Naturelskaren Ragnvald Krogenæs

krogenæs2

Møbelpioneren Ragnvald Krogenæs 1907-1969.

OLE CHR. RISDAL/RAGNVALD KROGENÆS:  Nokre år etter at eg skreiv boka om Ragnvald Krogenæs, fann broren hans, Knut Krogenæs, att nokre handskrevne papir der Ragnvald skildrar ein fisketur på Hersjøen og Øyvassosen. Han forelska seg både i folket og naturen ikring fjellbygda Skåbu. Særleg stas var det å vere saman med bygdeoriginalar. Teksta er gjengitt nøyaktig slik Krogenæs skildra det.

natur2

I desse traktene treivst Krogenæs særs godt. Biletet er teke frå Storhøliseter mot det storslagne Vinstravassdraget.

I de siste dagene har jeg stadig gått og gløttet bort på de to digre ørretene som står utskåret på selsdøra. Jeg har malt dem i fine gylne farver, og under står vekt, dato og fiskerens navn. Men navnet er ikke mitt. Nu har jeg vært på setra i hele sommer, men ennu ikke fått stor nok fisk som har vært døren verdig, og nu er fisket snart slutt. Det er liksom en stilltiende overenskomst alle virkelige sportsfiskere imellom, at ørret som skal foreviges på en seterdør eller en seterkrakk, bør minst være 1,5 kg. All ørret fra en halv til en kg, regnes jo som storfisk, og dem har jeg tatt mange av i sommer. Men den som skal stå på døren, den som man hele vinteren kan fortelle om, den har holdt seg borte. Men i dag skal den nå til pers da. Jeg har stått tidlig opp og skal en tur oppover Vinstraelven til Øvre og Nedre Hersjøen og frem til Øyvassosen.
Ute på setertunet er alt stille, men jeg hører mumling fra fjøset hvor budeiene allerede har begynt. De fire setrene under Storhøpiggen ligger i fin morgensol fra skyfri himmel, men det har det jo vært i hele sommer, så det er som det skal være. Jeg må være enig med gamle Theodor Caspari når han skriver i sine fjellskildringer: ”Storhøli seter, det vakreste seterleie i Norge”.
Jeg får sekken og malerkassen på rygg og setter farten opp nedover til Vinsterlona, ror vannet og tar fatt på stien på andre siden. Etter ca. to timers tur gjennom fint lenne, kommer jeg frem til buene ved Øvre Hersjøen. De seks-sju sølvgrå, mosegrodde fiskebuene og naust ligger strødd utover den saftige gressvollen som strekker seg ned til vannet. Det skal ha vært et feleger her i gammel tid, men det må ha vært i riktig gammel tid også, for de skjeve trebuene som står her nu ser ut som om de alltid har stått her, som de har vokst opp av selve vollen.
Det er sjelden folk her ved Hersjøen, buene står tomme og forlatt og forfaller fra år til år. Bygdefolket har vel annet å stelle med. Men min gode gode venn, bygdefiskeren Anton Reiret treffer jeg nok. Han hører til her oppe likeså vel som ørreten ute i vannet, og ganske riktig – nede ved båtdraget står Anton og tjærebrer båten. Vi hilser og jeg spør etter han og båtens befinnelse. Jo, sier Anton: – Det e verst me ‘n utapå, men det e verst me ‘n inni. Han mener øyensynlig båten. Anton har før om somrene alltid ligget i allmenningsbua, men i år hadde jeg hørt at han hadde fått ”sjølæiganés bu sjøl”, og han viser meg stolt opp til en ny fiskebu som ligger noe for seg selv. Her blir det kaffe, ”Reirékaffé” og hvetekake. Både hvetekaken og kaffen hans Anton er berømte både blant bygdefolk og enkelte privilegerte bykarer. ”Nå ska oss hå oss ‘n gó dråpå kaffé nå gut, så oss oss fe bloe té å gå”, sier Anton.
Det er koselig her i nybua til Anton, og da jeg tar frem en liten konjakk, blir det rent fest. Jeg får vite nytt om fiske og om enkelte fiskere som har slengt forbi. Anton hadde vært eitrende forbanna på noen byfolk som hadde ligget i telt på den andre siden av vannet. Han hadde vært en snartur i bygda med fisk, og da han kom oppover igjen var båten borte. Han fikk se teltet og ropte over at nå fikk dem komme med båten, ellers……og Anton fortalte dem at det var like straffbart å ta båt ved vann som å ta hest fra hestføllet i fjellet. Men etter unnskyldninger og godord fra byfolka, var nok Anton snart god igjen. Han hadde nok ikke så lett for å være langsint, Anton.

anton-h-reiret

Anton Reiret 1881-1964. Kanskje ein av dei største originalane i Skåbu. Han hadde bu ved Øvre Hersjøen og Ragnvald møtte han ofte når han var på fisketur.

Jeg ble så rodd over Hersjøen, og etter å ha avtalt med Anton at han skulle sitte modell for meg neste formiddag, gikk jeg det siste stykket frem til Øyvassosen.
Det har alltid forundret meg hvor få turister og sportsfiskere der i grunnen ferdes her inne ved Vinstervannene, som vel er noe av det vakreste og mest uberørte stykke Norge der ennu er tilbake, men det har også på en egoistisk måte gledet meg. Jeg har flere ganger i sommer gått og fisket langs elven mellom Øvre Hersjøen og Øyvassosen, åtte dager i strekk uten å se noe annet menneske enn engelskmannen som hver sommer holder til nede ved osen av Hersjøen. Den eventyrstemning som var over disse trolske buene herved det idylliske Øyvatnet, måtte ha vært en opplevelse selv for en Theodor Kittelsen og hans blyant. Jeg låste opp den gamle fiskebua, fikk lemmene fra og sengeklærne ut, og begynte å stelle malersakene.
Om kvelden er jeg nede i elven og prøver fisken. Jeg har holdt på et par timers tid og fått bra med fisk, men storfisk er det ikke blitt. Jeg rusler oppover igjen til osen for å prøve der etter at solen er gått. Her ytterst i osen, hvor elven tar fart og glir utfor i stryk, her står storfisk. Her har jeg tatt den før, så nu gjelder det seterdøren. Jeg vader ut mellom de store steinene i osen, og kommer ut til en bestemt plass der jeg bruker å stå, og begynner å kaste. Men det er bare småfisk nå. Ja, ja, så får jeg vente en stund enda. Jeg vader i land, legger fra meg stangen og begynner å sløye fisken. Den sprø reinmosen knaser tørt når jeg setter med. Fet fjellørret glinser mellom steinene når jeg rister ut den nesten fulle fiskeskrukken. For en fin aften det hadde vært og hvor godt det var å sitte her ved det blanke fjellvann og nyte stillheten. Jeg fulgte med blikket det sterke solspillet over fjellene, som langsomt flyttet seg utover vannet. Jeg skulle prøve en gang å male denne stille aftenstemningen ved Øyvassosen. Undres om jeg kunne få frem denne kontrasten mellom sterkt, gyllent sollys og skumt halvlys mellom den farvematte varmen som flyttet seg oppover, og den helt kjølige, farveløse tonen over vannet. Hvordan skulle jeg få gitt stillheten å øde. Jeg skar opp en fin halvkilos ørret, rev innmaten ut med raskt grep og slengte den ut i vannet. Der ute lå nu en mengde vindblåser og lyte hvitt mellom steinene i osen. Plutselig kvakk jeg til ved et stygt hest skrik som liksom kom dypt nedenfra vannet og seg utover. Jeg ble var en lom et stykke utpå, den dukket og var borte lange stunder, og kom uventet opp på nye steder. Nu hadde jeg det. Jeg ville male en lom. Nettopp en enslig lom ville fremheve stillheten og ensomheten ved fjellvannet. Kunne jeg på bilde få frem stillheten efter skriket av lommen, og slik stå og lye efter det øde skriket som fløt over vannet og blev borte inn mot fjellene på den annen side?
Nu forsvant solen ned bak heimen, og Skagfjellet kom sterkere frem mot den bleke aftenhimmel og speilet seg mørkt i vannet. Nu skulle det være tiden. Jeg satte på en ny mark og gjorde noen fine kast. Da hørte jeg plask av storfisk lenger opp i osen – og der! En stramming av snøret og en fin, bred hale begynte å vinke og plaske der ute. Snellen gikk, men det var nok ikke den til døren. En fin tremerking lå snart og glinset inne på steinen. Ut igjen, nu var sjansen der. Jeg kastet helt over mot den andre siden, og plutselig var den der igjen. En stor fisk gikk en halv meter opp av vannet, men den satt. Jeg så den ikke helt tydelig, men den kunne ikke være over kiloen. Storfisken pleide ikke å gå opp slik. Men der begynte snellen å gå. Jeg bendte stangen opp det jeg kunne og bremset av på snellen. Heldigvis tok fisken oppover mot strømmen. Hadde den gått nedover i stryket, ville det bli umulig å følge med her mellom de kjempestore steinene. Jeg fikk ikke vendt den før den hadde tatt neste hele snøret. Den snudde nedover en sving, og jeg snellet av alle krefter og rykket til bakover. Så bar det oppover igjen, jevnt og sikkert. Det måtte da minst være en tokilos. Tre ganger tok den nesten hele snøret, før jeg merket at den spaknet og kom nedover. Det var nok ikke mange kreftene igjen nu. Jeg vadet litt lenger ut, og snellet den helt inn. Den tok en siste kraftløs runde, og gikk utmattet inn i håven. Men da de lå ved siden av tremerkingen inne på steinen, ble jeg likevel unektelig skuffet. Fin var den, men kunne ikke være over 1,2 kg. Det var merkelig til krefter den karen hadde. Men løsningen på gåten fikk jeg da jeg skulle løsne fluen. For den satt nemlig ikke i kjeften, men i ryggen på ørreten, og så godt satt den at jeg måtte bruke kniv for å få den løs.
Nu hadde jeg fått blod på tann og den intense spenningen i kroppen man får når storfisken er ute. Jeg hadde to fine tilbud, men de satt ikke. Etter et kvarters tid var det slutt på vakene utover.
Ja, ja. Resultatet var da bra – men døren da? Hm, hm. Det får klare seg med en på 1.2 kg. Efter den bataljen skulle den sannelig på døren, og så kunne jeg male den ekstra fin – så skulle den nok ta seg ut!

Kommenter innlegget

Filed under Biografiar, Jakt og fiske, Menn

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

w

Koplar til %s