Foretaksomme bygdafolk!

Asbjørn Ringen: En utflyttet frøning blir aldri så lite stolt av heimbygda etter å ha gravd seg ned i bankhistorien.

ASBJØRN RINGEN oppsummerer etter å ha skrevet jubileumsboka om Sparebank1Gudbrandsdalen: For en utflyttet frøning å skrive om sparebankene i Fron, har vært som å komme hjem. Det har vært et dypdykk i min egen generasjons og forfedrenes historie.  Da kimen til banken begynte å spire, var det knapt penger i omløp i Fron. Såkorn var viktigere enn spesiedaler. Prost Hugo Hiorthøy skjønte dette og brukte arven fra Steig til å stifte Det Velmeente Froenske Kornmagasin. Frons-bøndene lånte korn om våren, sådde (les: investerte) og høstet avkastning på høstparten. Kornmagasinet bidro til neste vinters brød og graut til den som ikke hadde satt av utsæd fra fjorårets kornhøst.

Så kom pengene inn i Frons-bygdene.  Bønder solgte korn til Røros og ost til Kristiania, andre fikk inntekter fra gruvedrift i Espedalen eller arbeid på den nye hovedvegen gjennom dalen. Noen tjente mer enn de brukte, og la overskuddet på kistebunnen.

Andre øynet muligheter som de ikke fikk realisert, fordi de manglet kapital. Da gjorde frøningene kornmagasinet om til penger.

Snart importerte de ideen om å stifte sine egne sparebanker, en i sør og en i nord. I fantasien har jeg sett for meg de første kundene gå gjennom døra på Oden og gjøre sine innskudd en desemberlørdag i 1860. Nordfrøningene kunne gå til sin egen bank på bruket Ødegårdsstuen på nyåret 1863. Noen kom med penger, andre kom for å låne, til driftsbygninger, bedre husdyr, seinere til slåmaskiner og treskemaskiner. Banken var med på det store hamskiftet i bondesamfunnet.

Jeg har sett for meg de første som fikk lån til å sprenge grensene på garden og begynne med noe nytt:

Snart kom de private butikker og samvirkelag, foretakssomme bygdafolk etablerte industri i form av sagbruk og møller. Andre lånte penger for å bygge hotell for farende byfolk.  Kreditt gjennom banken var en forutsetning for at bygda kunne være med på moderniseringen av Norge.  Rundt århundreskiftet kom toget, telefonen og seinere den elektriske kraften – alt med viktige bidrag fra frøningenes sparebanker. Nyvinningene forandret bygdesamfunnet.

Handel og tettsteder vokste fram, og frøningene fikk mer penger mellom hendene. De bygde skoler, pleiehjem og veger. Den materielle levestandarden

ble bedre år for år, med noen tilbakeslag. For jeg kan også se for meg min egen fars onkel Engebret Ringen på besøk i banken i 1931. Han ba pent om henstand med å betale renter på lånet sitt. Det fikk han mot å transportere det han ventet å tjene som gjæter om sommeren!

Bankdriften lå mer eller mindre i dvale gjennom fem krigsår. Men da freden kom, våknet tiltakslysten.

Traktorer rullet over jordene, gründere bygde fabrikker og hoteller.

Noe var for stort for sparebanken – den erkjennelsen bidro til tanken om å skape en større bank. De første lån til bil ble bevilget – men bare til de som trengte bilen i arbeid!

Den som har levd det meste av etterkrigstida, finner mange kjente trekk i samspillet mellom bank og bygd. Gjenreisingsår, optimistiske

1960-år, oljealder og jappetid. At banken i 2009 forvaltet 330 ganger så mye som de to sparebankene hadde i 1945, er et bilde på det vår generasjon har opplevd. Overflods-samfunnet gjenspeiles i at det er nok penger i omløp til de fleste låneformål.

Bankdrift er tuftet på de samme prinsipper i 2010 som i 1860. Frøningene lar penger stå i banken, lånekundene betaler rente som innskyterne får sin del av. Slik sett er alt som før. Likevel er det meste nytt. Mens kassereren i 1860-årene hadde pengene hjemme hos seg, er det i dag nesten ikke kontanter i banken. Pengene sirkulerer elektronisk.

Jeg fant tre viktige milepæler:

_  Frøningene gjorde i 1860 – 62 noe stort og

vidtrekkende da de stiftet sine sparebanker.

_  De tenkte nytt og framtidsrettet da de slo

sammen bankene i 1971.

_  I 1997 var milepælen at banken ble med i

SpareBank 1-alliansen. Frøningene var dristige da de stod utenfor fusjonsbølgen.  Og de var framsynte som søkte bredt og dypt samarbeid i stedet – samtidig som de utvidet virkefeltet til å favne både by og land.

En utflyttet frøning blir aldri så lite stolt av heimbygda etter å ha gravd seg ned i bankhistorien.