Forvist til Espedalen!

Om David Forbes, presten Galschjøt og Per Flåtå

nikkelverket

Nikkelverket i Espedalen i drift. Maleri fra Chr. Tønsbergs samling «Norge frenstillet i Tegninger». Man mener at Davis Forbes har malt det. 

KRISTIAN ELSTER D.Y: Den 21-årige skotte David Forbes, som drev Nikkelverket i Espedalen midt på 1800-tallet, var en usedvanlig utrustet mann. Ikke eldre enn han var, ble det nye verket betrodd ham, samtidig som han førte overoppsyn med verker i andre land. Han var selskapsmann, verdensmann. Og forvist til Espedalen! Han tok livet som det bød seg og førte selskapelighet i stor stil i fjellbygden, han kom på god fot med dølene. Det gikk ikke sjelden sterkt for seg, det lever ennu sagn om det.

david-forbes

Davis Forbes 1809-1868

Forbes´ nærmeste venn i disse årene ble den kjente prest Galschjøt, den gang huskapellan til sognepresten til Fron, en begavet mann, en rik personlighet og en fremragende taler. Men han var – som flere enn han i den tiden – ikke så nøye med å holde måten. Han var prest for verket så lenge det var i drift, han red til fjells så betids at han hadde en dag før messen, og det var ikke sikkert han var helt stø når messen skulle begynne. Men folk holdt av ham og bar over med ham.

Les hva Einar Hovdhaugen skriver om Nikkelverket.

Tonen blandt arbeiderne var da heller ikke alltid å stillferdig. Det var adskillig liv på den store danseboden som verket hadde reist. Det ble drikk og slagsmål, og som Iver Kleiven sier – «folk i di neraste bygdom såg itte på dæ som ei olykke, da verket slutta.»

Iver Forseth forteller om en dramatisk fest på Nikkelverket i 1849.

Og slutte gjorde det jo snart, og godt gikk det ikke den gang det ble drevet. Forekomstene holdt ikke hva de hadde lovet, og utgiftene ble for store. Men så lenge det var i gang, ble det drevet i stor stil. I 1855 måtte Verket gå til betydelige innskrenkninger, og i 1857 ga det opp – efter ti års drift.  En del år efter – i 18745 da prisen på nikkel steg – ble driften tatt opp igjen i en del av grubene. Den varte til 1888 og har siden ikke vært gjenopptatt.

I verdenskrigens siste år (første verdenskrig), under nikkelfeberen var det storfolk som hadde planer om å gjenoppta driften, de  var oppe og så på grubene. Så sluttet krigen, og alle slike planer sank i grus

Da var det slutt med alt arbeide og travelhet, med dans og drikk og glade selskaper på «Verket». Det var slutt med lange karavaner av sleder på vinteren, – de kunne mest nå fra den ene enden av vatnet til den annen, fortalte gamle Per Flåtå meg – hans far hadde vært snekker ved «Verket». Det var slutt med de store malmbåter som det hadde vært slik stas med – det går ennu sagn om dengang en av disse malmbåtene ble satt på vannet og presten Galschjøt holdt talen og døpte båten i champagne.

Arbeiderne drog sin vei, de små plassene de hadde drevet – Gulliksvollen, Gravskarlien, Vetlevollen og Rytviken og flere ble lagt øde. Men noen hadde drevet litt større gårdsbruk, og de ble ved gårdene og slo seg gjennom som best de kunne i denne fjellbygden, som ingen vei har, og hvor vinteren er så lang og streng.

smelteovn_espedalen

Den gamle smelteovnen i dag. Bilde fra Wikipedia

Men «Verket» forfalt. Den siste som drev jordbruk her og drev godt etter de små forhold, var Per Flåtå, han tok i mot folk og solgte kaffe og mat og skysset reisende over vatnet – det var før motorbåtenes tid. Han husket ikke så svært meget fra den tiden verket var i drift. Derimot huskeet han godt noen engelskmenn som fòr med kano oppover vannene – det er «Tre i Norge ved to av dem». Da Per var blitt gammel og ikke kunne klare seg alene, flyttet han til bygds. Men han lengtet tilbake til «Verket». Og midtvinters karret han seg den lange veien fra bygden til fjells igjen. Han ville hjem. Og noen uker efter fant de ham død foran ovnen. Han fikk dø hjemme. Hans stue står tom og synker mere og mere sammen for hver sommer. Snart vil den også være en hustomt som tyrhjelmen gror over.

likholmen

Likholmen i Valdrestjern. Foto: Kristian Elster d.y.

Ett minne fra «Verkets» tid lever ennu. På den ene siden av sundet inn til Valdresstjernet reiset seg en høi holme med slanke furutrær. «Likholmen» heter den. Det «Verkets» gamle kirkegård, det var for langt til bygds og for uveisomt til at de døde kunne føres dit ned. Så ble holmen innviet – og ennu den dag i dag er den bygdens kirkegård.

esp4

Likholmen heter i dag Gravholmen. «Stemningen kan nok sies å være noe annerledes enn man er vant til fra kirkegårder.» Tekst og bilde fra mapio.net

Redigert utdrag fra artikkel i Årbok for Den Norske Turistforening 1934

Éin kommentar

Filed under Biografiar, Menn, Verksemder

One response to “Forvist til Espedalen!

  1. Arild hansen

    Hei. Har dere årstallet for når Espedalen hotell brant ned?

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s