Israel Krupp selger til Jern og Metall

Israel Krupp spilte på det norske landslaget i fotball som slo Sveits 3-0 på Ullevaal 19. juni 1930. Bak fra venstre: Jacob Berner, Knut Andersen, Sverre Berg-Johannesen, Arne Børresen, Alexander Olsen, Israel Krupp, Jørgen Juve, Olav Gundersen. Foran: Egil Brenna-Lund, Henry Johansen, Thaulow Goberg. Det hevdes at han ble advart mot å være med til Berlin under OL i 1936, laget som tok bronse, fordi han så meget jødisk ut.

ARNE HERNÆS:  Israel Krupp etablerte konfeksjonsfabrikken Hera på Hundorp først på 1950 tallet og drev godt de første årene. Krupp hadde både egenkapital og en god forretning i Oslo, som gjorde at etableringen med både støvsuger- og konfeksjonsfabrikk fikk en god start. Først i leide lokaler, men snart i en flunkende ny og etter dalens målestokk stor fabrikkbygning. På det meste sysselsatte Krupp opp mot to hundre menn og kvinner og var dermed en stor arbeidsgiver, ikke bare i Midt-Gudbrandsdalen, men totalt sett i Gudbrandsdalen på den tiden. At en stor del av disse var kvinnelige arbeidsplasser, gjorde den ekstra attraktiv. Men tidene endret seg, og etter noen år fikk Krupp betydelige økonomiske problemer, slik at fabrikken sto i fare for å bli lagt ned.

Israel Krupp kjøpte Tofte Høilidshotell etter at det brann i 1940. Han bygde seg villa på tomta.

Hvordan ideen oppsto vet jeg ikke, men Krupp, som var en allsidig herre, eide også en gard på Tofte med store fjelleiendommer. I alle fall ble det etablert en trekant mellom Krupp, min far, ordfører i Sør-Fron  Egil Hernæs, og Tor Aspengren, som den gang var leder av Norsk Jern og Metallarbeiderforbund (senere myndig LO leder). Kort fortalt endte dette med at forbundet overtok ca. 10,000 mål av eiendommen på fjellet med fiskerett og jaktslottet Bjørkåsen ved Øyangen.

Kongstanken bak dette var at klubber og i noen grad enkeltmedlemmer i forbundet kunne få bygsle seg en tomt (med hjemfall til forbundet dersom manglende medlemskap i andre generasjon) og bygge seg ei lita hytte på fjellet. Det ble et enestående tilbud til medlemmene, og ikke minst, det reddet fabrikken, slik at driften kunne videreføres i mange år. Kommunens største arbeidsplass var reddet og vanlige arbeidsfolk fikk seg en mulighet til å komme til fjells. Far var i alle fall svært godt tilfreds med denne løsningen. For han føltes det nok som å få både i pose og sekk, ikke for seg selv, men for bygda og de industriarbeiderne som nå fikk mulighet til å feriere i den norske fjellheimen. Krupp mistet noe av sin eksklusive mulighet for jakt og fiske på egen eiendom, men jeg hørte aldri verken da eller senere at han beklaget seg over dette.

Israel Krupp var aktiv i etterretningstjenesten etter krigen

Det nærmeste jeg kan huske i retning av det, var mange år senere da jeg selv var blitt ordfører og hadde en samtale med han om «gamle dager». Da kom han med et lite hjertesukk:

– far din lovte gull og grønne skoger for at jeg skulle flytte virksomhetene mine til Sør-Fron, men jeg så aldri noe til det, og hva hadde vel fattige vesle Sør-Fron å bidra med!

Sør-Fron hadde mange nazister under krigen, og Krupp som aktiv motstandsmann og jøde, ble ikke like godt mottatt i alle kretser. Når han allikevel engasjerte seg så sterkt i å skape noe i bygda, tror jeg det i betydelig grad skyldtes at han og far kom så godt over ens og respekterte hverandre hver på sin side for hva de sto for.