Bakstekjerringene

To kvinner som virkelig har noe å fortelle

bakste

«De er nær på 170 år gamle tilsammen disse to, Marie Løkken ved baksthellen og Marie Bakken ved bakstfjelen, og da skal man kanskje ikke si så mye på at de ikke gjør så mye av baking nå for tiden. Men gjennom mange årtier er det blitt mye «hardbrød» til under hendene deres.»

ALLE KVINNER 3. 10 1962: De gamle Marie-jentene i Sødorp er flatbrødbakere av det riktige slaget. Selv om den 81 år gamle Marie Bakken fortsatt tar på seg baking iblant, er det ikke lenger noen nødvendig levevei, og den 88 år gamle Marie Løkken nøyer seg nå for tiden med å ta seg av stekingen, når hennes navnesøster vår og høst kommer for å hjelpe til med baksten. Men det som var påemnet til å bli en koselig «drøs millom bakstekjerringar», ble i noen grad en sørgelig vise i moll. Selv med tidens legende slør kan minner fra vonder tider være unevnelige.

Fyrste gongen eg var borte, hadde eg fulle klær og seks kroner for heile året, forteller Marie Bakken. – Da var du låkare betalt enn eg. Eg fekk nå tjue kroner året og fulle klær, svarer Marie Løkken. Fulle klær er kjole og to par sko, tolv alen lerret og tre merker ull. Den ene forteller om 60 kroner for et hakvår som vinterbudeie, den andre nevner førti øre som betaling for en arbeidsdag som varte fra klokken seks om morgenen til både åtte og ni om kvelden.  -Det er ikke rart vi slo oss opp, sier Marie Bakken og smiler så smått i et ellers alvorlig ansikt. – Dei unge nå for tida ville ikkje tåld det vi gjorde. Da hadde dei vorte låke utruleg snøggt! legger Marie Løkken til.

Ingen av de to har noen sinne vært redd for å arbeide. Marie Løkken, som fortsatt steller sitt eget bo, sier riktig nok at hun aldri har hatt det så godt som siden hun kom på føderåd for snart tjue år siden, men helt fra konfirmasjonstiden har det vært budeiejobber for dem begge, de har arbeidet på Gålå-hotellet, og …

Det kan være at de er glade for at de ikke selv ble gamle i den tiden. Begge kan huske da legden fortsatt var i bruk, dette at gamle og svake mennesker ble satt bort og gikk fra gård til gård for å få et slags nådebrød, som det offentlige betalte for. Marie Løkken har selv erfart hva det vil si å bo i fjøset, men hun var ung den gangen og tok ikke skade av det – ikke synlig skader i alle fall.

Begge de gamle kvinnene er av søskenflokker på syv. De har samme minnet fra skoletiden, da de som var dårligst stilt og fikke kunne å få med seg mat hjemmefra, fikk tildelt to flatbrødstykker og en bit hvitost på skolen. De to Marie-kvinnene er tydelig glade for at de – tross nød og mager kost – slapp å spise av dette nådebrødet. Men det kunne nok holde hardt mange ganger på en husmannsplass som den Marie Løkken kommer fra.

«Furulund» er hjemmet til Marie Bakken, og det har hun bygd opp fra det som en gang var en steinrøys. I dag er det en velstelt plass med to små bolighus, en driftsbygning og et «eldhus», og tross de magre levevilkår har hun maktet det hele uten noen gang å stifte gjeld. Arbeidet med flatbrødleivene har vært som bitte små steiner i hennes byggverk.

Det blir elles berre lite eg bakar nå meir. Sidan trygda kom, må ein ikkje bale med slikt. Men eg likar å vera i arbeid.

Ho kan ikkje vera i ro , skyter Marie Løkken inn. – Gjer ho ikkje bakar, held ho på med bundingen og anna handarbeid. Ho lagar utruleg mykje vakre ting såleis.

Samtalen kommer inn på seterstellet, og de to forteller om ysting av «raudost» og kjerning av smør. «Skjørost» eller gammelost var det også vanlig å produsere. Marie Bakken forteller at hun en sommer hadde hele tyve melkekyr og over hundre geiter å stelle.

Fra trange tider er det kjent at mange gudbrandsdøler søkte og fikk seg onnearbeid i Østerdalen, hva det nå enn kunne komme av at folk østenfor hadde mer arbeid å selge enn gudbrandsdølene. Marie Løkken kan fortelle at hun også har vært med på en slik slåtteferd til Vingelen. Hun var 17 år den gangen, og ferden må således ha foregått like etter 1890.

Vi fekk ei krone dagen, og det var flott betaling. Vi gjekk frå her til Alvdal, tok toget videre til Tolga og gjekk siste delen att. Vi var to karar og fire gjenter i fylgjet. Unge var vi, i alle fall vi gjentene. Det vart mykje moro, og snille folk kom vi til, så eg har aldri angra den ferda. Vi gjentene skulle nå elles ta oss av rakinga, men eg hadde hug til å få prøvd meg som slåttekar. Det gjekk likevel ikkje likare til enn at eg slo av ljåbladet mot ei grastuve det fyrste eg gjorde. Etter retten skulle eg vel ha betalt det ljåbladet, men sjølfolket vart ikkje sinte på meg, og eg heldt meg nå til riva for resten av tida der!

Marie Løkken har vært glad i å synge, og hun er ikke i beit for å ta en trall. Mens navnesøstseren setter fram kaffe til oss, tar hun fram en regle med melodi til:

Kaffi det er drikken,
spandere, det er skikken.
Derfor blir så mange punger tom,  sa´n.

-Eg tur mest eg kan noko slikt som hundre viser. Dei er sanka opp etter teneste i mange gardar. Hadde eg ein gong høyrd ei vise, så kunne eg ho for seinare. Eg har ei på tjuge vers eller vel så det. Ho er sørgjeleg og handlar om kjærleik og slikt…

Redigert frå materiale på FB-sida til Paul Henrik Hage

 

 

Kommenter innlegget

Filed under Biografiar, Jordbruk, Kvinner, Setring, Uncategorized

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s