16 korntønner fra Steig

På slutten av 1700-tallet var det nødsår i Fron, og gaven fra Anne Iversdatter Steig ble til kormagasinet, som berget mange.

ASBJØRN RINGEN: Behovet for fattighjelp var skrikende, evnen til å betale var liten. I 1774 døde Anne Iversdatter Steig, og hun testamenterte 49 riksdaler til de fattige. Hun var kone på storgarden Steig, og visste at mange i bygda levde under helt andre vilkår enn hun og hennes familie. Kanskje skrev hun sitt testamente året før hun døde, da var det nødsår. I 1773 ble det født 92 barn i Fron, det samme året døde 179 av hunger. 49 riksdaler var et stort beløp. Det var mer enn hele fattigskatten som ble innkrevd det året hun døde. Fattigskatten var utlignet på folk utenfor bondestanden, bøndene ytte sitt gjennom plikten til å ta folk i legd. Embetsfolk, gjestgivere, håndverkere, lærere og husmenn betalte fattigskatten. Det var ikke uvanlig at det ble gitt gaver til fattigkassa, men sjelden så store som den fra Anne Steig.

Da enkemannen Ole Steig skulle betale ut den testamentariske gaven, spurte han fattigstyret om han kunne gjøre det i form av første sort korn, til en pris av 3 riksdaler pr. tønne. Det takket fattigstyret ja til.

Sogneprest Hugo Hiorthøy kom til Fron I 1774. Året før hadde historikeren Gerhard Schøning reist gjennom Gudbrandsdalen og beskrevet elendigheten. Han gjorde seg til talsmann for at det burde etableres kornmagasiner for å motvirke krisetidene. Hensikten var rett og slett å sette av i gode tider for å ha noe å gå på i nødsår. Hiorthøy var en framsynt og samfunnsengasjert prest, og han grep Schønings idéer. Gaven fra Steig så han som en mulighet. I tillegg håpet presten at bøndene i bygda ville «gjøre et frivillig innskudd for å forøke magasinets fond». Ole Steig leverte sine 16 korntønner ved fastelavn i 1776. Fattigkommisjonen hadde bestemt at kornet skulle deles ut til de trengende, i tråd med testamentet. Men Hiorthøy fikk kommisjonen med på å låne ut resten til husmenn mot kausjon av husbonden, renta skulle så danne grunnlaget for et kornmagasin.  1776 var et bra år, og det ble ikke nødvendig å dele ut kornet til føde. Dermed ble alle de 16 tønnene lånt ut til såkorn, til en rente på én skjeppe pr. tønne korn. Det tilsvarer 12,5 %. Korn og rente kom stort sett inn igjen, og ble lånt ut på nytt i 1777.  Arvingene etter Anne Steig mente at dette var i strid med hennes hensikter. Så da de 16 tønnene var betalt tilbake, ble kornet i 1778 delt ut til de fattige. Men utlånet hadde gitt renter, 4 tønner til sammen. De ble holdt tilbake og dannet grunnfondet til kornmagasinet i Fron. Dermed hadde frøningene fått landets andre private kornmagasin. Det første var i Ulvik i Hardanger i 1875.

Prest på sponsorjakt

Kornmagasinet måtte ha hus, og den foretaksomme presten tok seg av det også. Han ville ikke belemre bygdefolket med utgifter til dette, og da han nevnte sine tanker for sorenskriver Hagerup, punget denne ut med 50 riksdaler. Så kom etatsråd Møller til dalen «for at søge Urter og Planter til sit botaniske Værks Fortsettelse». Etter et par dagers opphold på prestegården, la også han 30 riksdaler i potten. Hiorthøy tenkte stort og fikk satt opp et tre etasjers hus ved Sødorp kirke, mellom kirken og kongsvegen gjennom dalen. I sin «Beskrifuelse over Gudbrandsdalens Provstie» omtalte han stedet som «Middelpunkten af det ganske Præstegjeld». Hver etasje kunne romme inntil 400 tønner korn. Så mye plass skulle det aldri bli behov for, den største beholdningen hadde magasinet i 1831 med 780 tønner inne. Men da var det også bygd lagre i Kvikne og Kvam.

Huset stod snart ferdig, trolig alt i 1777.  Og utlånene begynte umiddelbart. Alt i byggeperioden kom det inn 34 tønner korn. I et bryllup klarte presten å samle inn 9 riksdaler til innkjøp av bl.a. måletønne og vekt.  Utlånstida var vanligvis to år. Det kom inn renter, og det kom til nye gaver. I 1807 eide magasinet 789 tønner korn. Av disse var 570 tønner på utlån, i følge historikeren Ragnar Øvrelid, som har gjennomgått regnskapene til magasinet.

Sikkerhet stod sentralt for driften av kornmagasinet. Golvet var bygd med steinheller for å gjøre det umulig å bore seg gjennom og tappe ut korn. I starten var det to låser, presten hadde nøkkel til den ene, medhjelperen hans til den andre. I 1804 satte de inn hele fem låser, med en nøkkel hver til presten og de fire tilsynsmennene.  Kornmagasinet fikk stor betydning, spesielt i kriseårene omkring 1810 og i 1830-årene. Fattigdom var det samme som hunger, og når husmannen manglet mat til en stor barneflokk, var det ikke lett å holde igjen korn til utsæd. Dermed ble nøden neste vinter enda større. Å få låne såkorn kunne bety den store forskjellen. Trolig ble noe korn fra magasinet brukt til mat i de verste årene.

Kornmagasinet er et interessant eksempel på overgangen til pengesamfunnet. Det virket rett og slett som en bank som lånte ut korn i stedet for penger. Overført til dagens bank-terminologi kan vi snakke om en driftskreditt. Såkornet var så å si den eneste innsatsfaktoren i jordbruket som krevde enten sparing eller innkjøp, resten skapte jordbrukeren ved hjelp av egne råvarer og egen arbeidskraft. Så var det å håpe på at Vårherre ordnet med sol og regn.

I 1841 fikk en komité i oppdrag å vurdere framtida til kornmagasinet. Det hadde spredt seg en følelse av at magasinet var i ferd med å utspille sin rolle. Poteten hadde gjort sitt inntog både i jordbruk og husholdninger, og den dempet hungersnøden. Dessuten var kjøpstaden Lillehammer anlagt i 1827. Gudbrandsdalens hovedstad var et tegn på at handel ved hjelp av penger begynte å bli viktig for mange også i vårt distrikt.  Dermed ble det etterspørsel etter kreditt i rede penger. Mange reagerte også på at magasinet var grunnlagt på åger-renter. Og enda et argument var at kornmagasinet ble en lettvint løsning for mange. Det sies at noen overlot til kausjonisten å gjøre opp for seg når korn og renter skulle betales tilbake.

Både bygning og innhold gikk på auksjon i 1844. Verdiene ble altså omgjort i penger, kornmagasinet ble til et magasinfond. Midlene ble satt på konto i Christiania Sparebank, som var etablert i 1822. Tømmeret fra hovedmagasinet ble brukt i våningshuset på Moen gard like i nabolaget. Det stod til 1983, da det endte som garasjer i Øyer og Lillehammer.

Det var delte meninger om salget, og skillet gikk mellom de mer velsituerte bøndene og de fattige husmennene. Mange husmenn hadde ikke kraft og overskudd til å tenke så langt som til kommende års utsæd og høsting. For mange hadde redningen vært å kunne leve på kreditten som kornmagasinet gav. De som hadde endel midler selv, kunne se seg tjent med å låne kontanter for å investere, f. eks. i nye bygninger på garden. De hadde tatt et lengre skritt inn i pengeøkonomien enn de som ingenting hadde. Og det var de mer velstående som satt i herredsstyret og bestemte at kornmagasinet skulle selges til fordel for pengeutlån.

Formannskapet tok imot og behandlet søknader om lån. Dette skulle de fortsette med helt til 1927, da kornmagasinfondet som egen institusjon ble oppløst. Herredsstyret hadde hatt en viss råderett også over det gamle kornmagasinet, bl.a. ble det i 1841 vedtatt å stille 20 tønner korn til disposisjon som premier til de beste avlshingstene.  Det nye kommunale selvstyret interesserte seg tydeligvis for næringsutvikling. Vedtaket ble riktignok gjort med 13 mot 11 stemmer.

 

 

(fra boka Bank i bygd og by, første gang publisert på nettet i juli 2013)

2 kommentarar

Filed under Biografiar, Jordbruk, Verksemder

2 responses to “16 korntønner fra Steig

  1. Bjrg Haave

    Jeg har byttet epostadresse til bhaave@icloud.com og vil snart slutte helt bruke denne hotmailadressen Date: Tue, 16 Jul 2013 21:38:05 +0000 To: bjorg_sin@hotmail.com

  2. Jon Reitan

    Jeg har fra jeg var helt ung hørt om «Hiorthøis kornmagasin» på Fron. Men i forbindelse med en diskusjon om den dårlige selvforsyningsgraden i norsk ernæring søkte jeg opp igjen emnet. Takk for svært interessant artikkel. Og om en grad av forståelse for at mat ikke er en selvfølge, heller ikke i Norge i dag. Troen på at alt kan kjøpes, også mat, hindrer oss i å se at matvaresituasjonen i verden fort kan endre seg. At Felleskjøpet måtte kjøpte beredskapslageret i Stavanger er en politisk fallitterklæring: «Sidan staten ikkje ville ta ansvar, så måtte vi ta ansvar for å sikre anlegget. Vi meiner definitivt likevel at beredskap er eit statleg ansvar, men nå er iallfall kornlageret sikra slik at det er mogleg å starte opp att med beredskapslagring, seier Enger.» (http://www.nationen.no/naering/felleskjopet-agri-kjopet-stavanger-havnesilo-for-495-millionar-kroner/)

Legg att svar til Jon Reitan Avbryt svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s