
Pål Kluften med fele. Basen hans fekk seg ein tur.
HARALD RUDI: Den gamle kontrabasen etter Pål Kluften var i bruk i ulike samanhengar. Instrumentet er stort – det er vanskeleg å handtere under transport og med skiftande temperaturar. Ved eit tilfelle gjekk det ikkje betre enn at det synte seg sprekk i ein sarg. Instrumentet tok til å skurre på visse tonar, og vart heller ubrukeleg. I heimbygda fanst mange flinke benksnikkarar, men det var knapt nokon som hadde ein kontrabas i verkstaden sin. Men gjennom ymse kontaktar inna spelmannsmiljøet fekk eg nyss om ein felemakar i Ottadalen. Han hadde godt ord på seg, og det han visste om godt felemakeri kunne koma til nytte i ein såra kontrabas. Etter å ha fått kontakt, kunne eg førebu med på å reise til han på Lalm. Men det var langt mellom bilane på femtitalet. Transporten vart eit problem. Men etter ei tid vart det ei løysing.