Nordover for å berge livet

tegn2

Tegning: Amund Hagen, Oppdal

HANS OLAV LØKKEN: Vi skriver året 1832. Tre smårollinger har forlatt Fron, brødrene Ola (6) og Torgeir (9), samt Tjøstolv (9) fra blant annet husmannsplassen Tofteflaten under Tofte – vel vitende om at de kanskje aldri vil få se verken slekta eller hjemplassen igjen. Bestefar til guttene solgte hjemstedet i Flåtå straks før de dro nordover.  De to brødrene på seks og ni år var husmannsgutter til ei alenemor, faren var nettopp død. Det var ikke rom for andre tanker enn det daglige brødet. De tok seg nordover fra Fron til Hegra, en strekning på vel 30 mil.

Hva som fikk dem til å gå nordover, er vanskelig å si. Informasjonsstrømmen var ensidig og tillagt kun de kondisjonerte. Småfolket måtte holde seg til drømmene. Tradisjonsfortellinger fra tiden under Napoleonskrigene tilsa at døler vandret nordover til de rike trøndelagsbygder, ja – helt til Bardu og Målselv. Under de siste trefninger med svenskene samlet trønderne inn mat og klær, som de skulle sende etter våre tropper inn i Jämtland. Da troppene ble kommanderte tilbake, valgte trønderne å dra sørover med sin improviserte frivillige intendantur, til de norske tropper som lå ved Kongsvinger og sørover. Derfor kom det vogntog på vogntog gjennom Gudbrandsdalen og Østerdalen. For dølene ble dette signaler om velstand nordpå, en forlokkelse som holdt seg gjennom et par generasjoner.

Tegning: Amund Hagen

Tegning: Amund Hagen, Oppdal

De tre smårollingene gjør seg klare til den mest strabasiøse etappen på turen – en tur som ikke har noe forhåndsbestemt distanse eller mål. Lokalbefolkningen i Dovre hadde fortalt guttene hva som lå foran dem for å nå Oppdal. Dovringene er ikke av dem som lurer noen. Jordnære og realistiske la de kortene på bordet for smårollingene. Folk hadde tidligere omkommet – selv på sommerstid ved Hardbakken. Navnet hadde en viss mening. Fokstugu hadde sælehus, dersom de kom så langt. Avstandene var ikke i kilometer, mil eller timer, men i dagsetapper relatert til været. Guttene var langt under konfirmasjonsalder. Dovrefjell var urgammelt og nådeløst.  Da de etter mye stigning og strev omsider kom over Hardbakken, åpnet det seg et panorama. Dovrefjell – selve nasjonalfjellet – lå foran dem som ei kappe, hvor toppen av kronen stakk opp langt der fremme over Grisungen. Snøhetta var ansett for å være Norges høyeste fjell, hvor dronningen fungerte som en veiviser. En må nok gå ut i fra at de ved Hardbakken dreiet ned til venstre mot Nordsetrene eller Skjellsetrene. Her fikk de hvile ut, fikk stukket ut retningen langs den nye veien fra Dombås bort til Fokstugu. Etappen dit var heller kort og behagelig, og hvilen i sælehuset utgjorde en god rast for alt slags folk, før de skulle legge ut på den to mils flate vandringen mot Hjerkinn.

Fjellstuene på Dovre ga trygghet, der de ble gjenreist etter at Motzfeldt 114 år tidligere brente de alle under flukten fra De la Barre under Armfeldts felttog høsten 1718.

Men det var farer overalt. Ikke hadde de mat, dårlig med klær – ikke penger. De var prisgitt andre og måtte tigge eller ”jobbe seg fremover”. Begrensingen lå i høsten. Innen den tiden måtte alt ha ordnet seg.

Hvorfor gikk de helt til Stjørdalen, eller rettere sagt, hvorfor ikke lenger til de kanskje rikere innherredsbygdene? Hva var det som gjorde at de svingte til høyre og østover? Meningen var kanskje heller ikke å ta seg så langt som til Stjørdalen. De prøvde seg nok underveis, men forholdene og vilkårene var nok ganske så kummerlige for de fleste – og det var sikkert andre smågutter ute i samme ærend, nemlig det å få seg ”arbeid”.

Gårdene og bosetningene var spredt, folketallet i overkant allerede – med nok munner å mette, så de hadde trolig ikke annet valg enn å gå videre. De jobbet seg fremover, og som nistepakke fikk de sikkert et råd eller to med på veien, hvor mulighetene kunne finnes. Slik tok de seg stadig nordover. Forholdene umiddelbart på nordsida av Dovrefjell var nok ikke så mye bedre (rikere) enn i Gudbrandsdalen. De ble på et vis tvunget nordover og nedover.

Trondheim by var selvsagt litt skremmende, og valget ga seg selv. Men noen måtte ha rettleiet dem. At de hadde tenkt seg på nordsiden av Trondheimsfjorden er opplagt. På den tiden var hovedveien til sjøs. Båt over fjorden eller til Stjørdal. Men guttene kunne ikke unne seg slik luksus. De måtte pent gå rundt. Derfor kom de kanskje til Hell. Var de målbevisst på vei mot Hegra? Var det noen som hadde fortalt dem at det lå en del halvstore og mindre gårder en del øst for Værnes kirke. Var det muligheter der? Var det sagbrukene som lokket? Oppriktige og ærlige folk fortalte nok at Frosta og Innherredsbygdene var trolig eneste muligheten.

Så sitter de altså en grytidlig julimorgen i skogkanten bak fjøset på Østre Øfsti i Øfstigrenda. Gården ligger sør av Stjørdalselva, ikke langt fra grensa mellom Stjørdal og Hegra. Den gangen i 1832 var det Daniel og Sigrid som drev gården. De var henholdsvis 45 og 39 år gamle, og tippoldeforeldre til dagens eier: Daniel Øfsti (f. 1947).

Tradisjonsfortellinga vil ha det til at bonden på Østre Øfsti den morgenen som vanlig var oppe i firetiden og spiste i lag med drengene sine. Han står ved ene vinduet da han synes å se noe som rører seg i skogkanten bak fjøset. Her hadde de tre guttene overnattet på bakken, i ei seng av barkvister. Daniel og Sigrid henter inn de kalde og sultne guttene, og historien om de som gikk over Dovre for å ete seg mette blir dokumentert. På Østre Øfsti får de tre husmannsungene fra Fron sitt første ankerfeste. Folket på Øfsti hadde både husrom og hjerterom. Først skulle de få guttene på beina igjen, utmagret som de var. Dernest måtte de finne en løsning på tilværelsen.

Det heter seg at Sigrid og Daniel bestemte seg for å beholde den ene gutten, samt utbe andre i bygda om å ta til seg de to andre. Slik ble det kanskje også. Men hvem skulle bli igjen på Øfsti?

I følge en annen tradisjonsfortelling heter det seg at de lot de to brødrene få løpe om kapp rundt låven. Den som vant, skulle få bli igjen som fosterbarn på gården. En annen avart tilsier at de skulle løpe om kapp bort til smia. Dette er nok mer av underholdende fortellerkunst enn realitet. Selv med ganske bra totalisator ville nok ikke en 6-åring ha store muligheter mot en 9-åring. Så vi får vel ta dette som ”ei god soge”. Ja, det er vel heller ikke sikkert at noen av guttene ble på Øfsti. Så vidt jeg vet finnes det visstnok kun muntlige tradisjoner rundt ankomst og eventuelt opphold i Øfstigrenda.

Men så er det nettopp dette med ”tradisjonsfortellinger”. Siden muntlige ”overleveringer” tilknyttet Østre Øfsti og de tre Gudbrandsdølene – har klart seg så godt, må det ligge noe bak. En viss sannhetsgehalt må det være. Vi skal her legge merke til at da guttene fra Gudbrandsdalen kom til Øfsti denne julidagen i 1832, hadde Sigrid og Daniel fem barn. De hadde mistet en toåring i 1829. I tillegg var Sigrid høygravid. Senere fødte Sigrid fire barn, slik at det ble 24 år mellom den yngste og den eldste.

OLA

Ola Andersen fra Flåtå i Fron, den yngste av guttene blir konfirmert i lag med sin eldre bror i Hegra kirke høsten 1840. Han gifter seg med Sigrid Brunes i april 1852. Disse får tillatelse til å slå seg ned i Øfstidalen. Ola jobbet som gårdskar på prestegården i Hegra, i sognepresten Gjert Jansen Frich sin tid.

Sigrid og Ola får fire barn, hvorav Bortinus ble født den 16. juni 1864. Han blir skomaker og overtar Bjørgneset i mai 1884. Bortinus gifter seg i november 1882 med Petrine Olsdatter Hegresmarken. De får seks barn, hvorpå sønnen Ole Johan Bjørgnes skal føre gården og slekta videre.

Stamfaren, han Ola fra Gudbrandsdalen døde hos sin sønn på Bjørgneset den 30. mars 1907. Ola skulle ha vært slik en kraftkar. Det fortelles at han bar ei kjempestor seng fra Øfsti og opp i Øftsidalen. En gang han satt på do, kom det ei gaupe forbi og ga seg til å gnage på noen slakterester som lå utenfor. Da tok Ola beltereima og slo gaupa i hjel med et svingslag.

Ole Johan Bjørgnes gifter seg med Hanna Mathilde Grønli i 1919, og de får sønnen Bård Harald den 22.september 1919. I dag er det Bård og Hjørdis som bor i kårhuset på Bjørgneset, mens sønnen Rune og hans familie har overtatt det lille bruket. Bård er altså oldebarnet til litj-Ola på 6 år som vandret over Dovre. Litj-Ola var en sterk og seig krabat.

TORGEIR

Torgeir ble konfirmert sammen med bror Ola, og skulle da være normalt sett tre år eldre enn vanlig konfirmasjonsalder. Det heter seg også  at mor til de to guttene, Berit – var til stede i kirka, og at hun gikk fra Fron til Hegra og tilbake for å se sine sønner bli konfirmerte. Siden så de aldri mer hverandre. Far til de to brødrene hadde som nevnt gått bort kun noen få måneder før de vandret nordover.

Hva som skjedde med Torgeir etter ”oppholdet” på Øfsti sommeren 1832, kjenner jeg ikke til. Men det hevdes og dokumenteres at han opparbeidet seg en liten plass under Skårrån i Hegra. Sigurd Røvik har i sin utmerkede artikkel i Handel og vandel i gamle Hegra (2003) påpekt at det var Torgeir som ble igjen på Øfsti hos Sigrid og Daniel. Torgeir bodde fortsatt på Øfsti da han ble konfirmert i 1840.

Torgeir gifter seg i romjula 1850 med Marit Hansdatter (1827-1879) fra Selbu. De bygde seg som nevnt en plass i Øvre Skårrådalen. Etter hvert blir de boende på Mariendalplassen. Deres førstefødte ble født i mai 1850, men får kun 8 dager i denne verden. I august 1851 kommer en ny Andreas, som etter hvert skulle gå under navnet Andreas Trettstykke. Nyårsdagen i 1854 blir Bergitte født. Hun gifter seg med Hågen Smehaugen, og fra disse to nedstammer blant annet familien Ansgar Haugen fra Åsen i Hegra. Ansgar ble født 14.juli 1931, og må sies å være et kjent ansikt med sine 48 år som handelsbetjent i bygda. Familien i Skårrådalen får en datter i 1856, som dessverre dør som seksåring. I mars 1858 blir Mina født. Hun blir gift Gran og har mange etterkommere av seg i Stjørdalen. Thora Marie blir det sjette barnet som blir født i Skårrådalen. Hun gifter seg i juni 1889 med Johan Hammertrø fra Åsen. De to siste ungene er Ane Bergitte, født i 1863. Hun reiste til Amerika. Og så Sigrid til slutt som ble gift med Karl Solheim. Fra ham stammer Anders og Konrad Solheim.

TJØSTOLV

Tjøstolv kom fra Tofteflaten i Fron. Han ble konfirmert i Hegra kirke to år før de to brødrene han vandret sammen med nordover til Øfsti. Senere ble han bosatt på Østerkil, Lilleflor og til slutt i Sondalen. Tjøstolv ble gift to ganger. De fleste av hans barn dør i ung alder. Slekta dør visstnok ut med Kjeberg Brattli i 1953, skjønt Thomas, sønnen til Tjøstolv, utvandret til Amerika i mai 1881. Men 4 ½ måned før det skjedde, hadde han og Ellen Pedersdatter Trelstadplass fått ei datter som fikk navnet Ingeborg. Hva som skjedde med henne er noe uklart. Likeså vet vi ikke hvordan det gikk med Thomas i Amerika. Det er derfor muligheter for at gudbrandsdalsblodet som kom over fjellet i 1832 fortsatt pulserer rundt et sted i verden.

Som nevnt ble de to brødrene Ola og Torgeir konfirmerte i lag høsten 1840. Det heter seg at presten i Hegra sendte beskjed til mora til guttene i Sør-Fron.  Dersom mora virkelig gikk fra Gudbrandsdalen og hjem igjen, kan en på den ene siden lure på hvorfor kontakten deretter synes å opphøre. På den annen side kan det tyde på at det ikke var så mange munner å mette der hjemme, slik en skulle tro og som det ofte blir hevdet. Underforstått at Ola og Torgeir ikke hadde fullt av mindre søsken. Etter mora var det kanskje ikke noen eller noe som bandt guttene til Fron. Derfor ble de værende i Stjørdalen.

Skal en forstå historien, må en forsøke å sette seg inn i hendelsen. Ikle deg omstendighetene. Bli en av dem det gjelder. Ville eller kunne du gjort det samme da du var 6 eller 9 år? Når du har lest dette, skal du en dag slekta er samlet, ta frem en 6-åring og så en 9-åring. Still dem ved siden av hverandre. Sett deg ned i en stol og se nøye på dem. La dem for et kort øyeblikk bli Ola, Torgeir eller Tjøstolv. Så skal du forsøke å glemme dagens hjelpemidler, muligheter, kontakter, mat, varme og klær. Hva hadde de den gangen? De to som står foran deg, blir så uendelige små i alle henseende. Historien om de tre som gikk over Dovre for å ete seg mette blir uvirkelig – den er ikke til å tro.

Men, og det ligger et spesielt MEN her – som vi ikke må glemme. Før i tida var en voksen når en var 12, en døde når en var 40, pluss minus. Lar en dette ligge der bakerst i hodet når en skal forsøke å forstå hva disse tre guttene gjorde, kan en nok i overført betydning doble deres alder sammenlignet med dagens unge. En 6-åring i 1832 er nok som en 12-14 åring i dag, og en 9-åring som en 18-åring.

Smårollingene i 1832 var slitesterke, vant til ”å stå opp om morgenen”. De kunne ”takke for maten”. De klarte seg selv med det meste. Og hvor ofte har vi ikke i vår egen tid undervurdert barns ”evner til å gå”? Vi kjenner til flere redningsaksjoner etter barn hvor redningsledere har lagt opp for små søkeområder. Relaterte barn ble funnet mange mil unna.

Det er lov til å la seg imponere over prestasjonen til guttungene i 1832. Skulle bare mangle! Og den gir ettertanke, mye ettertanke. Samtidig vet vi noe om diverse menneskelige mekanismer. Evnen til å overleve ligger latent hos oss alle. Så også hos mindre unger. Viljen er den beste drivkraften. De tre gudbrandsdølene hadde tatt et valg. Psyken fortalte guttene at det ikke var noen vei tilbake. De snudde seg knapt – foran var det honning – bak lå kun armoda.

Kilde
Stjørdalens krønike – bind 7 og 8
Hans Olav Løkken

Publisert her første gong 18. november 2014

Éin kommentar

Filed under Biografiar, Jordbruk, Menn

One response to “Nordover for å berge livet

  1. Arne Cato Melstein

    Fantastisk interessant å få innblikk i denne reisen. En reise som også min oldemor Mathea Andersdatter Bakkum gjorde som 2 åring. I 1839 reiste hum sammen med sin søster på 7 år og foreldrene, Anders Gundersen Bakkum og Mari Eriksdatter, fra Gausdal til Sør-Helgeland. To av hennes søstre ble igjen i Gausdal, sannsynligvis hos Mari’s mor, Ingeborg Gudmundsdatter Oppjordet.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

w

Koplar til %s