Å bli utlevert som tosk for heile verda!

´N Ibsen tente se rik på me,
men tru ru at e fekk nytte tå ri?

 Odd Kjorstad skreiv prolog til Per Gynt-stemnet i 1972 og framførte dette på seterstemnet på Fryvollen i Sødorpfjellet:

«Det æ oventa å sjå så my folk frampå her,
for det meste æ ræ tomt i annakårt sæl.
E kjæm nettopp att frå ´n tur inni fjeillé –
Innpå Høinnflågå trefte´n Pær Fugglskjeillé.
N ´ymta på någå ´n nødig vilde næmne,
men e skjønte så my´ at det brygde opp te e stemné,
å det æ någå som heite at namnet forplikte,
å med synnatrekk va ræ for jakt småe utsikté –
nistskrippa bynte au å bli tom…

E prøvde e par sløyngje utpå Afstjøynn e rettnå
e par kjøo kun ´n vente å få? Men nei takk, sa´n.
Dæ æ vel itte bære å vente, når´n byne ser ti sæla,
så teinkj´ n på jente, å fluksens så æ røm der,
hulderpakket. Ja, ja´ n har vel sé sjøl å takke…
Je ru røm finger´n, så tæ røm hånna,
å folkeprate kjem ingen onna.
Døkk såg dæ vel aille? Det va oppljos færd,
men e ska lure på kå døm fæ utur di, likevæl.
Folk har så lett for å leiggje på,
Å fåe har evna te å trekkje efrå.

Her eit åre kom ein som keilla se Ipsen,
å dæ va guten som hadde gnisten.
Hain ha forpakta alt folkevette,
någå røm på fint keille sykologi.
´N gjekk her å sporde, å på ingor ri
speinn ´n ehop tråe
å berre naugre fåe.
Men sjå kå´n fækk te tå ri?
På e intervju heill tu
brukt´n fritt si diktaråre
å målå ut så e må tåle
å bli utlevert åt heile ver´n
me´n simpel kontrafei
så dæ gløse langt tå lei.
Ja, ra, slik du bli fortalt, slik æ ru,
Å sjøl så ha ru ingen ting du skul ha sagt.

Som om itte e skul ha vorte namnsport likevæl?
Dæ tek si tid, men dæ skul´ vore på ei annor gjærd.
Ut frå eit par historio servert på skrømt
bli ru tå diktera bedømt-
Resultat: herostratisk berømt!
Folk æ itte bære, døm dre fram dæ røm keinn heille ap med
å heilst da dålege eigenskape
døm finn hos andre
så itte røm sjølve ska bli å klandre
for ting som kanskje æ mye verre –
Domme æ røm au tesverre.-
Fortel du ei histori, forstår døm itte vitsen.
nå ja´n va itte reint borte der denna Henrikken Ipsen,
men ´n fa´le kar å kåmmå ut for,-
dæ budde for my tå ein kånstnar ti ´om, furt for.
Døm æ slike eille som rale å skriv någgå,
Å røm va itte bæræ e gammel-dåggå.
Fæ røm tak ti ein mager tråd
så keinn døm kånsta å leiggje på.-
´N kjeinne mest itte att se´sjøl, å dæ keinn så vera,
men dæ æ itte berre moro for ein døl
å bli utlevert som tosk for heile verda!

Men du bli ra kjent å bli mæ i avisom –
å da fæ vel pipa ein an låt?
For køm tå oss æ itte PR-kåt?
Å så bli ru kjendis å bli mæ på programmom
å fæ feite honorar når du fær ront e lannom.-
´N Ibsen au, tente se rik på me,
men tru ru at e fekk nytte tå ri?
E ha gått her å håpa på bære dågå,-
Å når sant ska seast, ha ræ besnas någå,-
´N ha i aillfaill ha´n stiji peisen på Hågå.-
Dæ æ tett ve e veks gut, når e sit oppå Hø´n
å ser utover dæ som e har nå,-
Teink, veig efrå Gausdal åt Furusjøn,-
å kafe å city, men pashle´og rå´.
For dæ ha vorte te ri at kjem du ne´ utur fjeille
æ røm med å eig ti re eille.
og å eige æ någå røm eille forstår
å eige re vil døm, med hud å hår.
Da æ røm i slekt og ska hale profitten
Om overskotet æ reine skiten.-

´N ha visst rett ti ri Ipsen: at «om blodet æ tynt
´n kjeinne seg alltid i slekt me´om Per Gynt».
Døm hoppe å sprett å kliv ned hafeillun,
døm elske å drekk å skyt rein inni fjeillom
for å syne åt eille som orke å sjå på at
her æ´n Per Gynt att oppattlågå.
Ja-ra, oppattlågå æ rette ordet
Å det æ itte my likheit å spore.
Dæ æ mesta oråd å kjeinne se´ sjøl
men dæ æ vel tefeille med så mang ein døl,-
når andre te fatt å ska lågå portrett,
bli re slik at alt fæ´n an´ let.
Eill ting fæ messom´n fremmon dåm,
Å portrettlikheita bli meire på råm.
Nei, ´n lyt gjera som andre å ta for se tida
Å sjå på tinga frå dein humoristiske sida.
Dæ æ lø´le au ma, å vera med
å sjå kåles døm prøve å skåpå se te.
Dæ æ snart itte tal på eille som ha prøft se
på å finne dåmen å ånne på,
ha e nær sagt, å få låv å ta me e hånna,-
som om dæ æ nån som ha rett te ri?
Døm forles se på Ipsen å poesi
men det vesle som hein ha å fårå me
dæ ha´n da, forsyne me lånt tå me!

E like slett itte at døm driv ap me´ n mor.
Te dæ va ho for god, å alt for stor.
Men «Mor Åse» va meir, ska oss si, Ipsens dikt
å kvinnfolka si røm, døm forstår se på slikt,-
så om døm si replikkein på kår sin måte
så fæ røm døm dæ likevel te å låte
som om døm meine kårt ord døm si,
å anten døm nå ska leje heill gråte
så veit døkk døm har ingen vansje med di.

Men e vil få vera me sjøl, som e støtt ha vore.
Ein ekte, sjølvgjort å fjeillgjort døl
å itte berre ein buldrande orre
som keinn etteåpåst å skifte rolle.
E æ støst tå røm eille! Ja, større heill dæ,
æ re någå som ska skje,
så æ ræ e som æ med.
E skjønne problema å løyse røm eille
om e æ mon åleine inni villaste fjeille.
Men folk vil itte høre, så keinn døm ha re så godt.
Nå´n svelt, nå´n frys, nå´n ha de så godt.
Gjer som e, lev einkelt å sunt,
nytt de tå sjansa, å dæ æ de vel unt,-
Men pass de så ingen fæ sjansen på de
For da keinn du saktens bli tvinga i kne.
Ha desse folka ni Bryssel hørt meir på me,
så ha re eilder vorte spørsmål om EEC.
E skul´ gjort regler for heile ver´n
å itte berre for ein snyt til Europa,
å døm som itte vilde bli på fer´ n
kun fått gode stonde te sti att å kopa.
E skul sørt for onneskrift tå heile etaten
å gjett blanke svarten i Romatraktaten.

Denna Henrikken Ipsen vilde ha ræ ti di
at oss dølæin bestandig skul ha litt på si,
Men dæ æ´n dåleg skjeinkjar som gløme se sjøl,
Å dæ ligne slett ingen gudbrandsdøl.

Veit du kå´n sa?
«At være seg selv», sa´n, «er seg selv at døde!»
Ha ru hørt slikt prat? Køm vil vera me på slikt?
Dæ fæ gå for ein prelat, men for oss æ re dikt!

Da e sa e va me sjøl, så la´n te eit «nok»
å sa de va ´n arv frå dølom en bloc.
Men vil ´n eksistere å vera te
lyt´ n tute med ulvom ´n æ ute med.
Nå ja, nok om dæ. Oss æ itte her for å prate EEC.
Nå heitest det forresten EF, dæ æ vel meire dekkjande
men dæ ha au ette kårt vorte meire tankevekkjande,
på sume verke dæ tetrekkjande
på andre meir orovekkjande.
Oss ska få uttålå oss nå i neste månad:
For heill emot, å ingen bli skåna.
Bestemmelsen må tas, å åt sempember ha røm lagt ´n
e synest oss skul gjera dæ åv onne jakten!
Kå nå utfeille bli, e synst oss lyt freste
før oss let oss feste
å skjerpe sansen for eige beste.
Itte fjakle med døm som æ stinne tå mynt
da æ døkk iallfall itte i slekt me´om Per Gynt!

E ha det travelt, godtfolk, men vilde slå tå en prat
E ska nedpå Vingstra på stemne i dag, døm ha værd´ ut
ein ny ein i rollun mine
å nå visstnok ein tå ri riktig fine.
Men likevel ei type tå apekatt-slekten
som like å ekte, å ei som har det i ætten.
Teknytning åt Dalom har´n frå før,
men det mangle my på oss keinn keill´n døl.
Ein bessfar susla som medisinmeinn uppi Veillers
å for alt e veit har´ n e syster på Sel.
Men blodmangel bli re nå likevel.
I bussrull å vøyillmålsbrok
kunn ´n missta´n for´n kop
Nei, i klædrakt å fakte så virke ´n meir nåbel,
Å kjent æ´n tå æille, vår kjære Per Aabel,-
så e har nå vel eille med me, æ re von
når e ønskj´om jertle velkome åt Fron!

Nei, nå må e gå, e ha litol tid.
E ska ned på Vingstra på tivoli.
Leva så vel, å ha dæ bra,
å ska røkk åt Vingstra
så treffest oss da.-

Publisert her første gong 17. juni 2014