To dølastudenter i Oslo under krigen

Norges veterinærhøgskole i 1945

HELGE STORMORKEN OG HANS GOTFRED SANDBU: Vi skal mimre litt om livet fra høsten 1942 på veterinærhøgskolen i Oslo. Tor Jonsson beskrev bygdedyret. Vi opplevde at det også var et bydyr. Det var et annet, men ikke mer godartet. Byfolk hadde ikke stor sans for oss fra landet. Vi fikk oss en hybel. Vi hadde ikke kontakt med våre verter, unntatt når vi betalte husleie eller ville høre om det var ledig på do. Ikke en kopp varmt ble vi tilbudt under alle fem årene vi bodde der. Slike forhold skremte storparten av landsungdommen i Oslo til å samle seg i bygdelagene. Et tjuetalls lag ble stiftet. De hemmet nok i betydelig grad integreringen mellom land og by. Undrer det noen at det nå ikke går på skinner for dem som har et noe mer eksotisk språk enn dølamål?

Artium tok vi på ulike landsgymnas fra 1938 til 1942, Hans på Orkdal og Helge på Eidsvoll. Disse skolene lå på landet, og forskjellen på krig og fred var ikke nåme nær den i Oslo. Under krigen var de mange bygdelag midlertidig nedlagt. Alle gater mørklagte, alle vinduer totalt lysfrie. Ellers smalt det varselskudd. Trøst fant vi hos Vågåsanbuene rett som det var. De hadde en leilighet i Bjerregårdsgate 9, der fire av søsknene bodde, og den døra sto åpen. De hadde ikke glemt gjestfriheten fra Vågå. Og Helges tante og onskel på Solfjellshøda tok godt i mot oss. Ellers tilbragte vi mye av «fritida» i Messa på Veterinærhøgskolen. Der samlet mange seg etter middagen. Lørdagskveldene ble oftest feria der. En platespiller undrholdt, og av og til ble det dans. Men det var nesten ikke jenter i veterinærstudiet den tiden – én på vårt kull! Så de måtte skaffes tilveie på forskjellig vis. Mest fra Ullevål sykehus, som lå nært og med godt utvalg.

Adspredelser var sørgelig få. Det var ikke noe TV, ikke fæle blad som Vi menn eller SeogHør, som vi kunne kaste bort tid på. Filmer skulle boikottes, de var stort sett tyske. Og radioene var inndratt. Så vi var ikke plaget med verken porno eller annen styggedom. Det var bare dyr vi lærte om, som hadde kjønnsorganer og drev med formering. Naken dame hadde vi ikke sette- kanskje så vidt, når vi tenker oss godt om. BH og truse måtte ikke henges ut på snor. Det kunne skade sjelslivet.

Å forflytte seg var problematisk. For å komme til og fra Oslo måtte reisetillatelse utstedes av politi eller annen øvrighet. Ellers vanket det påtale og straff om det ble oppdaget. Og kontroll var det jevnlig. Bare tre mil var tillatt uten slikt dokument.

Siden det ikke var mye annet å foreta seg enn studiet, var vi ofte i Nordmarka og holdt oss i god form.

Smør og ost hadde vi med hjemmefra etter jul, påske og sommer. Syltetøyglass også når vi hadde. Bortsett fra raudosten tok «nista» fort slutt. deretter gikk det på margarin med sildsmak, og den magerosten som man fikk på merkene, Alt gikk på merker i små rasjoner pr måned: brød, poteter, sukker og margarin. Meierismør var bare for barn og syke. Kaffe brent av rug, hvete eller andre ting – sikori – som kaffeerstatning var tilbudet. Hans døpte skvipet kaffemotsetning når vi fikk det ute. Men vi hadde ikke noe å koke med eller på, så det spilte ingen rolle. Ekte kaffe var en stor sjeldenhet, nesten bare oppnåelig på svartebørs. Det var uaktuelt. Regnskap måtte avlegges, og stipendier var ikke å få. Lån, og dermed kausjonister måtte til. Det var det tyngste av alt. Det kom ikke studielånekasse før vi var ferdige.

Av melk fikk alle friske i voksen alder en liter skummet i uken. Som blodgiver kunne du få en halv liter daglig med helmelk i den tre månedene mellom tappingen. Det benyttet vi oss av, for den kosta ikke mange ørene. Den var på litersflasker og hadde plass i vinduet, som var nesten fritt for sol. Morgen og kveld hadde vi tørrmat med helmelk til, om vi hadde vært flinke blodgivere. Middagen, bortsett fra søndag, spiste vi i Messa på høgskolen. Fra obduksjonsstua der kunne det høstes kjøtt fra dyr som var blitt avlivet på grunn av skader kirurgene ikke kunne bote. Og det kunne de ikke rett som det var. Noen skaffet flesk eller kjøtt adressert til patologen merket «smittefarlig».

Vi skilte oss ut fra de innfødte på tøyet også. Det ga oss flere komplekser i tillegg til de vi hadde med oss. Av tøy var det ikke rare greiene – ett skift av undertøy, en hjemmesydd skjorte eller to. Noen hjemmestrikka strømper og sokker. To gensere for kulden både ute og inne. Et par «lågsko» og beksømsko. En grådress hver som hang  sammen medd forefallende ting til høyre for døra.

Husleia var 35 kroner på hver, ingenting i sommerferien. Etter halv ti skulle det være stille. For å komme på do måtte vi gå gjennom leiligheten, og det var ikke tillatt etter halv ti. Enkelte vil forstå at det ikke alltid var greit og førte til mange penible situasjoner. Besøk måtte være over på samme klokkeslett. Det hendte at damer oppdaget at det var for sent å nå trikken på Majorstua. Vi kunne ikke la være å hjelpe folk i kulde og mørke. Selv om det var under stor risiko. Heldigvis knirka ikke gulvet, og vi hadde sikra oss at det samme gjaldt dørene.

Hybelen var ca 15 kvadratmater og litt avlang. Mot døra var det et ganske høyt vindu. siden det var et murhus, var det god plass i karmen, noe som viste seg å være nyttig. Kjøleskape var ikke kjent den tida, og siden vinduet vendte mot bakgården, var det god erstatning. Men noen trivelig utsikt var det ikke. En rektangulær innhegning mellom tre andre bygårder med tørkestativ på bunnen og nøyaktig like vinduer i fire etasjer – i grå murpuss. Det var sjelden av sola sjenerte oss, så mjølka i flaska og andre matvarer holdt seg lenger friske. Det var krig, og kveld og morgen måtte bledningsgardier setter inn og ut.

Midt på taket hang den eneste lyskilden, en enkel, matt glasskjerm styrye lyset fra 20-wattpæra ned mot det kombinerte spise- og arbeidsbordet. Den blunka ikke eller var helt borte, slik som lyset fra Loholet i vår barndom. Men det var rikelig med skygge i resten av rommet.

Den hygieniske siden var ivaretatt av en servant med vaskefat og en bøttet under med lokk. Vann til vask og barbering kunne vi få etter bestemte regler. Men ikke varmt vann. Det var krig og strømrasjonering. Den som er gammel nok til å ha barbert seg med datidens blad – Bessegg – vet at det var tortur og blodbad, enda vi var ferdige med kvisealderen.  Uten kokeplate hadde vi ikke varm drikke av noe slag i alle fem årene.

Til ventre for døra sto en stor, høy kasse for koks. Men det var ikke å oppdrive.. Et stykke bortenfor kokskassa sto ovnen, en rund figur med en kunstferdig krone på toppen, to dører og messingknott, og omtrent mannshøy. Den kunne også fyres med ved, hvis det kunne skaffes. Det kunne det ikke. Så vi sleit mye på frakken både inne og ute. Og bare ull var bruktbart.

Når Erlandsen kom på besøk – og det gjorde han ikke sjelden – var han kledd i ullfrakk, votter, stort skjerf og sixpencelue med nedbretta ørelapper. Han ligna veldig på en av Aukrustfigurene. Det hente at han tok av seg lua når våren var godt igang. Vi burde bli polarforskere, mente han.

 

Redigert utdrag fra artikkelen «To døler på studentbenken» i Fronsbygdin 2010-2011

 

 

Kommenter innlegget

Filed under Biografiar, Menn

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s