bygge den om til et slott.

Det er Peer Gynts ytre historie. Hva er den indre?

Henrik Ibsen skal være en av de første forfatterne som så hvordan vår barndom former våre handlinger og valg som voksne. Hvordan vi lever sammen med andre, vår selvfølelse, hvordan vi makter å bruke våre evner. Mange år senere gikk Sigmund Freud til Ibsens dramatiske skikkelser for å illustrere sine oppdagelser og teorier.

Hvordan er Peer Gynts barndom? Ibsen gir mer enn nok mat til å forstå den voksne.

Peers far er storkar så det holder med overdådige fester for samfunnstopper og kjører forgylte vogner. Når sønnen skal prøve seg som knappestøper, duger ikke tinn. Sånt gjør ikke storfolk. Han skal leke seg med sølv og vite at han virkelig er noe. Det er overflaten. Faren er i virkeligheten ynkelig og til latter. Han sløser bort familieformuen, lar gården forfalle, drikker og farer bygda rundt med dårskap og snakk. Før han rett og slett stikker av og blir borte for godt. Dette er det mannsbildet Peer vokser opp med, og hans farsarv er skammen. Som oss alle kompenserer han med digre drømmer om storhet.

Peers mor er litt av et kvinnfolk. En kruttønne som skjeller ut sin sønn på det styggeste: – Gid du var blåst som en bytting ut av verden. Sterkere beskjed om at han er uønsket kan en sønn neppe få. Han prøver å få henne til å legge inn et godt ord for seg hos en mulig svigerfar. Åjo, hun skal fortelle hva for en drittsekk han er, slik at gubben hisser hunden på ham. Peer forteller moren at han blir banket og mobbet. Møter han forståelse? Ånei, da påfører han henne skam. Javel, så prøver han det motsatte. Det er jeg som banker de andre. Kanskje får han støtte da? Tvert imot. Det tar hun sin død av. De berømte ordene – Om jeg hamrer eller hamres, likefullt så skal det jamres – kommer fra en tenåring som må være ganske desperat. Hvordan i helsike skal jeg være for å bli godtatt og få noen godord? Så snur hun og idealiserer ham: – Han er så glup. Ingen er ham lik. Ingen gjerning er ham for stor. Dette skiftet er tydeligst på Hegstad. Mor Åse ankommer idet Peer blir observert sammen med bruden oppover fjellsiden: Først ønsker hun ham død: – O, gid du falt ned og – ! Så skriker hun i angst: – Tred varsomt i hellet! Mot slutten av sitt liv fritar hun Peer for all skyld i den ulykke som rammet mor og sønn etter den ville brudeferden. Ikke Peer, men Fanden står bak. – Den styggen fristet min eneste gutt. At Peer resten av livet sliter med å finne ut hva det er å være seg selv, har Henrik Ibsen underbygget grundig.

Dette er altså arv og miljø Peer har med seg inn i det voksne liv. I våre dager ville det gyntske hjem muligens avstedkommet bekymringsmeldinger til barnevernet. Inne i ham herjer det krefter som ødelegger for ham. Han er usedvanlig begavet, eslet til en blinkende knapp på verdensvesten. Internasjonalt format i ham, med andre ord, en Thorvald Stoltenberg eller noe slikt. Men grunnfjellet i ham, hempen, er for skrøpelig. Den glipper. Oppveksten i det gyntske hjem forkrøpler mye i ham.

Han blir mobbet. Han kommer til festen, og smeden gir jentene ordre: – Snakker han til dere, så hør ikke på ham! Jentene er med: – Nei, vi later, som vi aldri så ham. Byr han en jente opp til dans, blir han avvist uten innpakning. Den ene: – Har ikke tid. Den andre: Jeg skal hjem. Peer reagerer sterkt på sylhvasse tanker og smil. Han blir stille, skotter skult og sky mot flokken, skriver Ibsen. Alle ser på ham, men ingen snakker til ham. Hvor han kommer, blir det taust. Fjerner han seg, smiler man og ser etter ham. Men Peer er for sterk til å sykne hen som mobbeoffer. Ganske raskt er han midtpunkt, har alles oppmerksomhet, men ikke på noen god måte, han skrøner og skryter og blir skjelt ut: – Det fe! Storskryter! Løgnhals. De truer med å banke ham opp. Det er da han stikker av med bruden. De deler kåtskap på fjellet, men Peer avviser henne, sender henne skjemt hjem igjen, og snart er han midtpunkt for hele bygda. De går manngard etter ham med rifle og stokk. Der er bekreftelsen. Får han ikke beundring, er hat en erstatning: – Nå spørres det vidt at Peer Gynt er ute. Det er liv. En blir bjørn i hvert et ledd.

Han kunne fått Ingrid, storgårdsdatter, men avviser henne. Hvordan skulle Peer kunne knytte seg til en kvinne, orke nærhet? Den kvinnemodellen han har vokst opp med, der kjærlighet er en kjeftende, uberegnelig kruttønne, inviterer ikke til å gi seg trygt hen og stole på at godhet ligger i bunnen av forholdet. Møtet med den grønnkledde og forlovelsesfesten i Dovregubbens hall kan forstås på mange måter. Også som et bilde på Peers frykt for å bli bundet, måtte tilpasse seg en svigerfamilie som presser ham inn i roller han ikke holder ut. Tydeligst blir det da opprøreren Solveig forlater alt hun har for å knytte seg forbeholdsløst til den fredløse Peer i skogen. Det skremmer Peer så sterkt at han maner fram den grønnkledde igjen, en kvinne som en gang var ung og vakker, nå er hun stygg med en heslig unge. Peer har en farsmodell som stikker av. Han gjør det samme.

Oppe i alt dette kommer angstanfallet. Voldsom angst i formløs form: Bøygen. Ingen skikkelse. Det er som å tørne i en dynge av knurrende halvvåkne bjørner. Så setter Ibsen inn en regianvisning jeg aldri har sett en regissør/skuespiller ta på alvor: Peer biter seg i armer og hender og sier: Klør og flengende tenner i kjøttet. Jeg må kjenne dyppet av mitt eget blod.  Dette er selvskading. Den indre smerten, angsten, er så uutholdelig at den må få kroppslig uttrykk. Peer er selvrisper. Den er tung, den arven han har med seg.

Det neste angstanfallet Henrik Ibsen påfører ham, skjer i slutten av fjerde akt, i Dårekisten. – Fornuften er død. Leve Peer Gynt. Den absolutte fornuft avgikk ved døden i aftes klokken elleve. Peer – i stigende angst, skriver Ibsen – svimler: Hva skal jeg -! Hva er jeg? Det var noe som brast. Synker i avmakt, skriver Ibsen. Angsten for å bli, være gal.

Så vender den aldrende Peer hjem ombord på et seilskip, som forliser, og angsten snerrer innom ham i form av en fremmed passasjer, som etter alt å dømme vil ha ham til å fatte hva angsten varsler, hvilken livsundring den bør avstedkomme. – Har De tilbunns fornemmet angstens alvor? Har De blott en gang i livet hatt seieren som i angst er givet?

Peer Gynts livsstil og livsvalg medfører drøye omkostninger.

Den aldrende Peer er rykende ensom. Og stygt misunnelig på dem som har familie. Ombord før forliset forteller Peer kapteinen at han kan tenke seg å gi mannskapet en skilling. Men ombestemmer seg krast da han får høre at dersom de kommer hjem med en ekstra mynt, blir det et gjensyn de sent ville glemme, og kjerringen henter frem litt godt for en gangs skyld. Den tanken treffer et smertepunkt i Peer. Det er aldri noen som tenker på ham. Han skal drikke mannskapet drukne, de skal komme fulle hjem, de skal banne og slå i bordet så kjerringene skriker og rømmer fra huset med ungene. Smerten gjør Peer ond.

Ond og grandios er også den drømmen han kommer hjem med. Farsgården han mistet i dommen, vil han ta tilbake med ondt eller godt. Han vil ta hevn for mobbingen og bygge den om til den lyser som et slott. Men ingen får lov til å komme inn i stuen, de kan tigge og trygle, men de får ikke en eneste skilling av ham. Selv har han hylt under skjebnens piskeslag, nå vil han finne dem han kan pryle.

peergynt2017_presse_9759

Den gamle Peer betaler prisen for det liv den unge Peer valgte. Nils Ole Oftebro og Jakob Oftebro.

Så går hans vei forbi Hegstad. Og der er det store vendepunktet i Henrik Ibsens dramatiske dikt. Hva er det han møter? Henrik Ibsen underforteller, så man må lese nøye. Aslak Smed og Mads Moen får ikke navn, Aslak er Den sørgekledte og Mads Den gråkledte. Ingrid giftet seg med Aslak Smed og er nå død – bruden ligger i et ormebøl, og hennes husbond ønsker henne ikke tilbake: – Bare hun ikke tar døden ved nesen. Det har vært godt med alkohol i det ekteskapet. En gutt roper etter Aslak: – Salig mor kommer etter deg, Aslak, hvis du svelget fukter.

(Det er noe rart her.  Ingrid må være godt oppe i 60-årene når hun dør, og en guttunge kaller henne «mor»? Han kaller ikke Aslak «far». Hadde ikke guttens alder gjort tanken umulig, kunne man tenkt at gutten ble avlet av Ingrid og Peer på fjellet. Ibsen hadde sans for sånt.)

Forfall, og nå er det auksjon. Ettersom alt på Gynt-gården ble kjørt til Hegstad etter dommen, er også Peers oppvekst og løgner til salgs: Reinsbukken han red på, sleggen som knuste nøtten med Fanden i, usynlighetskuften. Her møter Peer konsekvensen av sine handlinger i bryllupet på Hegstad. Han ødela seks livsskjebner i løpet av kort tid: Sin egen, morens, Solveigs, Ingrids, Aslak Smeds, Mads Moens. Men verken Aslak eller Mads kjenner ham igjen. Han finnes ikke. Bare som et av de eventyr han selv diktet: – Jeg vet bare at han var svoger til døden og Aslak Smed, sier Aslak. – En kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt, sier Mads.

Der og da snur Peer. Drømmen om gården og slottet er død. Det grandiose og selvforherligende er revet av ham. Nå auksjonerer han bort sitt liv, han har både gull og skrap, som er kjøpt med forlis og selges med tap. Han selger en gal manns grå hår. Han gir det bort, alt sammen, til den som kan fortelle ham hvor veien nå går videre. Rikdom og oppblåst selvfølelse er blitt verdiløs. Det er livsmening han nå trygler om.

Henrik Ibsen har tegnet Peer Gynt slik at man kan krysse av på så å si alle kriterier moderne diagnostikk setter opp for narsissisme, en betegnelse på indre og ytre aktiviteter som har til formål å unngå smerte og opprettholde en positiv selvfølelse. Trekk vi alle har i større eller mindre grad. Jo mer vaklende vår positive selvfølelse er, desto viktigere blir den adferden som skal verne om den, og desto sterkere vil investeringen være, både i selvoppfatning og livsmønster, i det som beskytter mot smerten i litenhetsfølelse, skam og tomhet. Det narsissistiske i oss reagerer på kritikk med raseri, skam og ydmykelse, gjør oss manipulerende og utnytter andre, gir oss store tanker om egen betydning, våre problemer er enestående og kan bare forstås av utvalgte, først og fremst Vårherre, vi blir opptatt av makt og suksess, har spesielle rettigheter, vanlige regler gjelder ikke for oss, vi krever oppmerksomhet og beundring, er likegyldig overfor andres følelser og plages av misunnelse. Så å si alt dette har Henrik Ibsen lagt inn i Peer Gynt. Men i auksjonen på Hegstad er det som om all narsissistisk beskyttelse rives av ham. En diagnostiker ville blitt forvirret. For herfra vandrer Peer lenger og lenger inn i det narsissisten kriger bort med svære omkostninger for seg selv og andre – livssmerten.

Mannen som ville være keiser over hele verden, innser: – Du er ingen keiser; du er en løk. Han skreller den for å finne kjernen i seg selv. Lag på lag av roller han er lite stolt over. Så løper han inn på en furumo, der en skogbrann har rast, og hjemsøkes av røster fra ulevd liv: – Vi er tanker, du skulle tenkt oss. Vi er sanger, du skulle sunget oss. Vi er tårer, som aldri ble felt. Vi er verk, du skulle øvet. Selvanklager en narsissist aldri ville sluppet inn på seg. Knappestøperen konfronterer ham med sviket mot seg selv, sine evner, sin begavelse.

Så drives Peer inn i den siste monologen, der han våger det få av oss våger – kjenne på tomheten, det formålsløse, mindreverdet, livssviket. Griper seg sammen som i angst, skriver Henrik Ibsen, går dypere inn i tåkene, stilt en stund, da skriker ensomheten og alt det ulevde i ham: Er det ingen, ingen i hele vrimlen, ingen i avgrunnen, ingen i himlen – ! Så usigelig fattig kan en sjel da gå tilbake til intet i det tåkete grå. Han ber jorden ikke være sint på ham fordi han tråkket på gresset til ingen nytte. Han ber solen om unnskyldning fordi den sløste sitt lys på ham. Sol og jord var dumme, fordi de bar og lyste for hans mor. Skapelsen Peer Gynt er altså en feil, en bortkastet anstrengelse, sløseri med livskraft. Peer vil opp mot solen, stirre seg trett på det som kunne vært, det lovede land, og se å få snedyngen over seg kavet. – De kan skrive derover; «Her er ingen begravet.»

Peers selvforherligelse er snudd til selvutslettelse. Han er nådeløs mot seg selv. Hans selvkritikk er diger og drepende. Den er like mye ute av dimensjon som hans storhetsforestillinger. Er han ikke alt, er han ingenting. Det er som om Mor Åse i ham velter fram igjen: – Gid du var blåst som en bytting ut av verden.

Oppgjøret er trolig Henrik Ibsens eget. Det er så mange kvalifiserte narsissister blant hans hovedpersoner at han må ha kjent dem innenfra og hatt behov for å stille dem til doms. Mens han dikter Peer Gynt, skriver han til Bjørnstjerne Bjørnson: – Jeg roter i mine innvoller, og det på de steder som gjør mest vondt.

Vi kan jo tenke oss at det er denne Peers vandring på via dolorosa – smerteveien – gjennom 5. akt som gjør det mulig å hente Solveig inn i livsavslutningen. Som åpner for tilgivelse og forsoning. Bare den forbeholdsløse, totalt aksepterende favnen kan roe ned et menneske i krig med seg selv.

Kommenter innlegget

Filed under Biografiar, Kunst og handverk, Litteratur, Menn

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s