Nigard Tofte i Bærum

Et hus fra Nigard Tofte er i dag privatbolig i Bærum for riksantikvaren. Foto: Jørn Holme

JØRN HOLME: 2011 ble et merkeår for vår familie. Vi flyttet fra leiligheten på Frogner i Oslo  til vårt nye drømmehus på Hosle i Bærum, hvor kjernen av huset kommer fra Nigard Tofte i Sør-Fron. Visstnok var det rådmannen i Bærum som kom over huset i Sør-Fron like etter krigen. Han fikk det flyttet og satt opp på Hosle i 1947. På en måte er det et aldri så lite skår i gleden. Tømmerhuset hører jo ikke hjemme i Bærum. Det burde nok stått på gården, der det opprinnelig hørte til.

«Det var litt rart å være på samme sted som huset vårt hadde stått i over to hundre år med utsikt mot et svært vakkert landskap, og med fjellet overfor. Vi ble alle bergtatt av den nesten trolske naturen huset kom fra.» Bilde frå Google maps

Men samtidig må vi forstå at etterkrigstiden i Norge var svært forskjellig fra i dag. Det var et ønske om nye våningshus på mange gårder. Mange flotte tømmerhus ble solgt og flyttet, ikke minst til Oslo-området. Noe beklemmende er det jo at godt bemidlede personer vil omgi seg med kulturperler fra andre steder. Vel, dette kunne vi ikke la gå inn over oss for mye. Tross alt var huset til salgs, og noen måtte jo flytte inn.

I dag vil mange kommuner nekte slik «kulturflytting» og ikke gi tillatelse til å rive eller å ta huset ned. Huset vårt er nå satt på Bærum kommunes verneliste, og det gjør oss litt kry. Alle naboen spør om jeg nå skal frede huset og deres hus også, men det blir alltid høflig tilbakevist med et smil.

Huset ligger på en kolle med god utsikt til mye av Bærum. Senere er huset påbygget på to sider. Fronttilbygget med inngang er tegnet av den anerkjente arkitekt hos Riksantikvaren, Arne Berg. Ingen kjenner bedre norske middelalderhus i tømmer enn han.

Etter at huset var kjøpt, men før innflytting, var vi på reise gjennom Sør-Fron sist sommer. Vi bodde hos Stig Grytting på Sygard Grytting i forbindelse med at jeg skulle frede Solbråsetra i Sør-Fron, setra der Anne Hov oppfant brunosten. Det var en stor anledning, ikke minst det hyggelige møte med familien Solbrå og Rudi. Vi fortalte Stig Grytting om den nylig ervervede eiendommen i Bærum, og det gikk ikke mange timene før han med bistand fra faren, Arve Skurdal, hadde identifisert hvilken gård huset kom fra. Eieren Jens Larshaugen ble oppringt og var umiddelbart positiv til å få riksantikvaren på privat visitt. Det er ikke alle som ønsker å få riksantivaren på spontanbesøk, men det var ikke noe problem der i gården. Vi ble vist rundt på gården og traktert med kaffe og kake. Larshaugen visste at en stue var blitt solgt fra gården, men de visste ikke hvor det var blitt av huset. Det ble på mange måter et sterkt møte for dem og for oss.

Det var litt rart å være på samme sted som huset vårt hadde stått i over to hundre år med utsikt mot et svært vakkert landskap, og med fjellet overfor. Vi ble alle bergtatt av den nesten trolske naturen huset kom fra.

Tofte var allerede tidlig i middelalderen en storgård og sannsynligvis en gård lenge før det. I dag er huset vårt en moderne bolig. Tømmeret er av fantastisk kvalitet og «tjærer» seg selv i solsteiken. Stua er husets mest opprinnelige rom med tømmervegger av grov malmfuru og med det originale gulvet, som knirker som om det skulle vært på museum, når en går på det. Den originale klebersteinspeisen troner i hjørnet, hvor årstallet 1729 er gravert inn.  Det er mulig at huset er eldre enn det. Vi vet godt at tømemerbygninger ble gjenbrukt flere ganger, ofte i forbindelse med utskilling av flere bruk.

Vi i familien er glade for å kunne bo i et slikt hus, hvor fortiden bokstavelig ligger i veggene og nesten snakker til oss om kveldene. Vi har på mange måter blitt frøninger i Bærum. Det er vi stolte av, og det gir oss en mulighet til å formidle en viktig bygningshistorie fra et viktig sted i Norge.

Frå Fronsbygdin 2012