Å bli utlevert som tosk for heile verda!

Odd Kjorstad´N Ibsen tente se rik på me,
men tru ru at e fekk nytte tå ri?

 Odd Kjorstad skreiv prolog til Per Gynt-stemnet i 1972 og framførte dette på seterstemnet på Fryvollen i Sødorpfjellet:

«Det æ oventa å sjå så my folk frampå her,
for det meste æ ræ tomt i annakårt sæl.
E kjæm nettopp att frå ´n tur inni fjeillé –
Innpå Høinnflågå trefte´n Pær Fugglskjeillé.
N ´ymta på någå ´n nødig vilde næmne,
men e skjønte så my´ at det brygde opp te e stemné,
å det æ någå som heite at namnet forplikte,
å med synnatrekk va ræ for jakt småe utsikté –
nistskrippa bynte au å bli tom…

E prøvde e par sløyngje utpå Afstjøynn e rettnå
e par kjøo kun ´n vente å få? Men nei takk, sa´n.
Dæ æ vel itte bære å vente, når´n byne ser ti sæla,
så teinkj´ n på jente, å fluksens så æ røm der,
hulderpakket. Ja, ja´ n har vel sé sjøl å takke…
Je ru røm finger´n, så tæ røm hånna,
å folkeprate kjem ingen onna.
Døkk såg dæ vel aille? Det va oppljos færd,
men e ska lure på kå døm fæ utur di, likevæl.
Folk har så lett for å leiggje på,
Å fåe har evna te å trekkje efrå.

Her eit åre kom ein som keilla se Ipsen,
å dæ va guten som hadde gnisten.
Hain ha forpakta alt folkevette,
någå røm på fint keille sykologi.
´N gjekk her å sporde, å på ingor ri
speinn ´n ehop tråe
å berre naugre fåe.
Men sjå kå´n fækk te tå ri?
På e intervju heill tu
brukt´n fritt si diktaråre
å målå ut så e må tåle
å bli utlevert åt heile ver´n
me´n simpel kontrafei
så dæ gløse langt tå lei.
Ja, ra, slik du bli fortalt, slik æ ru,
Å sjøl så ha ru ingen ting du skul ha sagt.

Som om itte e skul ha vorte namnsport likevæl?
Dæ tek si tid, men dæ skul´ vore på ei annor gjærd.
Ut frå eit par historio servert på skrømt
bli ru tå diktera bedømt-
Resultat: herostratisk berømt!
Folk æ itte bære, døm dre fram dæ røm keinn heille ap med
å heilst da dålege eigenskape
døm finn hos andre
så itte røm sjølve ska bli å klandre
for ting som kanskje æ mye verre –
Domme æ røm au tesverre.-
Fortel du ei histori, forstår døm itte vitsen.
nå ja´n va itte reint borte der denna Henrikken Ipsen,
men ´n fa´le kar å kåmmå ut for,-
dæ budde for my tå ein kånstnar ti ´om, furt for.
Døm æ slike eille som rale å skriv någgå,
Å røm va itte bæræ e gammel-dåggå.
Fæ røm tak ti ein mager tråd
så keinn døm kånsta å leiggje på.-
´N kjeinne mest itte att se´sjøl, å dæ keinn så vera,
men dæ æ itte berre moro for ein døl
å bli utlevert som tosk for heile verda!

Men du bli ra kjent å bli mæ i avisom –
å da fæ vel pipa ein an låt?
For køm tå oss æ itte PR-kåt?
Å så bli ru kjendis å bli mæ på programmom
å fæ feite honorar når du fær ront e lannom.-
´N Ibsen au, tente se rik på me,
men tru ru at e fekk nytte tå ri?
E ha gått her å håpa på bære dågå,-
Å når sant ska seast, ha ræ besnas någå,-
´N ha i aillfaill ha´n stiji peisen på Hågå.-
Dæ æ tett ve e veks gut, når e sit oppå Hø´n
å ser utover dæ som e har nå,-
Teink, veig efrå Gausdal åt Furusjøn,-
å kafe å city, men pashle´og rå´.
For dæ ha vorte te ri at kjem du ne´ utur fjeille
æ røm med å eig ti re eille.
og å eige æ någå røm eille forstår
å eige re vil døm, med hud å hår.
Da æ røm i slekt og ska hale profitten
Om overskotet æ reine skiten.-

´N ha visst rett ti ri Ipsen: at «om blodet æ tynt
´n kjeinne seg alltid i slekt me´om Per Gynt».
Døm hoppe å sprett å kliv ned hafeillun,
døm elske å drekk å skyt rein inni fjeillom
for å syne åt eille som orke å sjå på at
her æ´n Per Gynt att oppattlågå.
Ja-ra, oppattlågå æ rette ordet
Å det æ itte my likheit å spore.
Dæ æ mesta oråd å kjeinne se´ sjøl
men dæ æ vel tefeille med så mang ein døl,-
når andre te fatt å ska lågå portrett,
bli re slik at alt fæ´n an´ let.
Eill ting fæ messom´n fremmon dåm,
Å portrettlikheita bli meire på råm.
Nei, ´n lyt gjera som andre å ta for se tida
Å sjå på tinga frå dein humoristiske sida.
Dæ æ lø´le au ma, å vera med
å sjå kåles døm prøve å skåpå se te.
Dæ æ snart itte tal på eille som ha prøft se
på å finne dåmen å ånne på,
ha e nær sagt, å få låv å ta me e hånna,-
som om dæ æ nån som ha rett te ri?
Døm forles se på Ipsen å poesi
men det vesle som hein ha å fårå me
dæ ha´n da, forsyne me lånt tå me!

E like slett itte at døm driv ap me´ n mor.
Te dæ va ho for god, å alt for stor.
Men «Mor Åse» va meir, ska oss si, Ipsens dikt
å kvinnfolka si røm, døm forstår se på slikt,-
så om døm si replikkein på kår sin måte
så fæ røm døm dæ likevel te å låte
som om døm meine kårt ord døm si,
å anten døm nå ska leje heill gråte
så veit døkk døm har ingen vansje med di.

Men e vil få vera me sjøl, som e støtt ha vore.
Ein ekte, sjølvgjort å fjeillgjort døl
å itte berre ein buldrande orre
som keinn etteåpåst å skifte rolle.
E æ støst tå røm eille! Ja, større heill dæ,
æ re någå som ska skje,
så æ ræ e som æ med.
E skjønne problema å løyse røm eille
om e æ mon åleine inni villaste fjeille.
Men folk vil itte høre, så keinn døm ha re så godt.
Nå´n svelt, nå´n frys, nå´n ha de så godt.
Gjer som e, lev einkelt å sunt,
nytt de tå sjansa, å dæ æ de vel unt,-
Men pass de så ingen fæ sjansen på de
For da keinn du saktens bli tvinga i kne.
Ha desse folka ni Bryssel hørt meir på me,
så ha re eilder vorte spørsmål om EEC.
E skul´ gjort regler for heile ver´n
å itte berre for ein snyt til Europa,
å døm som itte vilde bli på fer´ n
kun fått gode stonde te sti att å kopa.
E skul sørt for onneskrift tå heile etaten
å gjett blanke svarten i Romatraktaten.

Denna Henrikken Ipsen vilde ha ræ ti di
at oss dølæin bestandig skul ha litt på si,
Men dæ æ´n dåleg skjeinkjar som gløme se sjøl,
Å dæ ligne slett ingen gudbrandsdøl.

Veit du kå´n sa?
«At være seg selv», sa´n, «er seg selv at døde!»
Ha ru hørt slikt prat? Køm vil vera me på slikt?
Dæ fæ gå for ein prelat, men for oss æ re dikt!

Da e sa e va me sjøl, så la´n te eit «nok»
å sa de va ´n arv frå dølom en bloc.
Men vil ´n eksistere å vera te
lyt´ n tute med ulvom ´n æ ute med.
Nå ja, nok om dæ. Oss æ itte her for å prate EEC.
Nå heitest det forresten EF, dæ æ vel meire dekkjande
men dæ ha au ette kårt vorte meire tankevekkjande,
på sume verke dæ tetrekkjande
på andre meir orovekkjande.
Oss ska få uttålå oss nå i neste månad:
For heill emot, å ingen bli skåna.
Bestemmelsen må tas, å åt sempember ha røm lagt ´n
e synest oss skul gjera dæ åv onne jakten!
Kå nå utfeille bli, e synst oss lyt freste
før oss let oss feste
å skjerpe sansen for eige beste.
Itte fjakle med døm som æ stinne tå mynt
da æ døkk iallfall itte i slekt me´om Per Gynt!

E ha det travelt, godtfolk, men vilde slå tå en prat
E ska nedpå Vingstra på stemne i dag, døm ha værd´ ut
ein ny ein i rollun mine
å nå visstnok ein tå ri riktig fine.
Men likevel ei type tå apekatt-slekten
som like å ekte, å ei som har det i ætten.
Teknytning åt Dalom har´n frå før,
men det mangle my på oss keinn keill´n døl.
Ein bessfar susla som medisinmeinn uppi Veillers
å for alt e veit har´ n e syster på Sel.
Men blodmangel bli re nå likevel.
I bussrull å vøyillmålsbrok
kunn ´n missta´n for´n kop
Nei, i klædrakt å fakte så virke ´n meir nåbel,
Å kjent æ´n tå æille, vår kjære Per Aabel,-
så e har nå vel eille med me, æ re von
når e ønskj´om jertle velkome åt Fron!

Nei, nå må e gå, e ha litol tid.
E ska ned på Vingstra på tivoli.
Leva så vel, å ha dæ bra,
å ska røkk åt Vingstra
så treffest oss da.-

Publisert her første gong 17. juni 2014

Kommenter innlegget

Filed under Biografiar, Kunst og handverk, Litteratur, Menn, Språk

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s