Kampen for slakterisamvirket

slakteri

Det gamle Otta-slakteriet. Iver Lo ivret for et samvirkeslakteri i Nord-Gudbrandsdal. I 1953 sto det ferdig – på Otta.

ERIK SØNSTELIE OG CHRISTIAN LO: Det er i de harde 30-årene: Iver Lo er reist til Kjøtthallen i Oslo med slakt. Det er mange selgere, mange dyr. Støy, ståk og handel. Men gårdbrukerne, som er kommet fra mange kanter av Østlandet, er fullstendig prisgitt karene i skalkhatt som går rundt og skambyr på dyrene. Den unge gårdbrukeren fra Nord-Fron blir etter hvert så arg at tårene presser på. Det er ren utbytting, regelrett ran: Skal han få solgt, må han nærmest gi fra seg grisene.

Iver laster opp grisene på bilen igjen. Det er et siste, desperat forsøk på å få en bedre pris på grisene han har med seg. Da blir han budt 8 kroner. Åtte kroner!

Iver sier tvert nei, snur sint og såret på hælen, setter seg inn i bilen – og drar hjem hele veien til Vinstra.  Pokker heller, han nekter å legge seg flat.

Uken etter selger han i smått – for 12 kroner! Var det ikke det han visste?

Iver kom stadig tilbake til den gangen han reiste til hovedstaden for å selge to kasser med smågris på Kjøtthallen. Hans etter hvert intense engasjement for samvirkets sak, sprang ut fra opplevelser som dette.

Moren, Rønnaug, solgte flesk. Og Iver husker hvor galt han syntes det var at hun bare fikk 60 øre kiloen.

De hersens oppkjøperne kom til gården, arrogante og med alle kort på hånden. De forventet å bli behandlet som fyrster, skulle ha servering og dram. De kunne sitte og akkedere hele dagen, for bare å gi dem lite eller ingen ting tilbake for alt slitet.

Eget slakteri!

De bitre hendelsene førte til at Iver rett etter krigen, i 1945, tok initiativet til en slakteriorganisasjon i Nord-Gudbrandsdal.

35-åringen mente at det var spesielt viktig å skaffe Nord-Gudbrandsdal et eget samvirkeslakteri som kunne få mottak, foredling og omsetning inn i skikkelige former.

Under krigen og i årene etter gikk det for eksempel stadig mer slakt til Felleslakteriet i Oslo. Problemet med disse sendingene var at sendingene av slakt måtte ordnes i fellesskap: Produsentene måtte vente til de kunne sende ei full jernbanevogn med dyr.

På grunn av at bøndene fulgte de gamle slaktetidene, slaktet alle samtidig. Dermed ble det leveringsproblemer i Oslo. Vogner med sauer kunne bli stående i dagevis på Grefsen stasjon og vente på tur til slakting. Slaktevekta sank og det kunne bli rene priskrigen blant leverandørene på slakteriet også.  Det hendte at tilbudet ble så dårlig at leverandørene måtte ta med seg dyrene hjem igjen.

«Dette var uholdbart» mente Iver, og la seg i sælen for å få gjort noe med det.

Kuppet årsmøtet

Han var egentlig varamann til årsmøtet i Norges Kjøtt- og Fleskesentral (NKF) i 1947, men Iver fikk ordnet det slik at den egentlige utsendingen frivillig sa fra seg plassen. Dermed kunne han delta.

slakting

slakteriet på Otta-anlegegt dannet modell for samvirkeutbyggingen i resten av landet

Men NKF-ledelsen var mot et slakteri på Otta, slik Iver ivret for. Derfor hadde den behendig unngått å sette saken opp på dagsordenen.

Det stoppet ham ikke. Iver hadde forberedt seg godt, med tegninger og planer på et eget ark. Disse hadde han fått mangfoldiggjort.

Under dagens siste punkt, ”Eventuelt”, reiste han seg opp og ba om ordet. Mens han gikk frem på talerstolen sørget to sekretærer, etter avtale med Iver, for å dele ut arkene til alle i salen. Det hele gikk fort. Styret forstod knapt hva som skjedde.

«Det ble en voldsom reaksjon fra styrebordet. Men saken min fikk til slutt grønt lys. Jeg klarte å overbevise dem», minnes Iver.

Det var et regelrett kupp. Iver tok de gamle bondelagslederne på sengen. Og lyktes.

Småbrukerlagene og de andre bondelagene i dalen kom med etterhvert, og andeler ble tegnet i slakteriet. Otta-anlegget ble ferdig og kom i drift i 1953 under navnet Gudbrandsdal Slakteri AL.

Full samling

otta

Iver Lo var med på å starte ti slakterier. Her er det nye slakteriet på Otta – der alt startet. Byggemøtene ble holdt i 1976.

I 1963 ble så alle samvirkeslakteriene i Opplad og Hedmark organisert under en paraply og ble til Hed-Opp.

For produsentene førte dette til store fordeler.

Iver satt i ledelsen for samvirkeslakteriene.

«Jeg ble valgt til varaordfører. Men ordføreren var mye syk. Derfor fungerte jeg som ordfører i tre år. Siste gang jeg ble valgt til ordfører var i 1955. Da fikk vi nye vedtekter og nye regler. Vi fratok Norges Kjøtt og Fleskesentral retten til å bestemme selv. Slakteriet ble en selvstendig juridisk enhet, men vi knyttet oss selvsagt til NKF», sier Iver.

Iver jobbet mye med å utforme vedtektene.

«Vedtektene var etter mønster fra melkeorganisasjonene. Det var mye strid. Vi hadde to dages årsmøte om saken. Men til slutt gikk det gjennom», minnes Iver.

NKF-ordfører

I 1950 ble han valgt til ordfører i NKF.

«Alle årsmøtene ne var i Oslo. Men jeg foreslo at vi skulle ha det i Oslo bare annethvert år. Det fikk jeg gjennom. Jeg ønsket at man skulle komme ut og se seg rundt på bygdene. Det hadde vi sunt av, mente jeg. »

Og slik ble det.

«Jeg inviterte dem til Rondane. Vi sto ikke særlig sterkt økonomisk, men vi gjennomførte et to dagers møte på Rondane Høyfjellshotell. Jeg husker jeg fikk dem med ut. Vi sto på trappen etter vi hadde kommet, og sang ”No ser eg atter slike fjell og daler.” Det slo an! Det møtet ble bra for alle.»

«Hvordan opplevde du denne tiden?»

«Det var hardt kjør, men utrolig givende. Vi fikk gjennom ting. Det skjedde noe. I politikken hadde jeg opplevd det stikk motsatte. Dette var noe annet! Alt tok tid. Alt var så vanskelig. Nå gikk det så det suste, med slakteri etter slakteri.»

Fra 1950 til 1955 ble det på løpende bånd startet ni nye slakteriorganisasjoner. I Nord Østerdal blant annet. Det var et veldig tilskudd.

Det var slakteriene i Gudbrandsdalen som hadde overskudd på kjøtt. Vestfold, andelsslakteriet i Telemark osv. hadde underskudd.

«Men Gudbrandsdalen hadde overskudd hele tiden. Det var bare å levere – og det til gode priser. Det var grotid og veksttid. Omsider.»

2 kommentarar

Filed under Biografiar, Jordbruk, Verksemder

2 responses to “Kampen for slakterisamvirket

  1. Andreas Sandvik

    Takk for interessant historie. Jeg skriver «Med kjøtt på beinet – Slakterihistorien for Kristiansund og Nordmøre 1800 – 2016». En av Kristiansunds pølsemakere, Nils Halsnes reiste angivelig ned til Vinstra i 1947 hvor han arbeidet som pølsemaker. Er det noen som vet hvor? Jeg mener å huske at noen har fortalt at det var ved et samvirkeslakteri!
    Mvh. Andreas Sandvik
    tlf. 402 24 809

  2. CHG

    Legg ut spørsmålet ditt på Facebook-sida til historielaget, så får vi sjå om du får napp.
    mvh

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

w

Koplar til %s