I en modig manns hånd er øks et brukbart våpen

Tre nye bjørner er skutt av Skåbu-smed

bjørn

Klikk på bildet og se en litt fredelige måte å vekke bjørn av vinterdvale på.

LILLEHAMMER TILSKUER 1883: Smed Peder Pedersen i Skåbu drog tidlig om morgenen den 30te avsted fra sitt hjem for å se etter nogen bjørner, som han hadde hørt skulle ha hatt sitt tilholdssted på Metungen, en skogstrekning på østre side av Vinsterelven likeovenfor bygden. På veien gikk han innom hos en annen mann, Hans Stakstoen, og spurte om han ville følge med, hvortil denne straks var villig. Uheldigvis hadde Hans intet gevær, men i en modig manns hånd er en øks også et brukbart våpen.

 

Og med en sådan forsynte Hans seg, hvorpå de begge begav seg avsted.

Efterat de den største del av dagen hadde streifet omkring i skogen uten å oppdage minste spor av bjørnen, begynte de å gjøre seg fortrolige med tanken om å måtte vende hjem med uforrettet sak.

Som de imidlertid holder på å kravle seg frem gjennem et stygt ulende, der hvor lien styrter bratt nedover mot en liten elv, Hattaelven, får de i få meters avstand plutselig øye på en nylig oppkastet jorddynge, samt flere merker, hvorav de tydelig skjønner, at de her står like ved skogkongens vinterpalass.

Peder griper øyeblikkelig sitt gevær, som Hans en stund har båret, og denne før igjen sin øks, og da begge er like ivrige efter ¨få gjøre nærmere bekjentskap med den oppdagede bekvemmelighets beboer, rykker de fremad, Peder foran og Hans følgende ham like i hælene med «skarpen Øxe ihænde».

Adkomsten var imidlertid ikke lett, da en stor omfalden trestamme lå like foran hiets inngang og sågodtsom skjulte denne. Da de er komne like til inngangen, ser de derinne hodet av en stor bjørn, der viser dem en rekke hvite tenner i deres fulle lengde.

Våre jegere lar seg ikke forbløffe herav, ti mens Hans med løftet øks står ferdig til å motta bjørnen om denne skulle få isinde å forsøke et utfall, bereder Peder seg til å sende den en varm hilsen fra sin Remington.

Dog var dette forbundet med noe besvær på grunn av den omtalte trestamme; men endelig får han stillet sin rifle i den forønskede retning og sender på få tommers avstand en ekspresskule like inn under øret på den grinende bjørn, og dermed var naturligvis dens saga ute.

Ved igjen å titte inn i hiet oppdager de en mindre bjørn, der også ble skutt; men endda kan de se noe, som rører seg derinne. Peder skyter atter, og i det samme kommer en såret bjørneunge styrtende ut og setter i med et iltert skrik, men Hans, der nu også var bevæpnet med en tykk granstaur, gir med denne ungen et slag i hodet, så den tumler død tilbake.

De skutte bjørne var en binne, der veiede 99 kg og dens unger, der tilsammen veiede 55 kg.

Lillehammer tilskuer 21.3.1883

Kommenter innlegget

Filed under Biografiar, Jakt og fiske, Menn

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

w

Koplar til %s