-Dette merkelige mennesket der oppe på Hundorp

IKgårutenfor

Israel Krupp på Tofte. Han «er en middels høy, kraftig kar som beveger seg med vuggende gange fram mot de ankomne. Under det kraftige, grå håret åpner det grovskårne ansiktet seg i et bredt smil.»

-Hundorp-bonden Israel Krupp var en av den hemmelige hærens viktigste støttespillere i mer enn førti år. Det hevder Ronald Bye og Finn Sjue i boka Norges hemmelige hær. Historien om Stay Behind., som kom i 1995 på Tiden Norsk Forlag.  Forfatterne har gitt  Israel Krupp et eget kapittel og spør:

Hvem var han så, dette merkelige mennesket der oppe på Hundorp i Gudbrandsdalen? Som klarte å holde seg unna rampelyset praktisk talt hele sitt liv? Bare en mindre del av livet hans har det til nå vært mulig å grave fram. Men den er desto mer interessant.
 Den som er lokalkjent og vet litt om Israel Krupps liv i Fron, kan her gå forfatterne nærmere etter i sømmene. Er de like omtrentlige i resten av sine avsløringer som de er med fakta om Israel Krupp på Tofte? Her er kapitlet om ham:

Denne sommervarme junidagen i 1973 ligger Gudbrandsdalen badet i sol. Lågen flyter rolig forbi Vinstra, Hundorp, Ringebu,Fåvang, Tretten, Øyer og ut i nordenden av Mjøsa ved Lillehammer. Turister passerer en og annen saktekjørende bonde på traktor. Dalen døser. Verdens fredeligste plett.En stor stasjonsvogn med gardiner i vinduene svinger av hovedveien ved Hundorp og glir opp mot Tofte gård. Et følge med israelere befinner seg i bilen, to av dem sitter i forsetet. Snart møter de en mindre bil. Israel Krupp sitter bak rattet. Bonden på Tofte gård er på vei ned i bygda, med Oslo som mål. Men da han ser de to i forsetet på den store stasjonsvogna, skjønner han at dette er det israelske følget som kvelden før meldte sin ankomst. Da hadde en kvinne ringt og spurt etter «farmer Krupp». Hun hadde sagt at de kom direkte fra Israel og at de ville besøke ham. Israel Krupp snur og drar tilbake til gården. Her venter israelerne på tunet. Krupp er en middels høy, kraftig kar som beveger seg med vuggende gange fram mot de ankomne. Under det kraftige, grå håret åpner det grovskårne ansiktet seg i et bredt smil. Han håndhilser på hver enkelt, og ber dem inn i våningshuset.
Hva som siden skjedde, kan intet levende vitne berette om i dag. Den eneste som har gitt sin versjon er Israel Krupp, nesten femten år senere.» Og det er en noe merkelig beretning. Krupp fortalte at han hadde blitt urolig etter telefonen kvelden før besøket. Men han syntes ikke at han kunne avvise dem, forteller han. Dagen etter fikk han likevel kalde føtter og bestemte seg for å dra til Oslo. Det var da han møtte stasjonsvogna på vei opp til gården.
—Jeg kunne jo ikke være feig. Jeg snudde.
Men hva var det så israelerne ville? Ifølge Krupp ga de ingen forklaring på det.
— Men jeg skjønte hele tiden at det var noe de ville, at de hadde noe på hjertet. Og det var trivelige folk. Jeg tilbød dem å overnatte, men det kunne de ikke. De skulle treffe noen på Birkebeineren i Lillehammer senere på dagen. De dro, og jeg har aldri hørt fra dem igjen. Dette var i det hele tatt et besøk som neppe ville fortjent en historisk fotnote om det ikke hadde vært for skuddene som falt en måned senere i Lillehammer. 21. juli ble marokkaneren Ahmed Bouchiki skutt ned og drept av israelske Mossad.
Da kom plutselig israelsk besøk kort tid i forveien hos Israel Krupp på Hundorp i et helt annet lys. For tilfeldig var det ikke at gårdbrukeren bar navnet Israel, at han var norsk jøde, forsvarsvenn og Israel-venn. Derfor var det — i ettertid — naturlig å tenke at dette israelske besøket til Krupp noen få uker før Lillehammer-drapet kunne ha noe med udåden å gjøre.
Skjønt interesse, det tok altså svært lang tid før besøket ble en offentlig sak. Nesten femten år tok det før saken havnet i avisspaltene. Like mange år etter at seks av Mossad-teamets medlemmer var blitt arrestert og ti hadde klart å flykte fra landet, inkludert han som løsnet skuddene. Og vel tretten år etter at fem av de arresterte hadde blitt dømt til relativt korte fengselsstraffer. Men da saken endelig kom i spaltene, kom den ikke lenger enn til lokalavisa. Ifølge Krupp fikk han — pussig nok — aldri noe svar på hva israelerne ville. Like pussig er det at han følte uro og fikk kalde føtter da han visste at de skulle komme på besøk. Hvorfor?
Nesten femten år etter koblet Krupp selv dette merkelige besøket sammen med drapet på Lillehammer kort tid senere:-
Jeg har aldri vært i tvil om at de israelerne som besøkte meg sommeren 1973 hadde noe med drapet på Ahmed Bouchiki å gjøre.
Etter at skuddene hadde falt på Lillehammer, ringte Krupp til Oslo for å si fra om besøket og om den mulige sammenhengen det kunne ha hatt med drapet.—Jeg ringte Forsvarsstaben, og meldte fra. Det må sies å være et merkelig sted å melde fra om en drapsmistanke. Avisa spør da også hvorfor han ikke i stedet meldte fra til politiet?
Krupp: — Jeg er ikke ansatt i politiet.
Hva skyldtes så denne hans forkjærlighet for forsvaret? Hva lå bak hans merkelige rapportering til forsvarets ledelse og ikke til politiet? Kunne det skyldes en sammenheng mellom det israelske besøket og udåden på Lillehammer en måned senere? Eller var årsaken Krupps gamle reflekser, hans nære forhold til forsvaret? For ikke å snakke om hans intime forbindelser med forsvarets hemmelige tjeneste?
Fortsatt er det ikke mulig å fortelle hele sannheten verken om besøket på Hundorp eller om norske hysj-tjenester på noen måte ga assistanse til Mossad-kollegaer. Derimot er det klart at Israel Krupp har vært en verdifull mann for Mossad i Norge. Samtidig viste han en varm fedrelandskjærlighet for Norge. Han pleide også et nært forhold til den militære etterretningstjenesten.Og et spesielt nært forhold hadde han til Stay behind. Krupp var en av den hemmelige hærens viktigste støttespillere i Norge.Han var både en del av systemet og en del av Stay behinds nærmiljø. Å fortelle Stay behinds historie uten å berette om Israel Krupp ville derfor være som å sette opp et hus på bare trekvart grunnmur.
Hvem var han så, dette merkelige mennesket der oppe på Hundorp i Gudbrandsdalen? Som klarte å holde seg unna rampelyset praktisk talt hele sitt liv? Bare en mindre del av livet hans har det til nå vært mulig å grave fram. Men den er desto mer interessant.

Israel Krupp spilte på det norske landslaget i fotball som slo – ikke Sverige, men Sveits 3-0 på Ullevaal 19. juni 1930. Bak fra venstre: Jacob Berner, Knut Andersen, Sverre Berg-Johannesen, Arne Børresen, Alexander Olsen, Israel Krupp, Jørgen Juve, Olav Gundersen. Foran: Egil Brenna-Lund, Henry Johansen, Thaulow Goberg. Det hevdes at han ble advart mot å være med til Berlin under OL i 1936, laget som tok bronse, fordi han så meget jødisk ut.

Familien kom østfra. Bestefaren var soldat under den russiske tsaren. Om oppveksten fortelles det lite, bortsett fra at han var fra beskjedne kår. På 30-tallet dukket han opp som habil fotballspiller. Så dyktig var han med lærkula at han fikk spille landskamp mot Sverige i juni 1930. Som indre venstre hadde han æren av å sørge for ett av Norges tre mål. Så kom krigen. Israel Krupp måtte flykte til Sverige, og gikk inn i de norske troppene der. Snart fikk han kureroppdrag inn i Norge. Flere ganger ble han bedt om å utføre viktige oppdrag for en av Arbeiderpartiets sentrale  lederskikkelser, Martin Tranmæl. Dette var en forbindelse som skulle komme godt med etter krigen.

Sommeren 1948 dukket så Krupp opp i en «helseleir» for unge jødiske jenter og gutter. Det skjedde like etter at staten Israel var proklamert 14. mai. Tilfeldige turgåere som passerte leiren, ble i alle fall fortalt at dette var en helseleir. Aktivitetene utfoldet seg på en slette i Bærum, ikke langt fra Skui. Her var en rekke norske militærtelt satt opp rundt Jødisk Ungdomsforenings hytte. I virkeligheten var «helseleiren» en militær treningsleir for jødiske kvinner og menn mellom 17 og 45 år.» Flere av deltakerne kom fra oppsamlingsleire i utlandet, personer uten hjem og land. Noen få kom fra Norge. Arrangøren var Haganah, den jødiske undergrunnshæren i Palestina som hadde kjempet for en egen jødisk stat — mot britisk kolonimakt og ikke minst mot Palestinas arabiske innbyggere.

Til sine nære og betrodde forbindelser kalte Krupp leiren ved Skui for «Utdanningssenteret».Det var Krupps gode og sentrale venner i Arbeiderpartiets ledelse som hadde gjort leiren mulig, ikke minst Martin Tranmæl, Haakon Lie og Trygve Bratteli. Det var ikke tilfeldig at Tranmæl var den første Ap-leder fra Youngstorget som besøkte den nye staten Israel. Våpen og annet utstyr til leiren var lånt ut fra Jegerkompaniet, Infanteriregiment 2 (IR-2), som den gang holdt til på Akershus festning.

Det har tidligere vært hevdet at avtalen om «Utdanningssenteret » ble inngått mellom enkelte i forsvaret og Haganah — uten at den norske regjering visste om det. Men blant de få gjenlevende kildene som kjente det hemmelige opplegget nærmest fra innsiden, hevdes det at regjeringen hadde godkjent det hele.»
Men var dette senteret egentlig noe mer, noe viktigere og langt mer eksklusivt enn en leir som skulle skaffe våpenkyndige rekrutter til den nye israelske hæren? En veteran med store kunnskaper om det nære samarbeidet hevder at senteret slett ikke handlet bare om  våpenopplæring. Det var på mange måter starten på det som snart skulle bli Israels mest kjente hemmelige tjeneste med operasjonsfelt i utlandet, Mossad — eller Institusjonen for etterretning og spesielle oppdrag. Det hevder i alle fall denne veteranen, en person som bør vite hva han snakker om.
Dette stemmer godt overens med hva Krupp i 1979 fortalte en av Stay behinds veteraner og en av de første sjefene for Blue Mix-nettet, nå avdøde Gunnar Bjålie. Kursene og våpenopplæringen ved Utdanningssenteret i Bærum tok sikte på «å skolere unge jøder for spesielle oppdrag ». I så fall betyr dette at rekruttene som fikk sin våpenopplæring ved Skui, var en del av den første kjernen i det nye Mossad. At de kom fra leire i mange og ulike land, kan også være en indikator på at rekruttene ble håndplukket. Allsidige kunnskaper om Europa ble sikret allerede i starten.
Dersom dette viser seg å være riktig, dreier det seg ganske enkelt om en sensasjon. Det ville bety at personer i den aller innerste sirkelen av arbeiderpartiledere i Norge har en viktig historisk «aksje» i Mossad. Dette ville kaste nytt lys over det uvanlig tette forholdet mellom Israels og Norges sosialdemokratiske ledelse i så mange tiår. Fra norsk side har Haakon Lie og Jens Chr. Hauge uten tvil vært nøkkelpersonene i dette samspillet.
Dette ville også forklare hvordan det kunne være et så uvanlig tett og fortrolig forhold mellom en norsk jøde på Hundorp i Norge og sentrale ledere i det israelske arbeiderpartiet, Mapai. Først og fremst dreide dette seg om landets statsminister i 60-og 70-årene, Golda Meir. På sin enkle, selvfølgelige måte bekreftet Israel Krupp dette nære forholdet mellom Golda Meir og ham selv senhøstes 1973:
— Har du hørt om Israel Krupp? spurte Stay behind-sjef Sven 011estad den ferske altmuligmannen i E-14, Frank Siljeholt.
— Ikke det, nei. 011estad smilte, akkurat slik en kunne forvente det når han fikk mulighet til å demonstrere sine forbindelser med «særdeles viktige personer» overfor en fersking i tjenesten.
— Han er norsk jøde, en meget viktig mann, fortsatte 011estad.
—Han er en meget viktig støttespiller for vår avdeling. Du skal snart få treffe ham.
Samtalen var over. Snart var bilen med sjåfør og sjef på vei fra Grønlandsleiret med kurs for Oslo sentrum.
— Vi kaller ham bare Ivar, understreket 011estad. Mer var ikke å si om den saken.
På et hjørne i Rosenkrantz gate ba 011estad sjåføren stanse, og åpnet døra. En tett og kraftig, gråhåret mann, kledd i jakke, rutete sportsskjorte og litt side bukser steg inn. Gjensynet mellom de to var hjertelig, sjåføren ble raskt presentert. Så startet turen, rundt og rundt i byens gater. Samtalen løp lett som den gjør mellom fortrolige. De snakket om dumpene, og utstyr til dumpene, om plassering. Om likt og ulikt i tjenesten. Om enkelte sensitive e-forhold. Krupp ga en rekke interessante opplysninger om forholdene i Israel. Det var tydelig at han var særdeles godt informert. Nå kunne han gi eksklusiv informasjon om Yom Kippur-krigen, også kalt Oktoberkrigen. I 1973 var Israel blitt tatt fullstendig på senga av et egyptisk lynangrep — et forsøk på å ta tilbake den israelsk-okkuperte Sinai-halvøya.

Som den mest selvfølgelige ting på jord sa Krupp plutselig, som en forklaring på hvorfor han visste så mye:

— Golda og jeg snakker ofte sammen. Ofte ringer hun hver dag. Hun formidler informasjoner fra blant annet Moshe Dayan.
Dayan var Israels forsvarsminister, mannen som ble kjent over hele verden for sin svarte « sj ørøverlapp» over høyre øye.
«Golda og jeg snakker ofte sammen.» Ordene festner seg for livstid i sjåførens hukommelse. Denne «Ivar» var sannelig litt av en kar. At han var en «meget viktig støttespiller», var neppe noen overdrivelse, tenkte sjåføren. Så tok kjøreturen slutt. De to herrene steg av, med restaurant Blom som neste, mer avslappende mål for dagen. På bilturen kunne de utveksle sensitiv informasjon. Så åpent kunne de ikke snakke på en restaurant.»
Det var neppe tilfeldig skryt Krupp serverte i E-14-bilen den dagen. Han hadde så mye og gjorde så mye at skryt hadde han ikke særlig behov for, selv om han nok var kjent for å være stor i kjeften av og til. Enkelte andre veteraner som lærte Krupp å kjenne, bekrefter at ingen annen nordmann hadde så nært forhold til Golda Meir som Hundorp-bonden. Den eneste som spilte i samme divisjon, var Haakon Lie. Dette var en viktig forklaring på at norsk e-tjeneste ofte var bedre informert om forhold i Israel og Midtøsten enn andre lands tjenester, til og med bedre enn CIA. For Krupp hadde slett ikke bare et godt forhold til Stay behind og Sven 011estad. Omtrent hver gang han var i byen, og det var ikke sjelden, tok han en tur innom Platous gate 14-16. Ikke sjelden var det Arbeiderpartiet og tjenestens dyktige Trond Johansen han skulle slå av en prat med.
I 1973 ledet statsminister Golda Meier personlig den eksklusive ledergruppen som styrte Operasjon Guds vrede. Operasjonen ble satt i verk etter at palestinske Svart September hadde aksjonert mot israelske idrettsmenn og -kvinner under sommer-OL i München 1972. «Guds vrede» skulle være et svar, en systematisk hevn, for tapte israelske liv i München. Framtredende palestinske representanter, talsmenn, intellektuelle over hele verden, især i Vest-Europa, skulle likvideres.
21. juli 1973 var turen kommet til den mannen som Mossad trodde var Al Fatahs og Yasir Arafats sikkerhetssjef, Abu Hassan Salameh. Men skuddene på Lillehammer drepte i stedet Ahmed Bouchiki. Hva Israel Krupp visste om Lillehammer-likvidasjonen er fortsatt et spørsmål uten sikkert svar. Sikkert er det derimot at skulle overhodet noen person i Norge ha visst om operasjonen på forhånd, måtte bonden på Hundorp være en av ytterst få.
Dette var i sannhet en meget viktig mann. Men i forhold til Stay behind var han neppe viktig fordi han hadde et så nært forhold til Israel. Den viktigste grunnen var nok at han spilte rollen som «grossist» for E-14. Han leverte kort sagt konfeksjon og andre sivile effekter til dumpene landet rundt.

Israel Krupp kjøpte Tofte Høilidshotell etter at det brant i 1940. Han bygde seg villa på tomta.

Krupp kjøpte også en nedbrent eiendom på Hundorp og bygde opp Tofte gård. Etter hvert startet han med hønseri, skogsdrift, hester og fiske og jakt i eiendommene oppe på fjellet. Da han kjøpte gården, skal han ha sagt de bevingede ord: «Jeg vil dyrke Norges annen etasje.»

Krupp var allerede skilt fra sin første kone Lilly da han kjøpte gården. Det hører med i Krupps lange livsløp at deres eneste sønn døde bare sju år gammel mens de var i Sverige under krigen.
Krupp kjøpte en del bygårder og boliger i Oslo, blant annet i Ebbells gate. Også på andre måter var han aktiv på hovedstadens boligmarked. Blant annet kunne han i 1965 yte e-tjenesten stor hjelp da staben flyttet inn i nytt hovedkvarter i Platous gate 14-16. Da opptrådte han som mellommann og leide lokaler rundt hovedkvarteret. Hensikten var å få ut eller hindre at andre fremmede leietakere slo seg til i nærheten av e-tjenestens bastion. Krupp eide også Oslo Linsømfabrikk, som han startet ganske tidlig. Likeså en konfeksjonsfabrikk som produserte skjorter på Hundorp. På toppen av det hele monterte og solgte han den svenske støvsugeren Ultra. Kort sagt, allerede få år etter krigen var Krupp en høyst rastløs og geskjeftig herre på varemarkedet.
Men særlig mye penger virket det aldri som Krupp tjente på alt det han drev med. Krupps juridiske rådgiver gjennom mange år, advokat Einar Wellen, uttaler:
—Krupp var en snill mann, men med et sterkt temperament. Med stor bekjentskapskrets. Økonomien hans var til tider høyt oppe, lavt nede til andre tider. Det virket som pengene  brant i lommene hans. Han måtte kjøpe et eller annet. Så gikk det bra en stund, siden nedoverbakke.
Det var nok «Ivars» leveranser av konfeksjon, uniformer, sivile klær og andre effekter til Stay behinds dumper som skaffet ham sikrest inntekter.  Utstyret kom dels fra egne fabrikker. Dels kjøpte Krupp store varepartier fra Brødrene London og solgte videre til E-14.

Israel Krupp (nr to fra høyre) i fjerde tropp av KP IV i Reservepolitiets feltbataljon VII. Foto frå Jødisk Museum.

Hvorfor hadde Israel Krupp et så tillitsfullt, og innbringende, forhold til nettopp Stay behind-systemet? Det spilte nok en stor rolle at han under krigen fikk et nært forhold til en så sentral lederskikkelse i Arbeiderpartiet som Martin Tranmæl. Dette fungerte åpenbart som en døråpner til resten av den indre Ap-kretsen. Etter krigen oppsto det for eksempel ganske raskt et positivt og nært forhold til en annen viktig person i Arbeiderpartiet, sekretær Haakon Lie. Det spilte nok også en viss rolle at han kom ut av krigen med kapteins grad. Med sine gode forbindelser, bakgrunn i forsvare og som aktiv forretningsmann pekte han seg ut som en viktig ressursperson for den hemmeligste av alle tjenester, Stay behind-hæren. Fra tidlig på 50-tallet var han med og bygde opp Stay behind. Senere CIA-direktør William Colby deltok for øvrig også i en Stay behind-øvelse i Krupps skogsterreng. Det var i 1951 mens Colby var stasjonert i Stockholm. At CIAs representant allerede tidlig deltok i en øvelse i Krupps hjemlige trakter forteller i klartekst hvor sentral posisjon — i eller utenfor Stay behind — Krupp må ha hatt. Enkelte mener at han var Rock-kaptein. Andre tror han var talentspeider og ressursperson for Stay behind, at han altså sto utenfor, men bidro sterkt til å bygge opp systemet.

Det mest sannsynlige er at han var med i systemet nesten helt fra starten av. Tidligere skipsreder Hans Otto Meyer forteller:
Jeg husker at jeg i 1954 ble invitert opp på Tofte gård på Hundorp for å være med i et jaktlag. Her deltok også tre-fire kjente personer fra næringslivet. Det var godt kjent at jeg hadde
store ressurser på grunn av rederivirksomheten min,. i jaktet både vel og lenge, og førte siden hyggelige samtaler over leirbålet. Siden, etter en tid, fikk jeg en henvendelse fra   mannen som tydeligvis eide gården og som arrangerte jaktlaget. Da fikk jeg vite at dette var Israel Krupp. Jeg ble spurt om jeg ville være med i det nye beredskapsarbeidet, i Stay behind. Det gikk opp for meg at den langvarige jakten nok var stelt i stand for å se hvordan vi som var invitert med, fungerte under forholdsvis krevende forhold.
Det var altså Israel Krupp som rekrutterte Hans Otto Meyer til Stay behind-hæren. Men det ser ut til at Krupp, sammen med sentrale lederskikkelser, snart fant ut at han burde «fase ut» sitt innside-engasjement. Kanskje var grunnen Krupps nære forhold til Mossad. Om dette ble kjent, ville det skape komplikasjoner. Fra da av deltok han med kanskje enda større kraft fra utsiden — som talentspeider, ressursperson og «grosserer», først og fremst for Rock, sabotasje- og geriljanettet.
Nå var ikke Krupps forhold til tjenesten uten problemer. At han etter få år kom på kant med Hans Otto Meyer fordi skipsrederen ikke ville låne ham noen millioner for å få ham ut av en pengeknipe, betydde neppe så mye. Viktigere var det nok at Krupp i første halvdel av 70-årene forsøkte å oppnå et mer direkte forhold mellom Mossad og Stay behind i Norge. Dette oppfattet «Knut», som da var nestkommanderende, som et utidig framstøt. Det skapte konflikter en tid. Men ikke større enn at 0ttestad holdt kontakten med Krupp, og snart sørget for at den på ny ble tett og solid.
25. oktober 1991 døde 83 år gamle «Ivar». Han ble minst 33 år eldre enn hva han hadde regnet med — og sagt til venner i 1953. Det året lot han seg feire både stort og flott på Hotel Continental i Oslo. 45 år skulle ikke gå upåaktet hen. Da enkelte av hans nære venner spurte hvorfor han til de grader feiret dagen, bemerket han: — Jeg regner ikke med å bli femti. Det var ikke slik at han fryktet at døden skulle innhente ham på grunn av sykdom. Årsaken var at han skulle ut på et farlig oppdrag. Sammen med en amerikansk oberst skulle han inn på et territorium som var okkupert av Sovjetunionen. Krupp spilte med andre ord aktivt på flere av de hemmelige arenaene. Men overleve oppdraget som ble gjennomført på midten av 50-tallet, det gjorde han. Ganske mange år senere fortalte han til en av sine venner:
Slapp jeg levende fra dette oppdraget, så hadde jeg love meg selv å drikke en hel flaske cognac på styrten. Det gjorde jeg — i Bodø — da vi kom tilbake.
 Dette var muligens første oppdrag av det slaget, men ikke det eneste. Da han ble begravet på den jødiske kirkegården ved Østre gravlund i Oslo, var det svært mange prominente ledere fra de hemmelige tjenestene til stede. Blant de svartkledde eldre menn var også daværende seksjonssjef i e-tjenesten, Trond Johansen, og den tidligere Stay behind-sjefen Sven 011estad. I et halvt århundre var Israel Krupp en viktig støttespiller for e-tjenesten, særlig den hemmelige hæren. Det fantes, og finnes, flere andre ressurssterke støttespillere. Men at Krupp nok var den mest originale, kan det neppe herske tvil om.
Hundorp-bonden Israel Krupp var en av den hemmelige hærens viktigste støttespillere i mer enn førti år. Israel «Ivar» Krupp var blant annet storleverandør av konfeksjonsutstyr til de første dumpene. Krupp hadde et svært nært forhold til Israels tidligere statsminister Golda Meir. Krupp var sannsynligvis en av Mossads aller viktigste menn i Norge. Den såkalte «helseleiren» som ble holdt ved Skui i 1948, var ikke bare et utdanningssenter for unge jøder som ville ha militær opplæring. Mye tyder på at senteret i virkeligheten var ett av flere tiltak for å etablere Mossad. Senteret skulle utdanne for «spesielle operasjoner».
Publisert her første gang 20. september 2014

2 kommentarar

Filed under Biografiar, Menn

2 responses to “-Dette merkelige mennesket der oppe på Hundorp

  1. Einar Kr. Holtet

    Skulle gjerne visst enda mer om CIA’s Colbys rolle i oppbyggingen av Stay Behind.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

w

Koplar til %s