Nord-frøningene foregangsfolk, sør-frøningene sinker

untitled

Frya kraftstasjon kom på nettet i 1947 og leverte strøm til 1979. I dag har kraftverket vore kulisse til forestillingene i juvet under Peer Gynt-stemnet.

ASBJØRN RINGEN: I elektrisitet og kraftutbygging var nord-frøningene foregangsfolk, mens sør-frøningene var sinker. Elektrisiteten lyste opp flere norske bygder et tiår inn i det nye århundret. I Lillehammer hadde underet skjedd i 1894. I Nord-Fron kom den første generatoren i 1910, da Kongsli-folkene koblet den til en turbin i Lofossen. Fire år seinere kjøpte de en større turbin som produserte mer strøm enn Vinstra Bruk trengte selv. Det ble grunnlaget for Nordre Frons Elektricitetsverk. Den første lyspæra i Sør-Fron ble tent på Ulberg i 1915, med strøm fra et lite kraftverk i Ulbergåa.

Fire år seinere kom det to kraftverk i Fossåa, det ene tilhørte Isum, det andre Svelle. De leverte kraft til abonnenter i nabolaget, bl.a. fikk ungdomslokalet i Lia innlagt strøm i 1920. I resten av bygda lyste parafinlampene. Jordbrukstellingen i 1929 viser forskjellen på de to kommunene. Da hadde 335 av 629 bruk i Nord-Fron  strøm til lys, mens bare 40 av 443 i Sør-Fron hadde det samme.
El-verket kjøpte kraft fra Vinstra Bruk, men først måtte det bygge ledningsnett. Også det kostet penger. Banken lånte umiddelbart ut 3000 kroner. Året etter ble lånet økt med hele 50.000 kroner, mot pant i alle verkets eiendeler, nett etc. I tillegg måtte to mann fra styret stille som endossenter, Ole Brandvold og Jon Harildstad. Begge var forøvrig medlemmer av bankens forstanderskap. På nytt ser vi at folk tok personlig risiko i slike saker. Stadig flere ville ha innlagt strøm, og banken bidro med nye lån. Lånene ble sikret med pant i de nye linjestrekningene. Alt i 1918 lånte verket ytterligere 20.000 kroner, og i 1922, da linjen til Kvam og Sjoa skulle bygges ut, nye 50.000. Også da måtte styret garantere. .

Hedmarkingene fikk fallretter

Så kom Hedemarken kommunale kraftselskap inn i bildet. Hedmarkingene hadde ervervet fallrettighetene i Vinstra-vassdraget fra Kamfossen og ned. Selve fossefallet fikk de hånd om etter avtale med staten. Planen var å utnytte hele fallet til Lågen, men det kom først med Vinstra-utbyggingen flere tiår seinere. Den store optimismen rett etter første verdenskrig tok raskt slutt, og det stoppet med at Kamfossen ble utbygd i 1921. Dermed ble det heller ikke noe av hedmarkingenes planer om å forsyne egen region med kraft. Men Kamfossen leverte strøm til Skåbu og Kvikne, og dermed var det nok til at hele Nord-Fron kom på nettet. Kraftselskapet slet tungt. Kamfossen alene gav lite inntekter. Lånet ble forlenget, og rentene satt ned. Dette skulle bli en arbeidssom sak for banken. Den endte med at kommunene Romedal, Stange og Løten gikk ut av samarbeidet, og Hamar, Vang og Furnes kraftselskap overtok alle rettigheter. Banken måtte finne seg i å ta tap på dette kraftengasjementet, men det ble ikke verre enn 20.000 kroner.

Heller ikke Nord-Fron Elektrisitetsverk, som det etter hvert ble omdøpt til, hadde det bare greitt i mellomkrigstiden.  Leveringssikkerheten kunne være så som så. Mange var misfornøyde, og mange fikk betalingsproblemer. I 1930 skyldte mange penger for strøm. El-verket utstedte veksler og gikk til banken for å få gjort dem om til kontanter. Banken så seg etter hvert nødt til å stramme inn på dette, og vedtok i 1930 at slike lån for framtida bare skulle vedtas i styremøter.

Og som om ikke det var nok: Det viste seg at en del av arbeidet på strømnettet var for dårlig. Statens elektrisitetstilsyn kom med en knusende rapport i 1934. Denne situasjonen hadde banken forlengst fanget opp. Allerede i 1930 ble det vedtatt å kreve at selskapets pantegjeld ble nedbetalt med 10.000 kroner. Banken hadde kommet under vær med at en del stolper var temmelig medtatt, og at verdien av pantet derfor var redusert.

Men el-verket klarte seg, både gjennom mellomkrigstid og krigsår. I 1950 ble det overtatt av kommunen. I Sør-Fron gikk det tregere. I 1918 opprettet kommunen en elektrisitetskomité, men lite skjedde. Det var ikke bankens skyld. For banken var positiv når strømsaker dukket opp. Thorvald Isum fikk lån da han bygde ut kraftverket i Fossåa. Og i 1921 fikk AS Frya elektrisitetsverk et vekselobligasjonslån på 3000 kroner. Likevel ble det ikke noe strøm i Frya før under krigen.

Den mest spenstige idéen var å bygge ut Harpefossen, men det ble et for stort løft. Sør-Fron prøvde forgjeves å få med nabokommunene på en felles satsing. Heller ikke lyktes det i første omgang å bli enig med hedmarkingene. Tanken om strøm fra Kamfossen strandet på priser og kostnader med å bygge linjer. En fellesavtale med Ringebu om å kjøpe strøm fra en ny kraftstasjon i Moksa gikk også i vasken. I 1932 fikk elektrisitetskomitéen et kassakredittlån på kr 5000, et signal om at noe var i ferd med å skje. I 1933 skrev sør-frøningene avtale med Hamar, Vang og Furnes kraftselskap (HVF). Hedmarkingene bygde ut linjenettet slik at strømmen fra Kamfossen kunne føres fram. Og endelig, i 1934, ble lyspærene tent i de fleste hjem i Sør-Fron.

HVF finansierte denne utbyggingen selv, det ser ikke ut til at sparebanken deltok. HVF stod for kraftforsyningen til Sør-Fron fram til i 1958, da Sør-Fron kommunale elektrisitetsforsyning ble etablert. Da tok Sør-Fron Sparebank virkelig tak og gav et lån på kr 700.000 slik at kommunen kunne kjøpe det elektriske ledningsnettet. Lånet ble gitt med pant i linjenettet, i kommunens andel i Sør-Fron bank- og herreds-hus og i alle kommunens skogteiger. Dette utgjorde 17 prosent av bankenes samledeutlån. Det ble da også vanskeligere å få lån til andre formål den nærmeste tida. Som nevnt ble det ikke noen kraftutbyggingi Frya da idéen var oppe i 1920-årene. Men saken ble aktuell igjen etter krigen. Frya elektrisitetsverk og mølle søkte i 1946 om et lån på 100.000 «med pant i Bergdalen samt Fryafallene og maskiner som er for det meste innbetalt». Dette ble avslått fordi det ikke var anledning til å ta pant i maskiner, og «den sikkerhet som bydes i eiendommene ikke er tilstrekkelig for et så stort beløp».

Men kraftstasjonen ble bygd og kom på nettet i 1947. Finansieringen var nok ikke helt uproblematisk, for i 1948 fikk selskapet innvilget en kassakredittt på 50.000 kroner, med Paul Oden, O.E. Smidesang, Ingebrigt Killi, hotelleier Gunholdt, Th. Bakken og Anders Nuland som garantister. I 1951 søkte selskapet om å få utsatt rentebetaling. Styret i Sør-Fron Sparebank avslo dette, og det endte med at garantistene måtte punge ut for en del av lånet. I 1954 kjøpte Ole Smidesang kraftstasjonen. Frya  kraftstasjon leverte strøm på nettet til i 1979.

De kommunale kraftselskapene i Fronsbygdene slo seg sammen i forbindelse med kommunesammenslutningen i 1966, og seinere ble både Ringebu og Øyer med. I dag heter selskapet Gudbrandsdal Energi og er ett av de toneangivende  energiverkene i landet.

(Fra boka Bank i bygd og by) Publisert her første gong 15. november 2013

Éin kommentar

Filed under Verksemder

One response to “Nord-frøningene foregangsfolk, sør-frøningene sinker

  1. Ivar Myrrusten

    Hei. På mølla har jeg vert mange ganger med hest og kornlast og mel hjemover igjen som gutt. Det ble lang dag da vi sto i kø og venta kaldt og surt ved fossen.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s