Endelig England

OLE CHR. RISDAL: Etter mye om og men, kom Tor Sæthersmoen seg endelig over til England i 1944. Det var et norsk Dakota-fly som skulle sørge for overfarten. Nå skulle den store drømmen om å komme til England endelig bli til virkelighet. Det skulle vise seg å bli litt av en tur. Det var hverken stoler eller trykkabin i flyet, så de måtte sitte på golvet og bruke gassmasker for å puste. Turen tok over seks timer, og for hvert lufttomrom ble de slengt rundt hulter til bulter. Første delen av turen gikk over det nordlige Sverige, videre mot Vestlandet i Norge og over til Kaupar i Skottland. Det var ei lykke at de ikke møtte tyske fly på turen, for flyet deres var ikke bevæpna. Man kan bare tenke seg hva som hadde skjedd om tyskerne hadde oppdaget Dakota-flyet deres.
Lettelsen var derfor stor da de landa på britisk jord. Der ble de mottatt av engelske soldater som tok de med til ei forlegning. Neste dag skulle de reise med «Flying Scotsman», toget fra Skottland til London. Der ble de innlosjerte på det norske hotellet Shaftesbury i sentrum av byen. De var svært slitne etter turen og la seg tidlig. Men de hadde ikke sovet lenge før de ble vekt av flyalarmen, og måtte ned i undergrunnen. Der hadde tusenvis av briter oppholdt seg mange netter under krigen. Etterpå skulle det vise seg at det var en annen del av byen som ble ramma av disse V1-rakettene som tyskerne skjøt mot London fra Nederland og Frankrike.

En soldat må alltid være beredt!

Alliert soldat og kanonmann
Neste dag var det innrullering på det norske kontoret i Kingston House, og Tor var sjølsagt svært spent på hva han ble uttatt til. Han fikk beskjed om at han skulle stasjoneres i luftvern- og kystartilleriavdelinga ved kanalkysten, nærmere bestemt i Devenport. England hadde stått imot invasjon så langt i krigen, og nå var iallfall sjansen minimal for at så skulle skje. Det var som kjent på andre slagmarker at krigen skulle avgjøres. Det som Tor skulle være med på nå, var å bygge opp att det norske kystartilleriet. Der skulle han møte om tre dager, og i mellomtida kunne han se seg rundt i London. Det første han gjorde var å omsette silkestrømpene og barberblada som han hadde kjøpt i Sverige. Dette var mangelvare i England så det var penger å tjene på disse varene. Ellers gikk han rundt og så på attraksjoner og bygninger som han i alle år hadde hørt om. Den siste natta i London ble derimot svært dramatisk. Denne gangen ramma V1-rakettene like ved der han oppholdt seg. Kvartalet ved siden av ble nærmest jevna med jorda, og de fleste vinduene på hotellet hans ble blåst ut. Engelskmennene prøvde å trøste han med at det var sjuende gangen rutene gikk. Han kom seg velberga til kanalkysten, men fikk et nytt sjokk da han fikk se ødelegginga der. Tysk artilleri på andre sida av kanalen og bombefly hadde nærmest utsletta alle hus. Men han skulle likevel få noe å glede seg over. En av de første han møtte, var broren Finn. Det viste seg at han allerede hadde vært der ei uke.

London, en ødelagt by.

Stort øyeblikk
Så kom den store dagen da de skulle få utdelt uniformer. De skulle egentlig ha norske marineuniformer, men pga. at depotet i London hadde blitt bomba og alt var ødelagt, fikk de i stedet engelske battledresser og alpeluer. Nå hadde han fått det endelige beviset på at han var alliert soldat. Øyeblikket da en norsk løytnant overrakte han dette med Kong Haakon sitt emblem på, regner Tor som ett av de største i sitt liv. Det er vanskelig å sette ord på, sier han.

Etter seremonien med uniformoverrekkelse ble Tor spurt om han ville bli kanonkommandør. Dette så han på som et ærefullt oppdrag, og takket selvfølgelig ja med det samme. Avdelinga hans ble stasjonert på en gammel festning. Per Dalerud, broren Finn og 30 andre nordmenn kom også i samme avdeling. Ellers var det soldater fra seks andre nasjoner. De skulle betjene luftvern og kystbatteria på kanalkysten, men først måtte de ha fire uker med rekruttskole og infanteritjeneste. Det ble noen harde uker med trening og terping på detaljer. Jobben ved batteria ble derimot ganske rolig. Tyskerne var på defensiven i hele Europa, og det var nesten ikke fiendtlig flyaktivitet lenger. Den store utfordringa var disse V1-rakettene som hadde London som mål. De fleste av disse ble heldigvis skutt ned over kanalen av engelske Spitfire-jagerfly. Like ved forlegninga deres lå en av Englands største flyplasser for amerikanske «flygende festninger». Disse var på stadige bombetokt over tyske byer, og da de kom attende, var de tydelig merka av kamp med tyske fly. Mange av disse flygerne var ikke så heldige, og fikk grava si i Tyskland. Bombinga av England var selvfølgelig svært demoraliserende for både innbyggere og soldater. Her framhever Tor spesielt to personer som fikk kjempestor betydning for «spiriten» og trua på at det skulle gå bra: Winston Churchill og Vera Lynn. I løpet av oppholdet i Devonport fikk han oppleve at Vera Lynn kom innom forlegninga og sang for dem. Dette var et stort øyeblikk og ga guttene en utrulig inspirasjon til å kjempe videre. Vera Lynn ble som kjent et samlende symbol under krigen oppnådde enorm popularitet blant de allierte styrkene.
Tidlig på våren i 1945 skulle de få permisjon, men det ble ikke noe avslapping. Tyskerne skjønte nå at det gikk mot slutten, og de satte inn et siste, desperat forsøk på å utslette London. Dr. Von Braun hadde funnet opp en ny rakett, V2, som skulle erstatte V1. Disse gikk mye fortere og kunne ikke skytes ned. Sannsynligvis hadde dette endt med katastrofe hvis ikke de allierte styrkene hadde rykka fram i Belgia og Nederland og ødelagt utskytingsrampene.