De første frøningene

Mammutfunnene i Kvam er 30 000 år gamle. Her viser KariRøssum fram rester av en mammut i 1970. (Bilde fra "Bank i bygd og by")

Mammutfunnene i Kvam er 30 000 år gamle. Her viser Kari Røssum fram rester av en mammut i 1970. (Bilde fra «Bank i bygd og by»)

ASBJØRN RINGEN: Det har vært spekulert i om det var folk i Fron så tidlig som 30 000 år før Kristi fødsel, men det er usannsynlig, selv om dalen da var isfri. Det er funnet rester av mammut i Kvam fra den tida, og de store mammutene kunne det være meningsfylt å jakte på. Men om det var jegere her den gangen, så ble de borte igjen. For klimaet ble barskere, og is dekket igjen landet. Den strakk seg fra vestkysten av Irland og langt inn i Russland – en 2000–3000 meter tykk iskappe. Så smeltet isen. Havet steg, og landet steg. Vekten av isen hadde holdt det nede. Deler av den skandinaviske jordskorpa kunne være presset så mye som 800 meter ned. For 10.000 år siden var kyststripa blottlagt, 3000 år seinere var isen nærmest borte. Sakte, men sikkert ble det livsvilkår for dyr og seinere for mennesker som vandret inn fra sør, fra det europeiske kontinentet. Det steg av hav et alveland…

Landskapet slik vi kjenner det i dag begynte å ta form. Gjennom millioner av år hadde is i bevegelse gravd seg ned i den sprekken i jordskorpa som skulle bli Gudbrandsdalen.  Ismasser kom og gikk, rester av dalbunnen ble noen steder igjen som hyller i terrenget da ny is gnuret og gned seg ned gjennom fjellmassene. Hoveddalføret ble i hovedsak formet av isen gjennom årmillionene.

Det ble også de største sidedalene, som Vinstradalen og Frydalen. De mindre sidedalene har vannet gravd ut.

Da isen hadde trukket seg tilbake for 8000–9000 år siden, lå det igjen løsmasser. Vassdragene som flommet ned fra høyfjellet der breene fortsatt lå, brakte med seg mer. Dermed kunne de første plantene slå rot.

Det var planter som vi også i dag finner innunder brekanten; gras, fjellsyre, sildrer og rublom. Vier og dvergbjørk slo rot. Klimaet ble bedre, de varme strømmene fra Atlanteren nådde Norges kyster. Planter råtnet og forbedret jordsmonnet, vegetasjonen ble variert og rik. Først ved kysten, deretter innover i landet.

Fisk og dyr og fugler søkte fra kontinentet og nordover, hval, isbjørn og reinsdyr. Og etter dem kom menneskene, trolig for 10 000 år siden. Iskanten trakk seg innover, kanskje så mye som 300 meter på ett år.

Reinsdyrene fulgte etter, menneskene hakk i  hæl. Det er funnet 8500 år gamle boplasser ved Tyin. Og i Innerdalen i Nord-Østerdal var det jegere for 7500 år siden. At det ikke er funnet spor av dem i Fron og Gudbrandsdalen, betyr ikke at de ikke har vært her. Grupper av jegere trakk opp fra Vestlandet til Tyin om sommeren. De kan ha tatt seg over Valdresflya og til den øverste delen av Vinstradalen. Temmelig sikkert streifet det mennesker over det meste av innlandet da vi nærmet oss år 4000 før Kristus.

Det var folk i Fron for 5000 år siden. Denne steinkølla er datert til 2800-2400 år f. Kr. og er funnet på Kjorstad. (Bilde fra "Bank i bygd og by)

Det var folk i Fron for 5000 år siden. Denne steinkølla er datert til 2800-2400 år f. Kr. og er funnet på Kjorstad. (Bilde fra «Bank i bygd og by)

Omvandrende frøninger

Men bofaste var de ikke, vi kan derfor ikke tale om frøninger. De vandret omkring i små grupper, kledd i skinnklær, utstyrt med økser og piler av skifer og flint. De satte opp telt av skinn og trevirke, levde mer eller mindre fra hånd til munn, jaktet, spiste og sov. De streifet rundt i landet, erfarte og skaffet seg kunnskaper om naturen og det den gav. Sikkert og visst fantes det folk i Fron 3000 år før Kristus. Da var det meste av landet i ferd med å bli tatt i bruk. Etter hvert livnærte de seg både av det de høstet gjennom jakt og fiske, og av å dyrke jord og fø husdyr. Bofaste var de riktignok ikke, de kunne være på ett sted et par år, svi av skogen, så og høste og så flytte til en ny boplass, bygge seg en gammelignende hytte eller reise et telt av skinn. 1000–1500 år senere, ved overgangen mellom steinalderen og bronsealderen, ble de bofaste. Historikerne bruker den halvferdige Skoeøksa som et bevis på det. Vandrende jegerfolk ville neppe dratt med seg en halvferdig øks. Funnet på Skoe er datert til ca. 1500 f.Kr.

I Gudbrandsdalen som andre steder var overgangen fra jegerkultur til jordbrukskultur ett av de viktigste tidsskillene i historien. At kostholdet ble endret, sier seg selv. Men også livsstilen ble en annen. Folk fikk bedre husly, med tette vegger og faste golv. De fikk tilhørighet til egen heim. Kanskje ble det mer arbeid enn før. Å pløye og dyrke jord for å så bygg, å stelle storfe, sau og geit, bygge og vedlikeholde hus, var arbeidsomt. Men arbeid gav bedre levestandard.

Arkeologene og historikerne diskuterer hvordan den nye tida kom til Norge. Var det jegerfolket her som selv utviklet en ny livsstil, eller var det innvandring av store folkegrupper fra kontinentet som hadde med seg ny kunnskap? De fleste mener at jegerne tok lange skritt framover ved hjelp av egen erfaring.

Men samtidig kan mindre grupper av innvandrere ha kommet sørfra og påvirket livsstilen.

Så langt om opprinnelsen. Vi kan altså gå ut fra at det var bofaste folk i Fron og Gudbrandsdalen for 3000 år siden. De bodde I en skogkledd dal der snaufjellet var langt unna, lenger enn i dag. Men de dro til fjells for å jakte på villreinen. Det var fisk i vatnet og hjort og elg i skogen. De svidde av skog, dyrket jord og sådde korn. De fikk husdyr som beitet om sommeren og levde av innhøstet gras og kvist med lauv om vinteren.

Frøningen ble jordbruker

Og selv om det langt fra var noen E6 gjennom bygdene våre, er det grunn til å tro at det også utviklet seg en viss ferdsel gjennom dalen mellom Trøndelag og Dovrefjell og de brede bygder på Østlandet. Frøningene levde i en håndtil-munn-økonomi. Det ble bronsealder og det ble jernalder. Om det var særlig mye bronse i våre bygder, er usikkert. Det er først og fremst i rikere områder enn i dalene opp mot fjellet at det er gjort bronsefunn i Norge. De sentrale deler av Østlandet og de sørlige deler av Vestlandet fikk besøk av folk fra lenger sør I Europa. De hadde bronse til salgs. Bronse er en legering av tinn og kobber, og disse metallene fantes i utgangspunktet bare på andre breddegrader.  Dermed oppstod det handel, men penger hadde de ikke. De byttet vare mot vare, skinn og pelsvarer mot bronse og rav.

Dølene kan ha hatt besøk av handelsmenn fra Kontinentet, men de kan også ha kjøpt importvarene fra mellommenn i Oslofjordområdet.

Kunsten å utvinne jern ble først utviklet sør i Europa. Men den lærte også frøningene seg. Kanskje sugde de den av eget bryst, kanskje fikk de lærdommen langs de same veier som handelsvarene gikk. Jernmalm fant de i myrene. Rustfarget vann viste forekomster av myrmalm. De fant den gjerne 10 – 15 centimeter under overflaten, som grov, rustbrun grus. Malmen fraktet de med seg til boplassen. Ei mile ble fyrt opp, slagget smeltet og rant til bunnen av mila. Jernklumpene som ble liggende igjen, ble formet til smykker, redskaper og våpen. Tilgangen til jern var ikke lik over alt, i noen områder var det ekstra mye, gjerne oppunder fjellbandet. De kunne utvinne jern i tilknytning til seterlivet, som også blomstret på denne tida.

Slik ble de selvforsynte med et godt råstoff, frøningene, og tok lange steg i sin utvikling. Jernmilene ble bedre, produksjonen større. Kanskje oppstod det en viss spesialisering, med kjøp og salg.

Frøningene ble dyktige til å utvinne jernmalm. Denne gjenstanden er funent på Vallen i Sør-Fron. Forskerne er usikre på hva den ble brukt til.

Frøningene ble dyktige til å utvinne jernmalm. Denne gjenstanden er funnet på Vallen i Sør-Fron. Forskerne er usikre på hva den ble brukt til.

Fron betyr «jord»

Men kan vi egentlig kalle dem frøninger? Det er nok en tilsnikelse, de hadde neppe noen felles tilknytning til og identifikasjon med det vi kan kalle Fron. Grensene gikk mer mellom familier og mindre grupper enn omkring et stort geografisk område. Likevel: Fron er et eldgammelt navn, i utgangspunktet knyttet til Øverbygda og Nerbygda i Sør-Fron. Det er ikke enighet om hva det betyr.

På gammelnorsk betyr «fron» «land» eller «jord». Andre mener at det kan være en avledning av Frya. Både i Wales og på Island finner vi Fron, der skal det være avledet fra grøderike sletter.

Nordmenn i en nasjonal betydning av ordet var de heller ikke, men vi begynner å se konturene av en språkform og en kultur. Folkene i Skandinavia begynte å utvikle sin egen nordgermanske språkform tidlig i vår tidsregning. Trolig tok de til å utvikle fastere samfunnsmønstre også, med høvdinger innen sine områder. De dyrket nytt land, jordbruksbygdene tok form. Gårder ble grunnlagt, hus og redskap og husgeråd ble bedre.

Ragnar Øvrelid mener i «Historia om Fron» at de eldste gardene i bygda er fra tida omkring Kristi fødsel. Navneskikken tyder på det, de eldste gardene har usammensatte naturnavn. Navn som Steig, Grov, Alme og Tofte i Sør-Fron, Lo, Byre, Sylte, Tune, Vik og Krok i Nord-Fron kan være så gamle. På 700- og 800-tallet kom navn som ender på -heim og -vin (engslette). Dermed kan vi regne med at garder som Oden, Isum, Skoe, Tokse, Veikle og Røssem ble grunnlagt på den tida.

Og i vikingtida, dvs. de neste 200 årene, kom navn som ender på -land, -stad, -gard og -set. På 1100- og 1200-tallet kom nyrydningsgarder som Rudi og navn som ender på -rud og -hus. Den lokalkjente kan sette seg ned og se for seg hvordan bygdene slik vi i dag kjenner dem, vokste fram gjennom hundreårene.

Livet i Fron det første tusenåret e. Kr. Ligger stort sett i mørke. Men litt vet vi. Mye av kunnskapen om livsstil og levevilkår stammer fra gravfunn. Folk brente sine døde, og det de fikk med seg i graven, gjenspeilte livet de hadde levd. Det er funnet graver uten verdier, og det er funnet graver med både gull og sølv. Slik ser vi at det utviklet seg en sosial lagdeling i bygdene.

Samfunnet ble organisert, bl.a. fikk vi bygdeborgene som tjente til forsvar mot inntrengere. En kjent bygdeborg ligger i nærheten av Folkets Hus på Harpefoss. Den bærer bud om et samfunn som i fellesskap ivaretok sine interesser.

På Kjorstad i Sør-Fron er det gjort store funn i flere omganger. Det mest berømte funnet var 40 gjenstander som Paul Hansen Kjorstad fant og gravde opp i forbindelse med utskiftning i Kjorstad-gardene i 1857.

Smykker og sverd, gull, sølv, bronse og jern er datert til 300 e. Kr. Ting av glass viser at det har vært kontakt med verden utenfor dalen. Det var ferdsel gjennom Gudbrandsdalen, nye impulser kom til bygdene. Og det må ha vært rikdom og ressurser til å handle med dem som kom forbi.

Fra jubileumsboka til SpareBank1 Gudbrandsdal: Bank i by og bygd.

Kommenter innlegget

Filed under Jakt og fiske, Jordbruk

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s